Venstres hamskifte er intet mysterium

Professorene Bernt Aardals og Janne Haaland Matlarys spekulasjoner, omkring hvilke motiver som egentlig ligger bak Venstres forsvarspolitiske snuoperasjon, inviterer til innvendinger. Det burde jo i utgangspunktet ikke være noe stort mysterium at et utpreget liberalt og Europa-orientert parti blir ganske haukete og forsvarsvennlig når freden, friheten og menneskerettighetene på kontinentet kommer under brutalt angrep fra en autoritær og militaristisk stormakt. Imidlertid nevner verken Aardal eller Matlary dette som en mulig delforklaring.

Bakgrunn:

Venstres helomvending: – Så nok ikke på det som vår rolle å løfte forsvarspolitikken

Valgforsker Aardal vektlegger, som sant er, at Venstre inntil nylig ikke var særlig interessert i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Imidlertid har også norsk valg- og samfunnsforskning lenge vært preget av laber interesse for dette saksfeltet. Dette illustrerer Aardal selv når han, istedenfor å si noe om velgernes preferanser innen politikkfeltet «forsvar og sikkerhet», heller improviserer over temaet «lov og orden». Et så upresist begrepsapparat er et dårlig utgangspunkt for analyse, og et elendig utgangspunkt for kritikk av andres mangel på interesse.

Professor Janne Haaland Matlary fremholder på sin side at Venstres kursendring må anses som useriøs opportunisme, da partiets ideologi visstnok er uforenlig med verneplikt og forsvar av nasjonalstaten. Dette er en eiendommelig tolkning av både liberalismens og vernepliktens idéhistorie i Norge, hvor folkestyre, forsvarsevne, borgerrettigheter og verneplikt har vært svært tett sammenkoblet. Denne koblingen fikk sitt definitive gjennombrudd nettopp i partiet Venstre.

Det er riktig nok et drøyt århundre siden panserskip og grensefestninger stod øverst på partiprogrammet, eller siden offiserer og venstrepolitikere som Georg Stang og Theodor Holtfodt med den største selvfølgelighet kombinerte høy militær rang med ministerposter. Men det er en historisk kjensgjerning at sentrale og bestandige elementer i norsk forsvarstenkning, spesielt folkeforsvars- og vernepliktstanken, hadde sitt opphav i den nasjonal-liberale og ganske krigerske venstrebevegelsen. Vernepliktens tvangsaspekt har tidvis bragt den i unåde hos Venstres mer frisinnede og pasifistisk orienterte kretser, men når både moderpartiet og ungdomspartiet nå igjen omfavner verneplikten, står de altså på trygg partihistorisk og ideologisk grunn.

Kronikk

Venstre og forsvarspolitikken - et friskt pust

At politisk liberalisme og fremoverlent forsvarspolitikk skulle være uforenlige størrelser, er historisk sett en høyst tvilsom påstand. Mang en diktator har oppdaget at demokratier som får områdd seg er fryktinngytende motstandere, og tidligere generasjoners liberalere har gjort ting som å landsette millioner av vernepliktige soldater på franske strender for å sette en stopper for folkemord og diktatur.

Som Oddmund Hammerstad skriver, er det nå opp til Venstre å fylle sin gjenopplivede forsvarspolitikk med substans. Og i tiden fremover vil de nok dessverre få rikelig anledning til å overbevise om at de mener alvor.