Norsk våpeneksport: – Utenriksdepartementet er sin egen vaktbikkje

Nigeriabåt-skandalen. Beltevognene som havnet i Sudan. Salg av våpen og militært utstyr til partene som kriger i Jemen. Kritikk for lettsindig utredningsarbeid og slette regeltolkninger fra Riksrevisjonen og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Norges regime for eksportkontroll av strategiske varer har ikke hatt et godt tiår.

Siste sak ut er Aftenpostens sak om et gradert vedlegg til Riksrevisjonens rapport fra februar i år. Ifølge Aftenposten viser det klassifiserte dokumentet, som UD nekter å frigi, at regjeringen tillot omfattende norsk våpeneksport til De forente arabiske emirater til tross for at det forelå rapporter som konkluderte med at Emiratene deltok i en intervensjon i Jemen som begikk klare brudd på folkeretten.

UD mistenkte at norske våpen var på avveie i borgerkrigen i Jemen, men valgte likevel å godkjenne våpeneksport til Emiratene.

Les også:

Kirkens Nødhjelp om våpeneksport til Emiratene: – Svært alvorlig

Ifølge gjeldene regler skal det ikke selges våpen «til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.»

Alvorlige brudd

Den norske staten har også forpliktet seg til å stanse eksport av våpen og ammunisjon dersom den finner det sannsynlig at de aktuelle varene vil kunne bli brukt til å begå eller tilrettelegge for alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter eller internasjonal humanitærrett.

Det norske regelverket for eksport av våpen og militært utstyr beskrives ofte som verdens strengeste. Håndhevelsen har vært mindre imponerende.

Blemmene det siste tiåret knytter seg ikke til noe bestemt politisk parti eller regjering. Som Cecilie Hellestveit påpeker i sin nye bok, Ulykkelige Arabia, har vi å gjøre med et institusjonelt problem: «I Norge har Riksrevisjonen gitt norske myndigheter strykkarakter i behandlingen av våpenlisenser blant annet til Emiratene etter 2013. Selv om norsk våpeneksport har færre svin på skogen enn [en del] andre europeiske land, og var tidlig ute med å begrense norsk materiell til Gulfen, mangler vi likevel et system rigget for den verden vi faktisk selger våpen til.»

For tette bånd

Jeg har tidligere argumentert for at oppgaven med å implementere regelverket for eksportkontroll bør flyttes fra UD til et nytt, uavhengig direktorat. Per nå er det mye som tyder på at avstanden mellom eksportkontrollbyråkratene og den politiske ledelsen er for kort. Regelverket eksisterer tross alt ikke bare for å legge begrensninger på våpenprodusenter som Nammo og Kongsberg, men også for å binde den til enhver tid sittende regjeringen, som av åpenbare grunner har sterke økonomiske og strategiske interesser i norsk våpeneksport.

Slik situasjonen er i dag, er UD vaktbikkje for seg selv.

På lang sikt vil alle tjene på at regimet for eksportkontroll forbedres. Våpenprodusentene ønsker selvsagt å selge mest mulig til flest mulig, men i det lange løp avhenger industrien av at den oppfattes som legitim. Produsentene har ingen interesse av at tilsynelatende kritikkverdige episoder stadig dukker opp i mediene. Det samme gjelders selvfølgelig for regjeringen.

Les også:

– Hvis det virkelig går galt, er det over og ut

Kan spille med åpne kort

Det viktigste argumentet mot opprettelse av et uavhengig organ for eksportkontroll er slik jeg ser det at eksportpolitikken byråkratiseres ytterligere og blir enda mindre tilgjengelig – at regjeringen ikke lenger kan holdes direkte ansvarlig for enkeltavgjørelser.

Samtidig vil et mer rendyrket apolitisk direktorat kanskje kunne spille med åpnere kort om beslutninger og beslutningsgrunnlag.

Ingen løsninger er perfekte. Men noen er åpenbart bedre enn andre.

Etter det siste tiårets blemmer, fortjener vi en prinsipiell og grundig diskusjon om hvordan – og av hvem – eksportkontrollen skal forvaltes.