Putin er i gang med neste trekk i spillet om Ukraina

Det kom ikke noe ut av det diplomatiske spor etter tre runder med russerne i Brüssel, Geneve og Wien sist uke. Den russiske viseutenriksminister kalte det en «dead end». Det var vel egentlig aldri noe mål for Putin at det skulle bli noe annet.

Diplomatiet var del av en plan som Putin må ha utarbeidet for en tid tilbake, da han etter hvert så at forsøket på å løsrive Donbass-regionen øst i landet fra Ukraina ved støtte til den russiske minoriteten og ved å forsyne separatistene med våpen og materiell for å stå imot de ukrainske regjeringsstyrkene, ikke lyktes.

Heller ikke våpenhvileavtale som Putin var med på å forhandle frem sammen med Tysklands, Frankrikes og Ukrainas statsledere i 2015 (Minsk 2-avtalen) fungerte. Begge parter har syndet grovt mot avtalens prinsipper og pålegg.

Særlig har separatistene laget trøbbel for observatørene fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som har som oppgave å påse at avtalen overholdes.

Narrespill

Putins plan er i form og innhold utformet etter russisk tradisjon med tildekking av reelle hensikter ved dobbeltkommunikasjon, direkte løgn og fingerte militære operasjoner. Det kalles maskirovka på russisk, og kan best oversettes med narrespill.

Spoler vi litt tilbake ser vi at spillet startet da Russland hadde rundt 200.000 soldater i Hviterussland under en fellesøvelse med hviterussiske tropper, og som ble stående i Hviterussland flere uker etter avsluttet øvelse.

Den plutselige strømmen av flyktninger fra Midtøsten som ble kanalisert frem til grensene mellom Hviterussland og Nato-landene Polen og Litauen, var med på å dra fokus unna Ukraina og å skape usikkerhet om intensjoner. Reaksjonene i vestlige land blir brukt på hjemmebane av Putin i det som i denne strategien kalles refleksiv kontroll; det vil si at krass kritikk vestfra brukes som bevis på Natos fiendtlighet og innsirkling av Russland.

Les også:

Roberts Moods forunderlige historiefortelling

Urealistiske krav

Etter hvert ble deler av de russiske styrker i Hviterussland forflyttet til de posisjoner de har hatt den siste tiden nord, øst og syd for Ukraina. Kravene overfor Nato før møtevirksomheten sist uke startet har vært urealistiske, men åpenbart en del av planen for å kunne si i ettertid at de faktisk prøvde å finne en løsning på konflikten.

At det også faktisk sett er stor avstand mellom USAs og Natos persepsjon av Ukraina-konfliktens bakgrunn og hva som skal til for å dempe den, for ikke å snakke om å finne en løsning, er selvsagt den viktigste faktor i denne sammenhengen.

Men Putin ser at en frontal og åpen tilnærming har en så høy pris at han velger søke en mer begrenset måloppnåelse enn ved å få grep om Donbass-regionen uten å utløse den voldsomme straffen som president Biden har fått nøkkelmedlemmer i Nato med på.

Neste trekk

Nå ser vi de neste trekket i Putins plan. Cyberangrepet på offentlige nettsider i Kiev med truende språkbruk er opptakten til fingerte «angrep» på egne styrker, for å kunne servere en løgn som skal gi en like fingert begrunnelse for et begrenset angrep inn i Donbass-regionen.

CNN formidlet dette på ettermiddagen 14. januar, med amerikansk etterretning som kilde, ikke bare den ukrainske, som etter manges mening, også min, ikke er helt å stole på i denne konflikten.

Putin skal skaffe seg det påskudd han trenger for å si at han så seg nødt til å la egne styrker gå inn for å «redde» sine egne, nemlig den russiske minoriteten.

Putin har valgt å spille på Russlands historie som stormakt, for å stimulere patriotiske følelser i befolkningen. Han går så langt som til å skape forestillinger om at Russland som stat har et historisk betinget ansvar for å hegne om den slaviske sivilisasjon og den kristen-ortodokse religion og tro.

Putin mindre populær

Til å være president for en nasjon med en økonomi litt større enn den spanske og en krympende demografisk struktur, er det ganske drøyt.

Les også: Storbritannia sender panservernraketter til Ukraina

Putins popularitet har vært synkende flere år på rad. Russland-kjennere her hjemme og internasjonalt peker på at det er murring blant oligarker og topper i sikkerhetsstyrkene (FSB).

Opptøyer og kuppforsøk er noe Putin hele tiden er på vakt mot, og det synes å være kun penger og materielle ytelser som kan dempe denne trusselen.

Samme type ledere

Nato har blant egne medlemmer statsledere av lik type som Putin, de mest opplagte i Tyrkia og Ungarn, med Polen glidende i samme retning. Konfrontasjonen med Putins spill kunne derfor vært benyttet til å stive opp moralen i egne rekker, ved å minne om alliansens verdigrunnlag og prinsipper.

Les også:

Stoltenberg: – Natos dør åpen for Ukraina

Snarere er Stoltenberg inviterende og påskyndende til medlemskap for Ukraina, en stat som har et langt stykke vei å gå før prinsippene i alliansepakten er innfridd – om noen gang.

Han kunne heller benyttet anledningen til å minne om alliansens kjerneverdier, trukket frem Minsk 2-avtalen av 2015 og mulighetene for å se på hva man kan gjøre for å følge opp intensjonene i avtalen.

Begge parter har forsømt seg grovt i så måte. Med mange millioner innbyggere i Donbass-regionen som ser seg selv som russere, burde det være naturlig å utrede en grad av autonomi og selvstyre innenfor Ukraina som føderal stat

Høy pris for angrep

Vi får bare krysse fingre for at den iskalde aktøren Putin ser at prisen for et angrep på hele Ukraina vil være for høy. USA og andre Nato-land bør trappe opp leveransene av effektive våpen mot helikoptre og stridsvogner, som droner, samt radarer og annet militært materiell som vil stive opp landets forsvar.

Tilførsel av militært materiell bør suppleres med at alliansens generalsekretær oppmuntrer Ukrainas president til å få fart på reformene som er nødvendige for å tilfredsstille de krav som settes for medlemskap i fremtiden.