Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Krigen pågår i Ukraina. Krisehåndteringen av krigen og dens konsekvenser er og bør være regjeringens og myndighetenes første prioritet. I denne håndteringen forventer jeg både vurderingen av å sende mer utstyr inkludert våpen til Ukraina, gjennomføring og eventuell utvidelse av sanksjonene, samt håndtering og løsninger på flyktningsituasjonen.
Samtidig og parallelt med dette, så stopper ikke verden opp, og regjeringen må også vurdere situasjonen både på kort og lang sikt, og her har vi som forbund for militært ansatte noen anbefalinger.
En varslet mulighet
Selv om krigen og angrepet på Ukraina fra Putins Russland kom overraskende i sitt omfang og intensitet, så var det på mange måter en varslet mulighet.
Selv om krigen og angrepet på Ukraina fra Putins Russland kom overraskende i sitt omfang og intensitet, så var det på mange måter en varslet mulighet.
Forsvarssjefen uttalte i sitt fagmilitære råd fra 2019 følgende: «Russlands annektering av Krim i 2014 var en skjellsettende hendelse for den vestlige verden. Russland viste evne og vilje til å bruke militærmakt mot et naboland i Europa for å oppnå politiske mål. Dette ga en erkjennelse av at Forsvaret ikke var tilpasset våre sikkerhetsutfordringer.»
Videre sa forsvarsjefen at «hvilket forsvar Norge skal ha, er en politisk beslutning. Min anbefaling til regjeringen er beskrevet i alternativ A. Dette alternativet møter sikkerhetssituasjonen og gjør Forsvaret på sikt i stand til å løse de pålagte oppgavene.»
Laveste alternativ
Og her starter noen av problemene og utfordringene vi i dag møter. Solberg-regjeringen valgte da å fremme et forslag til Stortinget som lå under forsvarssjefens laveste alternativ, alternativ D.
Solberg og forsvarsminister Bakke-Jensen valgte også å legge opp til en vesentlig lavere styrking av bemanningen i Forsvaret enn hva Forsvarssjefen hadde anbefalt. Dette til tross for at forsvarssjefen hadde uttalt at styrking av bemanningen i Forsvaret var prioritet nummer én.
En annen utfordring var at som en del av finansieringen av Forsvaret forutsatte Solberg- regjeringen en interneffektivisering på om lag 2 milliarder kroner, eller et kutt på nærmere 3,5 prosent. Dette også til tross advarslene fra forsvarssjefen om at dette fremstod som et urealistisk krav.
Videre var det flere som mistenkte at ulike prosjekter i planen var tydelig underfinansiert og med betydelige muligheter for overskridelser. Den positive siden av Solbergs plan var at den la opp til en styrking av Forsvaret med 2 milliarder hvert av de første 8 årene. Til tross for dette var utfordringen at planene, når den ble designet, ikke innfridde Nato-målsettingen om at alle Nato-land skal bruke 2 prosent av BNP på forsvar.
Ikke tilpasset situasjonen
Dette gjør at vi per dags dato ikke har et forsvar som er tilpasset en ny og forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Og med de siste måneders hendelser ser vi en sikkerhetspolitisk situasjon som ikke kun er et lite realistisk worst case-scenario. Snarere har vi sett en nabo som har både evne og vilje til å bruke militær makt, som forsvarssjefen beskrev i 2019.
Dette gjør det påkrevd med omfattende tiltak både på kort og lang sikt.
Det første tiltaket som må iverksettes omgående er styrking av «grunnmuren»...
Det første tiltaket som må iverksettes omgående er styrking av «grunnmuren», det å skaffe oss tilstrekkelig ammunisjon, våpen, bekledning, reservedeler, forsyninger av mat og andre påkrevde etterforsyninger som f.eks. drivstoff.
Og til tross for at regjeringen Solberg mente at dette var løst i langtidsplanperioden 2017-2020, kan jeg opplyse om at vi ennå mangler svært mange milliarder før dette er på plass.
Les også: Offiserer: Vi har åpenbare hull i Det norske forsvaret
Vi må styrke bemanningen
Det neste som må iverksettes og intensiveres er å styrke bemanningen i Forsvaret. Viktigst er det selvsagt å tette de hull som finnes i den operative strukturen, de avdelingene som skal sloss i krigen. Men samtidig skal vi evne å anskaffe og ta vare på alle de forsyningene som vi er avhengige av, må vi også styrke bemanningen for å gjennomføre disse kjøpene, og sørge for at noen kan legge de på lager, og være klar til å levere de ut når det trengs.
All erfaring gjennom snart tre tiår har vist at slike kutt i stor grad bidrar til å svekke Forsvaret, ikke styrke det.
Videre må Solberg-regjeringens effektiviseringskutt fjernes. All erfaring gjennom snart tre tiår har vist at slike kutt i stor grad bidrar til å svekke Forsvaret, ikke styrke det. Minimum må moderniseringsprosessene gjennomføres uten samtidig å ha hengende over seg krav om å vise til innsparinger. For eksempel trenger vi ikke færre folk på lagrene, men flere, hvis vi skal få de til å fungere.
På den andre siden må vi regne med at flere av de tiltakene som regjeringene foreslo, og Stortinget vedtok, vil gå betydelig utover sine kostnadsestimater. Det mest nærliggende å nevne er etableringen av Evenes som base for F-35 jagerfly og P-8 overvåkningsfly.
Alt tilsier at denne utbygningen vil gå vesentlig over kostnadsrammene. Disse overskridelsene må dekkes inn med tilleggsbevilgninger. Alternativet er at de må dekkes inn med kutt i resten av Forsvaret, og det har vi ikke råd til i dagens situasjon.
Ta fram rådet
Når disse tiltakene er påbegynt er det på tide at regjering og Storting tar frem igjen Forsvarssjefens fagmilitære råd fra 2019, og i særdeleshet alternativ A. Det var dette alternativet forsvarssjefen sa var nødvendig for at Forsvaret skulle løse sitt oppdrag fra Stortinget.
Og selv dette alternativet har flere utfordringer, som mangelfullt kystforsvar, lite luftvern og utfordringer i cyberdomenet. På kort sikt er det nok mest presserende å anskaffe mer artilleri, nye stridsvogner, helikopter til Hæren og spesialstyrkene, styrke cyberdomenet, øke volumet i Heimevernet og starte etablering av den fjerde mekaniserte bataljonen i Hæren. I tillegg må det etableres en plan for Sjøforsvaret som kan startes realisert.
Krever mer penger
Alt dette vil kreve vesentlig mer penger enn den økningen på 2 milliarder hvert år som regjeringen Solberg la inn. Sannsynligvis vil denne måtte dobles, og kanskje også mer enn det. Og selv en slik styrking vil kanskje ikke gjøre at vi kommer opp mot det nivået vi som minimum må ligge på, 2 prosent av BNP.
Målet med denne artikkelen var ikke å komme med et nytt og helhetlig fagmilitært råd, ei heller var den rom for historiebeskrivelser med alle nyanser. Men hovedbudskapet er – Forsvaret må styrkes, både på kort og lang sikt.
Vi trenger ikke å vente på nye utredninger, vi vet nok til å sette i gang, og det straks.
