Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
NRK og Forsvarets forum skriver at Forsvaret har hatt et overforbruk på en avtale med Atea om kjøp av IT-utstyr i milliardklassen. Avtalen gjaldt kjøp av IT-utstyr for inntil 1,2 milliarder kroner, men Forsvaret har kjøpt for inntil fire milliarder kroner på avtalen.
Spiller det så stor rolle?
Ja, veldig stor rolle. Det offentlige kan ikke være selvforsynt med alt, selv ikke i forsvarssektoren, og må da kjøpe fra det private markedet. Regelverket for offentlige anskaffelser skal sikre at slike kjøp går riktig for seg.
«Bang for the bucks»
Enkelt sagt, er hovedregelen at statlige innkjøp over 1,3 millioner kroner må settes ut på anbud. Da kan private leverandører konkurrere på pris og kvalitet (eller andre kriterier fastsatt av det offentlige), og det offentlige kan inngå kontrakt med leverandøren som best oppfyller disse kriteriene.
For å bedre egen kvalitet, altså konkurransedyktighet, blir også innovasjon viktig for leverandørene.
Man skal ikke ha lest mye militærhistorie eller dagsaktuell forsvarsteknikk for å forstå at innovasjon kan gi et overtak, både i sivil drift og på slagmarken. Konkurransen mellom leverandørene er derfor viktig, og konkurransen stimuleres av å gi alle lik mulighet til å konkurrere om å vinne kontraktene.
Gjennom konkurransen sikres også effektiv bruk av samfunnets ressurser til offentlige anskaffelser. Det offentlig kjøper fra leverandøren som gir mest «bang for the bucks».
Var ikke avtalen med Atea satt ut på anbud da?
Jo, det er ikke noe i nyhetsoppslagene som tilsier at det ikke ble sikret konkurranse før Forsvaret inngikk avtalen.
Hva er da problemet?
Problemet er at en kontrakt ikke kan endres vesentlig etter den er inngått. Forsvaret kan eksempelvis ikke sette kjøp av ullsokker ut på anbud, og etter at kontrakten er inngått med en leverandør endre den til også å gjelde lagstelt eller feltrasjoner.
Endret verdien med 300 prosent
En leverandør av lagstelt kan ha ansett det opprinnelige anbudet mindre interessant fordi det kun gjaldt sokker som ikke var i leverandørens sortiment. Men hadde leverandøren visst at kontrakten også kom til å omfatte lagstelt, ville leverandøren deltatt i anbudsrunden og skaffet sokker i sortimentet.
Leverandørene er ikke likebehandlet ved vesentlige endringer. Det avgjørende blir da når en kontrakt er endret vesentlig. Jevnt over kan det sies at 10-15 prosent endring av verdien til en kontrakt er såpass stor endring at den er vesentlig. Med et overforbruk på inntil fire milliarder i en kontrakt til 1,2 milliarder, har Forsvaret endret verdien med over 300 prosent.
Hva så?
Fordi kontrakten er endret vesentlig er den endrede kontrakten en ny kontrakt i regelverkets øyne. Da er vi tilbake i hovedregelen om at avtaler skal settes ut på anbud. Den nye, altså den endrede, kontrakten skulle vært satt ut på anbud.
Men det ble den ikke.
At det offentlige inngår innkjøpskontrakter uten å sette dem ut på anbud først, kalles ulovlig direkte anskaffelse. EU-domstolen har karakterisert ulovlige direkte anskaffelser som det mest alvorlige bruddet på hele anskaffelsesregelverket, som selve kardinalsynden.
Bryr Norge seg om hva EU-domstolen mener?
Ja, det gjør vi. Det norske anskaffelsesregelverket står i utgangspunktet på egne bein, men er samtidig en implementering av EUs regelverk for offentlige anskaffelser. Norge er forpliktet til å innføre dette gjennom EØS-avtalen. Til gjengjeld får blant annet norske leverandører adgang til EUs indre marked og kan konkurrere om å vinne kontrakter i hele EØS-området. Norske leverandører gis slik de samme rettighetene til å konkurrere om kontrakter i hele Europa, som Forsvaret i denne saken synes å ha fratatt både norske og utenlandske leverandører gjennom sin ulovlige direkte anskaffelse.
Kan få bot
EU-domstolen har siste ord om hvordan EU-reglene (og indirekte dermed også de norske reglene) for offentlige anskaffelser skal forstås. Som høyeste enhet på dette området, må vi lytte til EU-domstolen. På samme måte må vi lytte til forsvarsministeren, som i kraft av å være høyere politisk enhet for Forsvaret, sier at «anbudsregelverket og det offentlige innkjøpsregelverket skal følges» (NRK Dagsrevyen 21. februar 2022). Det er ikke oppsiktsvekkende at regler skal følges, enten de er postinstrukser, UD 2-1 eller anskaffelsesregler.
Er det noen konsekvenser av å bryte regelverket?
Slik slurvete indretjeneste gir omvask eller dårlig kamufleringsarbeid gir verre konsekvenser, er det også konsekvenser av å bryte anskaffelsesregelverket. Viseadmiral og sjef i Forsvarsstaben Elisabeth Natvig sier i nyhetssakene ovenfor at Forsvaret ikke har brukt penger de ikke hadde, kun overforbrukt på en avtale.
Nuvel, ifølge anskaffelsesregelverket hadde Forsvaret rettslig adgang til å bruke inntil omtrent 1,2 milliarder kroner på IT-avtalen med Atea, men brukte inntil fire milliarder. Jeg er usikker på om noen offentlige etater har mye mer penger enn de har rettslig adgang til å bruke. Overforbruk må uansett dekkes inn et sted, som kan gi konsekvenser i seg selv.
Det er kanskje helt i tråd med Forsvarets kjerneverdier respekt, ansvar og mot (RAM) at viseadmiral Natvig åpent erkjenner at regelverket er brutt, hvilket i så fall kan berømmes. Men det er noe mer interessant fra et juridisk ståsted. I en innkjøpsoverskridelse på et par-tre milliarder, kunne virkelig ingen av innkjøpene prosedabelt plasseres under regelverkets unntak for eksempelvis uforutsette omstendigheter eller at de var nødvendige for å ivareta vesentlige sikkerhetsinteresser?
Viseadmiralen kjenner saken langt bedre enn meg, som kun bygger på medieoppslagene ovenfor. Hun kan nok med rette ha ansett det for krevende å forsvare overforbruket, og mer hensiktsmessig og ressurseffektivt å la de ytre forter falle.
Men med det stiller Forsvaret seg også lagelig til for hugg. Enhver kan nå saksøke Forsvaret for den ulovlige direkte anskaffelsen eller med enklere midler klage Forsvaret inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).
Forsvaret har jo allerede erkjent at reglene er brutt. Ved slike regelbrudd kan domstolene og KOFA i utgangspunktet ha plikt til å ilegge Forsvaret et overtredelsesgebyr på inntil 15 prosent av kontraktens verdi. Normalnivået er rundt 10 prosent.
At man disiplineres til å følge instrukser er ikke ukjent i Forsvaret. I denne saken kan disiplineringen imidlertid bli flere hundre millioner kroner. Det er dyrt ikke å være flink nok til internkontroll og avtaleforvaltning – og bryte sentrale EU-regler i samme slengen. Vi kunne fått mye forsvarsevne for slike penger i stedet. Der ligger det farlige i saken.
Les flere meninger her:
meninger
