Uklokt å friste Ukraina med Nato-medlemskap

Da Nato arbeidet med sitt strategiske konsept som ble vedtatt i 2010, ble Russland omtalt som en strategisk samarbeidspartner. Under USAs ledelse var Nato blant annet med i en dialog med Russland om etablering av et felles forsvarssystem mot ballistiske raketter. Det var den fremtidige trussel man så i Irans og Nord-Koreas ambisjoner om å utvikle interkontinentale raketter med kjernefysiske stridshoder som var motivatoren.

Da Russland sa nei til salg av luftforsvarssystemet S-300 til Iran i 2009, var det et signal som skapte optimisme og dynamikk i samtaler og forhandlinger.

Et felles forsvarssystem

Les også:

Stoltenberg: – Natos dør åpen for Ukraina

Partene snakket faktisk om å etablere en del av et landbasert forsvarssystem mot ballistiske raketter (BMD) sentralt i Russland for å gi en optimal posisjon for detektering og avskjæring av raketter fra nevnte land. Så sent som i 2012 planla partene å etablere et Nato-russisk «Joint Planning Operations Centre». USA og Nato hadde da under utvikling planer for et BMD-system, både på marinefartøyer og på enkelte Nato-lands territorier.

Det ville kreve mye spalteplass å beskrive hva som gikk galt i de utallige møter og forhandlinger mellom eksperter og militære og politiske ledere i årene frem til 2014, da det skar seg helt etter Russlands annektering av Krimhalvøya. Det er imidlertid viktig å få frem bakgrunnen for det spill Putin bedriver, og derfor også hvilken mulighet som kan finnes i de forhandlinger som i tiden fremover skal søke å finne vei ut av dagens konfliktsituasjon.

«Haukene» la premissene

Kortversjonen er at Putins egentlige agenda og mistro og arroganse hos republikanere i den amerikanske Kongressen, ble stående i veien for en meningsfull dialog. President Barack Obama var for svak i sitt forhold til Kongressen og haukene på begge sider la premissene. Fiendebildet som ble dannet under Den kalde krigen satt dypt hos amerikanerne, og det spilte republikanerne på.

Putin spilte på sin side mer og mer overfor den russiske befolkning på trusselen fra et ekspanderende Nato og utplassering av våpensystemer i Russlands bakgård.

BMD er i dag utplassert i Polen, Tsjekkia og Romania, og til sjøs på fire amerikanske destroyere som fra sin base i Spania patruljerer i havområdene fra Middelhavet til Arktis. Når slike seilinger skjer i Barentshavet har Norge avstått fra å delta, vel vitende om russernes sterke misnøye.

Et forhandlingskort

I juni skal Natos nye strategiske konsept lanseres i Madrid, og i dialogen som nå er restartet mellom NATO og Russland, og som Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) skal videreføre med deltakelse fra alle europeiske stater, inkludert Russland, vil BMD kunne være et forhandlingskort. Det kan ikke være vanskelig med dagens teknologi å sørge for full transparens i systemet, eventuelt også en lokalisering av stasjonene på steder hvor vinklene for deteksjon og avskjæring «skreddersys» for truslene fra Iran og Nord-Korea.

Det går til og med an å tenke BMD om bord på russiske marinefartøyer som del av et fremtidig OSSE-tiltak.

For å være ytterligere kreativ: Natos generalsekretær kunne presisere nærmere det verdigrunnlag som er nedfelt i Atlanterhavspakten, ikke bare si at medlemskap er åpent for enhver annen europeisk stat som er i stand til å fremme paktens prinsipper. Det er også et klart krav at et medlem skal bidra til sikkerheten i det nordatlantiske området.

Med en slik presisering følger en nødvendig slutning at det bør være et godt stykke vei frem til Ukraina kan tilfredsstille de krav alliansen stiller for medlemskap.

Et kvasidemokrati

Ukraina har mye av det samme kvasidemokrati som Russland. Presidenten er vesentlig snillere enn den russiske, det er så. Det var en styrtrik oligark, Roman Abramovitsj som løftet Putin inn i Kreml, og det samme skjedde da Volodymyr Zelenskij ble innsatt som president i Ukraina; han var en meget populær komiker i et TV-show hvor han spilte Ukrainas president. Oligarken som eier kanalen gjorde komedie til alvor ved å stille sendetid og økonomiske ressurser til disposisjon, og Zelenskij vant presidentvalget i 2019.

En gruppe ukrainske oligarker holder et solid grep om så vel politikk som økonomi i det gjennomkorrupte Ukraina. I Øst-Ukraina bor det millioner av innbyggere som ser seg som russere og som i grunnloven er beskrevet som en russisk minoritet. Dessverre har denne delen av befolkningen vært dårlig behandlet av regjeringen i Kiev siden grunnloven ble revidert i 1996. En stor andel av dem har skaffet seg russisk statsborgerskap i tillegg til det ukrainske, og man kan lett forestille seg hvilke problemer Nato ville komme til å stri med om denne regionen (Donbass) skulle bli en del av Natos ansvarsområde.

Les også:

Er ny storkrig uunngåelig?

Stoltenberg har i ord og adferd nærmest signalisert at medlemskap for Ukraina vil bli en realitet, uten forbehold, og understreket ved blant annet å invitere Zelenskij til Nato-hovedkvarteret.

Det er etter min mening uklokt.

Stoltenberg kunne heller ha kalt inn Ungarns leder, Viktor Orban på teppet.

Skjerper konflikten

I dagens spente situasjon velger Orban å nøre opp under en potensiell sprengning av den skjøre sammenslutningen av serbere, kroater og bosniaker (slaviske muslimer) i Bosnia-Hercegovina. Orban gir 100 millioner euro til den bosnisk-serbiske lederen Milorad Dodik som truer med å løsrive den serbiske republikken, re-etablere en egen hær og boikotte de felles statsinstitusjonene. Et Nato-medlem bidrar altså til å skjerpe en konflikt som kan ende med ny krig på Balkan.

Det ville styrket den moralske ryggraden i Nato-fellesskapet og i praksis også forhandlingsposisjonen med Russland fremover om Stoltenberg hadde kommet med en skarp reprimande, gjerne sammen med EUs ledelse, som årlig overfører milliarder av euro til Ungarn.

Kloke statsledere

Putins forvrengning av fakta og forsøk på å tvinge frem urealistiske løsninger bør bli møtt med profesjonelt diplomati og kloke statsledere, som vi vet at det er mange av i de europeiske demokratier.

Det er det som må til for å komme ut av krisen og over i et mer langsiktig prosjekt for en all-europeisk sikkerhetsarkitektur med prosjektansvar og -ledelse i OSSE, der det hører hjemme.

Tragedien som utspiller seg i Kazakhstan nå betinger Putins oppmerksomhet og trekker militære ressurser i den retningen.

Vi må kunne anta at det vil få en gunstig effekt på muligheten for å finne vei ut av det uføret som er skapt rundt Ukraina.