Den virkelige jernloven

Lasse Elvemo, hovedlærer i militær logistikk ved Sjøkrigsskolen, bidrar i Strategem til å utvide perspektivene for hvordan «Pournelles jernlovs byråkratiske strupetak på Forsvaret» gir seg besynderlige utslag i måten etaten forvaltes og driftes på.

Delvis som respons på Harald Høiback refleksjoner rundt hvordan «jernlovens» både tilsiktede, og presumtivt utilsiktede konsekvenser, kommer til uttrykk i Forsvarssektoren, samt Natalia Heias replikk på samme innlegg.

Uten på noen som helst måte å fremstå som et ekkokammer fra en LO-kongress, eller et landsmøte i Fellesforbundet, oppfatter jeg både Elvemo, Høiback og Heia å ha en ting til felles i sitt budskap: Nemlig verdien av og respekten for fagutdanningens relevans og profesjonenes verdi i Forsvarssektoren. Være seg som logistiker, (militær)akademiker eller jurist.

For den uinnvidde leser er det verdt å merke seg at «Pournelles jernlov om byråkrati» er mer en observasjon og satirisk kommentar, enn en allment anvendelig lov tilsvarende vitenskapelige lover. Slik sett er den mer egnet til å peke på visse karakteristika som kan kjennetegne byråkratiske organisasjoner. Som jo Forsvaret er. Uten at det nødvendigvis betyr at mønsteret uunngåelig vil følges.

Elvemo treffer spikeren på hodet

Den som virkelig treffer spikeren på hodet er imidlertid Elvemo med følgende: «…det ikke er blårussens skyld at vi har enten for mye byråkrati, eller et byråkrati som driver med feil måling og målforskyving og oppmerksomhet på det som ikke skaper verdi. Jeg vil si at det er militære ledere og politikere, uten kunnskap om blårussgreier, som leker blåruss».

Noe som raskt gir assosiasjoner til hva Integrert Strategisk Ledelse av mange oppfattes å gi opphav til. Politikere og embetsverk som virker/påvirker fagmilitære vurderinger, og motsatt, høyere offiserer som direkte eller indirekte tar politiske hensyn.

Matematiker Simen Gaure, og samfunnsøkonom Eric Nævdal illustrerer i en kronikk i Aftenposten betydningene av profesjonsutdannede ledere godt.

De tar til orde for at fagkompetanse gjenreises som den viktigste forutsetningen for å lede et offentlig fagmiljø. Jeg mener dette har direkte overførbarhet til forsvarssektoren.

Ikke minst med tanke på hva sektorens siste lanserte reform – Forsvarssektoren 24 (F24) – legger opp til. Uten tilstrekkelig kompetanse hos de som beslutter endring, eller de som skal gjennomføre endringene, har ingen av dem forutsetninger for å lykkes.

Dette kan gi seg utslag i minst to konkrete effekter. For det første blir det underkommunisert at endringene skal resultere i besparelser. Men når Forsvarssektoren på mange områder er ganske godt drevet i utgangspunktet, er det vanskelig å oppnå besparelser uten å redusere kvaliteten. Men det vil ingen snakke om.

Les også:

- Nå må vi formidle forsvarspolitikk sånn at folk forstår det

Dernest så har vi alle en iboende tilbøyelighet til å vie det vi faktisk kan noe om, økt oppmerksomhet på bekostning av det man ikke behersker.

På ledelsesnivå blir dette følgelig det man konsentrerer seg om. Selv om det fraviker intensjonen og målsettingene. Eventuelle motforestillinger blir ikke forstått på faglig korrekt grunnlag, med fare for å stemple legitime innvendinger som endringsmotstand.

At begge forhold har vist seg lite karrierefremmende har flere enn meg fått med seg.

En ekte jernlov

En som virkelig har satt spor etter seg i form av solid fagkompetanse er den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz.

I sitt forord til Forsvarsmuseets småskrift nr. 54, omtaler Harald Stanghelle Clausewitz slik:

«Feltherren må ha en "velutviklet politisk nese", skrev von Clausewitz. Dagens problemstilling er snarere om det politiske establishment har den forståelse som kreves for krigens politiske virkning. Og ikke minst: For de katastrofer vi har sett oppstå som konsekvens av at krig devalueres til noe man “kaster etter problemer man ikke ser en annen løsning på"».

Tybring-Gjedde om finansieringen av Forsvaret:

– Burde ikke bli gjenstand for smålig partipolitikk

Sitatet av Stanghelles står seg godt den dag i dag. Derfor er den militære profesjon like viktig nå som før. Utfordringen er i større grad rolleforståelse i vekslingsfeltet mellom militær profesjon og politisk ledelse.

Eksisterer det nødvendig tillit begge veier? Stoler vi få fagkompetansen på tvers av skillelinjene? Konkret oppfølging så langt av Forsvarskommisjonens rapport, forsvarssjefens fagmilitære råd og Totalberedskapskommisjonenes rapport med flere, kan tyde på at vi har en utfordring.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen omtaler fenomenet som «politisk skjønnhetskonkurranse». Politikere som kappes om å vedta et så stort Forsvar som mulig, men ikke evner å finansiere strukturen når budsjettene skal utarbeides.

Og det er ikke satirisk ment, men et mønster som tilsynelatende uunngåelig følges. Det finnes ingen kjente unntak. Med andre ord en «ekte jernlov».