Nobels fredspris – i fredens eller krigens tjeneste?

Et underlig spørsmål, det har riktignok vært en del krigerske mottakere, men likevel er jo prisen en lysende stjerne i fredens tjeneste. Det vil nesten alle si, men min forskning viser noe annet. Fredsprisen tildeles på grunnlag av et testament. Om to uker er det gått 15 år siden jeg plutselig oppdaget at de juridiske forpliktelsene var helt glemt, hverken Stortinget eller Nobelkomiteen tok hensyn til Nobels intensjon. Det hadde blitt Stortingets pris i Nobels navn.

Dette er en hovedkonklusjon i min nyeste bok, «Medaljens bakside». Det mest selvsagte tiltak for å oppfylle Nobels siste vilje er å undersøke hva denne viljen faktisk er, og så gjøre den godt kjent. Det kravet har Nobelkomiteen bastant avvist i 15 år. Den svenske Nobelstiftelsen har fått ny direktør, den norske juristen Vidar Helgesen. I et intervju nylig sa han at kjernen i nobelprisene var å endre verden.

Les mer: Nok en mottaker av Nobels fredspris har gått til krig

Intet er viktigere enn å få slutt på all krig, men hvordan? Nobel ville at prisen skulle fremme globalt samarbeide, folkerett og nedrustning, men slik ble det aldri. I all stillhet besluttet Stortingets ledelse allerede i 1897 å se bort fra testamentets klare mål om en reduksjon eller avskaffelse av militæret.

Nobelkomiteen har aldri tolket testamentet, men i stedet tolket sine egne, selvvalgte og vide, begreper «fred» og «fredsarbeid». I praksis har den gjort som den selv ville. Dette er en kriminell handling, et underslag eller økonomisk utroskap. Lovbruddet har fortsatt i 15 år, uanfektet av mine oppfordringer om å respektere loven.

Få holder mål

Under arbeidet med boken fikk jeg adgang til Nobelkomiteens interne arkiver. Jeg har gjennomgått samtlige 140 priser gjennom 120 år (1901-2020) og konkludert med at bare cirka 25 prosent av prisene holder mål. I Nobelkomiteens interne utredninger fant jeg både motvilje og forakt for den ideen og de personene Nobel ønsket å støtte.

Hvem skulle så egentlig ha vunnet? Jeg fant hele 114 av dem gjemt og glemt i arkivene. I boken er de bragt opp i dagen, en viktig historieskriving om en politisk idé som har vært systematisk fortrengt og undertrykt av samfunnet, til og med av Nobelkomiteen.

Lederen av den første Nobelkomiteen, i 1897, var den kjente juristen Bernhard Getz. Han la vekt på en uavhengig komité og avstand til Stortinget, men døde i 1901 og ble etterfulgt av Jørgen Løvland. Prisen kan ha bidratt til at unionen ble oppløst uten krig, men ble skjebnesvanger for dens fredspolitiske idé.

Løvland ville knytte prisen nærmest mulig til Stortinget og brukte Nobelinstituttet i den nasjonale frigjøringskampen. I 1905-06 var han i ti måneder utenriksminister uten ansatte og Nobelsekretariatet fungerte som Norges utenriksdepartement.

Nedrustningspris

Boken viser at den norske komiteen aldri har fulgt opp sin hovedoppgave, å fremme en geopolitisk helomvending. Prisen, inspirert av Bertha von Suttner, burde ha vært kalt Nobels nedrustningspris, eller «Ned med våpnene-prisen». Dette sentrale poeng er dessverre bare uttrykt ved to prisutdelinger, i 1905 og 1910.

De norske nobelforvalterne er åpne for å diskutere mange temaer, men ikke min analyse. Den blir ikke tilbakevist, bare ignorert. I 2020 ble det virkelig alvor, da stemte hele Stortinget, alle unntatt to (MDG og Rødt, mot å legge vekt på Nobels intensjon ved valg av Nobelkomité.

Fra stille neglisjering av Alfred Nobel gikk Stortinget over til åpent mytteri. Dette kan Nobelstiftelsen selvsagt ikke leve med. Med sitt ansvar for å gjennomføre Nobels intensjon kan stiftelsen ikke ha en underkomité som saboterer prisens idé.

Og da heller ikke ta imot penger som vil øke Stortingets innflytelse.

Mørk historie

Denne våren har det igjen vært uro rundt fredsprisen. Nå om penger. Den norske priskomiteen holder til i en fornem bygning som er dyr å vedlikeholde. Nobelstiftelsen er fristet til å selge bygningen og den norske komiteen har bedt Stortinget om å ta regningen. Norge er et rikt land, fredsprisen er vårt «fremste internasjonale varemerke». Dette har Norge råd til og det vil ikke rokke ved prisens uavhengighet, vil mange si.

Les også:

Store endringer i USAs militærmakt

Men så enkelt er det ikke. Stortingets forhold til fredsprisen er en mørk og svikefull historie. Prisen har aldri vært uavhengig av Stortinget og en årlig bevilgning vil bare øke problemet.

Man må som alltid gå tilbake til utgangspunktet, Alfred Nobels hensikt med prisen. I Nobelstiftelsens «Grundstadgar» er det dessuten sagt at komiteene kan opprette Nobelinstitutter, men at disse skal ha uavhengighet (§ 11 og 12).

I 2012 fastslo Länsstyrelsen i Stockholm at Stortinget og Nobelkomiteen er å anse som underorganer av Nobelstiftelsen. Stiftelsen plikter å utrede Nobels intensjon, gi instrukser til de norske organene og kontrollere at Nobels intensjon oppfylles. Men det har den fortsatt ikke gjort. I en kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter konkluderte jeg slik:

«Sannheten er at Stortinget allerede i 1897 endret, stjal, Nobels fredspris. Dette ønsker ingen i Norge å høre og det er vanskelig og ubehagelig for meg som norsk å ytre så sterk kritikk mot fredsprisen, men for meg er verden og freden viktigere. Vi trues av oppvarming, megabranner, havnivåøkning, pandemier, hungersnød, flyktningestrømmer og er alle i samme båt. Landene må stå sammen, vi har ikke råd til en videre kapprustning som bare vil øke faren for at vi utslettes. For å bryte militarismens onde sirkel trenger verden Nobels visjonære tanke om verdensfred gjennom samarbeid.»

Rett til å instruere

Nobelstiftelsen tok ansvar da styret i 2017, med inspirasjon fra mine juridiske råd, grep inn mot forvaltningen av litteraturprisen. Stortingets åpne mytteri mot Nobels intensjon er mye alvorligere. Nobelstiftelsens har etter loven plikt til å ordne opp. Stortinget er i denne sammenheng – utrolig nok – hjelper for en privat svensk stiftelse.

Les også: Våpen har sin viktigste effekt når de ikke brukes

Nobelstiftelsen har som overordnet rett og plikt til å instruere Stortinget for å sikre at Nobels vilje realiseres. Det viktige nå er at stiftelsen griper inn og krever at Stortinget snarest oppnevner en komite som lojalt fremmer fredsprisens formål – eller finner andre til å foreta oppnevnelsen.

Innlegg er en del av et foredrag forfatteren holdt på Sommersymposiet ved Hardangerakademiet i Jondalen lørdag 30. juli.