Kortversjon
Minst 120.000 russiske soldater er drept siden invasjonen av Ukraina, ifølge Meduza og Mediazona. Det er vanskelig å fastslå antall.
Meduzas journalist Asija Nesojevaja har samlet inn soldaters siste meldinger til sine kjære. Flere av meldingene beskriver frykt og håpløshet ved fronten.
Oppsummeringen er generert av kunstig intelligens, men gjennomlest av en journalist.
Minst 120.000 russiske soldater er blitt drept siden Russland startet sin fullskalainvasjon i Ukraina i februar 2022, ifølge anslag fra Meduza og Mediazona. Det faktiske tallet kan være enda høyere.
Noen dro frivillig til fronten, andre ble innkalt, og noen valgte å krige for å unngå lange fengselsstraffer.
Siden 2022 har Asija Nesojevaja, en journalist fra Tatarstan, samlet de siste meldingene russiske soldater sendte til sine nærmeste før de mistet livet ved fronten. Med familiens tillatelse har det uavhengige magasinet Holod publisert disse brevene. Meduza publiserer et utvalg.
Ildar, 30 år, fra Tatarstan
«Min kjære, jeg er nettopp skrevet ut fra sykehuset, og ting har forandret seg i avdelingen. Sjefen har gitt ordre om at vi ikke lenger skal ha syke, skadde eller sårede soldater. Gutta er livredde for å nevne helseproblemer – da blir de blir umiddelbart sendt til frontlinjen i Kharkiv sammen med refusenikene (et russisk begrep for dem som nekter å følge ordre, journ. anm.). En kamerat fra den andre troppen hadde et sår i beinet som begynte å verke. De ville ikke la ham dra og få behandling, men han insisterte. Han klaget, ga seg ikke og kom da til sykehuset, fikk antibiotika og renset såret. Da han kom tilbake etter fem dager, sendte de ham rett i skyttergravene. Fyren overlevde ikke. De sendte åtte andre med lignende problemer rett inn i de hardeste kampene. Det føles som om alle her har blitt ville dyr, det er ikke noe menneskelig igjen. Vi får se hva som skjer med meg – jeg har også smerter i beina. Fortell Masja at jeg er veldig glad i dere begge to.»
Guzel, Ildars enke, sier følgende om mannen sin:
– De siste tre årene begynte han å farge håret i alle mulige farger – grønt, blått, til og med gult. Hver søndag gikk han i kirken og vi begynte å gå sammen med ham.
– Han ble innkalt til krigen. Han prøvde å komme seg unna, men de truet ham med fengsel. Han døde et år etter at han ble sendt til fronten. Da jeg fikk vite det, avla jeg et sølibatløfte.
– Datteren vår er fire år, og hun venter fortsatt på at faren skal komme hjem. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal fortelle henne det.
Jevgenij, 25 år, Tatarstan
«Vi er stasjonert i nærheten av Hlyboke (i Kharkiv fylke, journ. anm). Vi dør her i skyttergravene, vi er uten mat og vann. Forsyninger skulle vært fraktet hit av logistikksoldatene, men de nekter blankt fordi ukene (et nedsettende uttrykk om ukrainere, journ. anm.) bomber oss med droner dag og natt. Mat og vann kommer rett og slett ikke fram, og kurerene blir drept i hopetall. På tolv dager i dette helvetet har vi fått en brødskalk og et stykke harskt spekk til fire personer. Hvem vet når vi får mer. Det verste er mangelen på vann i denne varmen. Vi har satt ut en bøtte for å samle regnvann. Jeg tror at jeg om et par dager vil begynne å hallusinere av tørst – eller kanskje jeg allerede gjør det. Jeg vurderer å kravle ut av skyttergravene for å møte en rask død, for jeg orker ikke mer. Tilgi meg, mamma.»
Darja, Jevgenijs enke sier følgende om sin mann:
– Han var en sannferdig mann. Han tok på seg ansvar, gjennomførte sine oppgaver og forsto konsekvensene av handlingene sine. Han kom aldri med unnskyldninger eller skjøv ansvaret over på andre. Han jobbet som bilmekaniker og var en av de mest pålitelige arbeiderne. Han gikk alltid i blått – vi pleide å spøke med at han alltid var helt blå.
