Norges utenrikspolitiske handlingsrom reduseres med stridsvogner

Forsvarsministerens partifelle på Stortinget Bengt Fasteraune, beskriver Forsvarets stridsvognskapasitet som et «gapende hull» som må fylles i Forsvarets Forum 22. desember. Det er jo nettopp problemet, politisk overstyring i for stramme budsjetter gir et Forsvar med for stor bredde i kapasiteter.

For det første vil kostnadene til vedlikehold av en ny våpenplattform med avanserte sensorer bli dyre de kommende årene. Sterkt økte vedlikeholdskostnader var en spådd utvikling før globale verdikjeder ble forstyrret av pandemi og mellomstatlige konflikter. Kostnadene til stridsvognssystemet er ikke justert for prisøkningen som følge av konfliktene, og vil anskaffelsen vil dermed enten bli forsinket eller dyrere enn antatt.

Stridsvogner:

Forskere forbauset over forsvarssjefens timing

For å redusere risikoen for overskridelser har politisk ledelse i Forsvaret blant annet etablert en reservistordning og et større samarbeid med sivile aktører. Tiltak som ikke har begynt å få effekt i en sektor som ikke prioriterer teknisk vedlikehold i den operative strukturen.

Teknikersituasjonen for de nye kampflyene utgjør et sammenlignbart eksempel på manglende prioritering i en tilsvarende milliardanskaffelse. Enda et nytt avansert våpensystem uten tilhørende teknisk prioritering vil dermed være å pøse penger ned i et sort hull.

Truende fotavtrykk

Norges utenrikspolitiske handlingsrom reduseres med tunge offensive kapasiteter som stridsvogner. Defensive kapasiteter som luftvern og panservern har vist seg å utgjøre styrkebidrag som ikke eskalerer en spent situasjon. Stridsvogner ville generert et truende og offensivt fotavtrykk dersom de settes inn til allierte eller invaderte.

Gram om stridsvogner:

– Et krevende råd å få, helt på oppløpssiden

Videre ville de generert en lang og sårbar logistikkakse, hvis infrastrukturen i det hele tatt er på plass til å få de frem. Et mobilt landmaktskonsept utgjør et alternativ som kan settes inn til en tenkt nordisk frontlinje langt raskere enn stridsvogner.

Vi bør merke oss at Regjeringens programfesting av stridsvognkjøpet i Hurdalsplattform ble utformet på en annen sikkerhetspolitisk bakgrunn, uten Sverige og Finland som Nato-medlemmer. Å binde seg til masten på denne plattformen er ikke bare uheldig for utenrikspolitikken, men også økonomisk.

Bedre distriktspolitikk

Stridsvognsinvesteringen bør revurderes fordi vi er inne i en økonomisk nedgangstid. Økte renter og kostnader fører til mindre økonomisk investering og aktivitet, også i Nord-Norge.

Kronikk

«I need ammunition – not a ride»

Fremfor å sende 20 milliarder kroner til tyske eller koreanske stridsvognsfabrikker, ville en bedre distriktspolitikk vært en massiv oppussing av Forsvarets eiendom, bygg og anlegg i hele Nord Norge.

Nybygging av forsvarsboliger ville som et enkelteksempel sikret lokale firma viktig omsetning og redusert fraflyttingen av unge militære fra regionen. Gjenkjøpsavtaler til norsk industri treffer i liten grad bedrifter i nord, og taler for en justering av den økonomiske politikken på dette området.

Altså burde en utsette avgjørelsen om stridsvognene og be forsvarssektoren se nærmere på om en ombalansering av midlene til eiendom, norskproduserte defensive våpensystem og alternative stridskonsept gir en bedre nasjonaløkonomisk løsning.