I en ombygget gymsal på en amerikansk militærbase i Wiesbaden utenfor tyske Frankfurt, har fire norske forsvarsansatte sine arbeidsplasser. Rundt dem sitter det en rekke offiserer og spesialister fra ulike land. Også ukrainske offiserer er på plass i leiren, og fra ukrainernes kontor kommer forespørsler om militært materiell, våpen og utstyr.
Security Assistance Group Ukraine (SAG-U) planlegger og koordinerer donasjonene. Gruppen ble opprettet i november 2022, etter at Russland gikk til fullskala invasjon i Ukraina.
– Dette er den største europeiske logistikkoperasjonen siden andre verdenskrig.
Siv Sundt er offiser og Forsvarets liaison i Wiesbaden. Sammen med det norske teamet sørger hun for at Forsvarsstaben hjemme i Norge mottar Ukrainas forespørsler. Deretter avgjøres det på politisk nivå hva Norge kan og vil bidra med.
Mer enn 20 land samlet
Offiserer fra mer enn 20 land jobber sammen i gymsalen i Wiesbaden, og stadig kommer nye til. Innsatsen er ikke en Nato-operasjon, men en «coalition of the willing», noe som innebærer frivillige bidrag til Ukraina.
Når Ukraina identifiserer et behov, fungerer Sundt og de andre utenlandske liaisonene som bindeledd hjem til sine respektive land.
27.000 artillerigranater, tre artillerilokaliseringsradarer, åtte langtrekkende rakettartilleri (MLRS), luftvern av typen NASAMS, åtte stridsvogner med inntil fire støttevogner og tilhørende ammunisjon og reservedeler. Det er bare noe av det Norge har donert siden krigen ble et faktum.
I tillegg bidrar Forsvaret med trening og opplæring av ukrainsk personell, blant annet innen grunnleggende soldatutdanning.
– Ukrainerne kommer til oss for å diskutere de behovene som haster mest. Vi er lett synlige her i Wiesbaden, så de finner oss. Da støtter jeg dem ved å koordinere behovene hjemover, forklarer Sundt.
Samarbeider om donasjoner
Når de jobber såpass tett sammen, blir det også mulig å gi samlede donasjoner. Som da Norge og Danmark sammen donerte 9000 artillerigranater. Norge donerte selve granaten, mens Danmark donerte tilhørende brannrør, kruttposer og tennpatroner.
Slikt samarbeid gir erfaringer i hvordan det er å jobbe sammen i en nordisk modell. Med Finland som ferskt Nato-medlem og en svensk søknad som venter på ratifisering, er dette svært nyttig, forklarer Sundt.
– Den nordiske modellen er jo også et moment her. Man må samarbeide godt om det vi leverer, forklarer Sundt.
– Det er et spleiselag, på godt norsk.
Ifølge Sundt virker samarbeidet i Wiesbaden å være begynnelsen på et vedvarende og langvarig bidrag til Ukraina. Det er militær støtte, som de etter hvert håper vil bidra til gjenoppbyggingen av nasjonen.
– Slik jeg ser det vil det alltid være behov for et koordineringssenter, som kan holde i helheten. Derfor er det viktig at man samarbeider godt internt, slik at ikke alle melder inn de samme behovene.
For det funker dårlig hvis landene sender av gårde mengder med utstyr som ukrainske soldater ikke trenger, som de ikke har kunnskap eller ferdigheter til å bruke, eller utstyr som ikke fungerer som det skal.
– Det er ikke bare å levere masse utstyr som blir stående som skrap. Det er i beste fall helt bortkastet og i verste fall et miljøproblem.
Landene som donerer materiell, har ansvar for at utstyret fungerer som det skal.
– Etter at donasjonene er inne i Ukraina, har vi normalt et ansvar for at utstyret skal virke over tid, og helst lenge. Den vanlige standarden er minst 90 dager, forklarer Sundt.
Som da Norge i fjor donerte M109 haubitser. Disse ble tatt i bruk av det norske Forsvaret i 1969 og senere faset ut fra 2020 i forbindelse med innfasingen av Hærens nye K9 Thunder. Rundt 40.000 reservedeler var også en del av donasjonen, nettopp for å sørge for at utstyret skulle vare.
– Vi har også levert brukermanualer oversatt fra norsk til ukrainsk, sier Sundt.
– Haster mer enn tidligere
Ifølge Sundt har det skjedd en endring i hva som etterspørres, etter hvert som krigen har utviklet seg.
– Vi merker nå at det haster mer enn tidligere. Alt som etterspørres er ting de trenger snarest.
Samtidig er det ikke lenger utstyr som soveposer og telt som doneres, slik det var i begynnelsen. Nå er det tyngre materiell, som for eksempel når man diskuterer donasjoner av jagerfly. Slike kapasiteter vil eventuelt ta lenger tid å få på plass.
Innimellom kommer det forespørsler om materiell som Sundt umiddelbart antar at Norge av ulike årsaker ikke kan bidra med. Da sjekkes beholdningen hjemme i Norge opp mot krav til beredskap.
– Da kan ikke vi sende det hjem, men av og til sender vi ren informasjon slik at de hjemme ser hva de reelle behovene er, og hva andre har sendt.
Slik kan landene bedre utfylle hverandre dersom noen land har kapasiteter som ikke er fullstendige.
– Det er av og til emosjonelt å jobbe sammen med ukrainerne. I nyhetsdekningen hjemme kan man kanskje føle at det går litt metning i det, men det kan vi ikke tillate her. Vi ser og skjønner at det betyr noe for mottakerne, når de kan sitte i et møte og fortelle at «akkurat nå blir Kyiv bombet og vi trenger dette nå».
– Da føler man virkelig at man bidrar med noe meningsfylt. Det er motiverende når man ser at jobben man gjør har en betydning.
– Mye vi bør ta med oss videre
I løpet av sommeren har hærsjef Lars Lervik besøkt det norske teamet i Wiesbaden. Ifølge generalmajoren er samarbeidet gjenkjennbart fra slik Nato har samarbeidet i Kabul.
– Man får litt det samme inntrykket. Det er en et hovedkvarter som er etablert på kort tid, og man utvikler det etter hvert som man jobber.
Han mener det er en styrke for samarbeidet i Tyskland at de er mange land som jobber sammen mot et felles mål.
– Samtidig er det også utfordringen, hvordan få alle disse ulike landene til å jobbe godt sammen. Det er ikke gjort på én dag.
Ifølge Lervik er dette «veldig krevende» arbeid.
– De er avhengig av å holde en god dialog og bygge gode relasjoner.
Ved at nordmenn er så tett på Ukraina og landets behov, kan Norge lære av krigen. Forsvaret følger med på utviklingen og forsøker å ta med seg erfaringer inn i egen virksomhet, forklarer Lervik.
– Ikke fordi vi tror at vi skal slåss i denne krigen som utkjempes i Ukraina, men på grunn av hva vi kan lære om hvordan vi skal utvikle Hæren de neste fem, ti, femten årene. Der er det mye vi bør ta med oss videre, som for eksempel hvordan droner brukes eller hvordan moderne taktisk samvirke ser ut, sier han.