Denis, 22 år, republikken Komi
«Mamma, ikke ring sjefene eller prøv å finne numrene deres. Jeg vil hjem. Takk for alt. Vi møtes igjen en dag, og jeg skal aldri la meg knekke. Mamma, jeg er lei for det.»
Jelena, Denis' mor sier følgende om sønnen:
– Han viste aldri følelsene sine, han holdt alt inni seg. Han prøvde alltid å være den beste. Allerede som barn var han opprørt over å få B-er på skolen og følte at alt annet enn førsteplass i brytekonkurranser var et nederlag.
– Han var empatisk og ble såret av andres smerte. Da han ble mobilisert i oktober 2022, var det en tragedie for oss alle. Helt fra starten nektet han å dra på oppdrag – han ville aldri kjempe – så medsoldatene hans slo ham.
Aleksander, 37 år, Samara
«De ga oss fire firehjulsdrevne minibusser, men ingen av dem er til noen hjelp for oss. Til tross for gjentatte forespørsler om i det minste å frakte ammunisjon halvveis, ignorerer kommandantene oss. Og i stedet for at de blir brukt til det de er tiltenkt, kjører støttepersonellet bilene inn til byen. I Uljanovsk-bataljonen er det enda verre. Av åtte UAZ-kjøretøyer kom ikke et eneste frem til dem, og nå er påtalemyndigheten involvert. Dersom vi sender inn klager, blir vi beskyldt for tjenestenekt, noe som betyr at vi kan bli sendt til Kharkiv, hvor det er et jævla helvete.»
Jelena, Aleksanders enke, om sin mann:
– Han var min nærmeste og mest elskede person. Som barn gikk han på musikkskole og spilte bajan (et russisk trekkspill, journ. anm.). Han drømte om å bli musiker, spille i orkester og ta eksamen fra konservatoriet, men foreldrene lot ham ikke gjøre det.
– I stedet ble han stålarbeider. Han drømte om å få barn, men vi hadde ikke nok penger, så han vervet seg frivillig til fronten sommeren 2023. Foreldrene, særlig faren, har dårlig samvittighet for at han ikke lot sønnen få lov å bli musiker.
Aleksander, 29 år, Lipetsk
«Vennen min, en kontraktsoldat, ble sprengt i luften av en granat. Han mistet begge beina. Vi trakk oss tilbake og det kommer jeg aldri til å tilgi meg selv for. I seks dager krøp han mot oss og klarte det til slutt, men en annen drone oppdaget ham og tok oss alle. Den traff oss hardt – veldig hardt. Det ser ut til at vi alle er ferdige. Jeg vet at jeg er det. Jeg håper bare Gud tilgir meg for at jeg forlot min venn.»
Zilja, enken etter Aleksander, om sin mann:
– Han spilte gitar, røykte mye og fortalte historier så fengslende at man ikke kunne la være å høre etter. Han skrev sanger og han var flink med hendene – han kunne fikse hva som helst.
– Han var hodestups forelsket i meg helt fra videregående. Han havnet ved fronten gjennom mobilisering; de innkalte ham selv om jeg var gravid. Jeg fødte en liten jente - hun møtte aldri faren sin.
Razil, 30 år, Tatarstan
«Kjære deg, ikke vær redd – alt kommer til å ordne seg.»
Jazilja, Razils enke, sier følgende om mannen sin:
– Hver fredag kom han med blomster til meg og datteren vår. Etter at han ble mobilisert, fortalte han aldri om de vonde tingene – familien vår fikk bare positive meldinger og bilder der han smilte.
– Han pleide å bygge Lego med datteren vår. Før han ble innkalt, hadde de begynt å sette sammen legoversjonen av Galtvort, men fikk ikke fullført det. Nå nekter datteren vår å gjøre det uten faren sin.
Meduza er en anerkjent, uavhengig russisk nettavis, stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022.
Forsvarets forum har tillatelse til å republisere Meduzas artikler på norsk. Teksten er oversatt til norsk av Amund Trellevik.
