UKLAR: Ammunisjonsstatusen i Norge er gradert, og i tillegg er den i flere tilfeller uklar for veldig mange, skriver Simon Lervik Fjeldavli. Bilde til illustrasjon fra øvelsen Arctic Bolt i Indre Troms, november 2022.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum.
«I need ammunition – not a ride»
Tilgang på ammunisjon er en vesentlig del av krigføring. Det bør derfor være et viktig fokusområde for alle beslutningstagere på ulike nivåer.
Simon LervikFjeldavliSPESIALISTBEFAL, LOGISTIKK. FJELDAVLI HAR TIDLIGERE ERFARING FRA HÆREN OG FORSVARETS SPESIALSTYRKER
Overskriften representerer en direkte oversettelse av hva Ukrainas president, Volodymor Zelensky, responderte da USA tilbød han å evakuere da Russland invaderte Ukraina i februar 2022. Nå, etter flere måneder med høyintensiv konvensjonell
krigføring kan vi med høy grad av sannsynlighet bekrefte at Zelenskyj hadde helt
rett — han trengte ammunisjon, mengder med ammunisjon.
På denne måten blir vi
nok en gang minnet på at fred og frihet aldri må tas for gitt, samt at evnen og
viljen til å forsvare seg forblir helt essensielt for et selvstendig land. Det
er derfor vi bør diskutere — gjerne oftere enn hva som er tilfelle nå — hvordan vi
kan sette landets ypperste maktmiddel i stand til å redusere en motstanders
appetitt, vilje og eventuelt svekke en motstanders militære evne om det er det
som kreves av oss som et selvstendig land.
Generer forståelse for krigen i Ukraina
Ammunisjon er essensielt
i «systemet» som representerer evnen til å militært bekjempe en motstander.
Ammunisjon er således viktig for utøvelsen av militærmakt. Det forannevnte er ikke
en løsreipet påstand, eller noe som kan «unnskyldes» å være skryt ved
kaffemaskinen – som jeg har adressert å være noe som man bør forholde seg for
god til tidligere.
Man skal ikke arbeide spesielt grundig som hverken gravende
journalist, forsker ved FFI, kadett ved en av krigsskolene, som befal
eller spesialist ute ved en eller annen avdeling i Forsvaret for å finne
mengder av empiri som underbygger det forannevnte i historiebøkene. Heldigvis
foreleses dette ved krigsskolene!
Enda enklere kan man få innsikt i dette ved å
observere krigens krav på nyhetene. I beste sendetid har vi i Norge også
kompetente offiserer som kan sette ord på både hva vi observerer og hva
analysene faktisk betyr. Forsvarets svar på Arne Scheie; oberstløytnant Palle
Ydstebø, Forsvarets svar på Einar Lunde; Geir Hågen Karlsen, og Forsvarets svar
på Jon Herwig Karlsen; Tormod Heier, har alle gitt det norske folk innblikk i
en virkelighet og en profesjon de aller fleste ikke har hatt behov for å
engasjere seg i – før nå.
Disse tre har generert en forståelse hva ammunisjonsbehovene i en konvensjonell krig mellom to stater representerer.
Forhåpentligvis klarer vi i forsvarssektoren å trekke ut noen lærdommer til
eget planverk, siden heller ikke vi har hatt «daglig erfaring» med denne typen
utfordringer på flere generasjoner.
Et enkelt regnestykke
Ved å lese fra åpne
kilder kan vi tolke det dit hen at Russland daglig skyter opp mot 20.000
artillerigranater, i motsetning til at Ukraina «kun» skyter opp mot 6000
artillerigranater. Totalt sett utgjør dette et enkelt regnestykke etter snart ni
måneder med krig. Alt fra artillerister, infanterister, luftsoldater, matroser,
forskere, kadetter, offiserer, spesialister, logistikkere, planoffiserer,
politikere og generaler klarer den enkle matematiske eksersisen og komme frem
til at dette innebærer et høyt forbruk av artillerigranater.
I et intervju med
VG beskrev konsernsjef i NAMMO Morten Brandtzæg at: «Forbruket av ammunisjon til artilleri ved fronten i Ukraina er
enormt. En vanlig dag i Ukraina forbrukes det mer skyts fra ukrainsk side, enn
et mindre europeisk land bruker på ett år».
Videre rapporteres det fra åpne
kilder at USA sammen med andre NATO-land har donert over 17.000 forskjellige
skulder-avfyrte luftvernmissiler, samtidig med over 11.000 forskjellige typer
skulder-avfyrte panservernmissiler. I tillegg er det donert tyngre
våpensystemer og ammunisjon, eksempelvis, artillerivogner, stridsvogner,
HIMARS, NASAMS, Hellfire med mer.
Status i Norge – Code RED!
Eksemplene er på ingen
måte ment å være uttømmende og grunnlaget for de eksakte tallene er fra åpne
kilder, men poenget mitt bør komme frem klart og tydelig. Tilgang på ammunisjon
er en vesentlig del av krigføring. Det bør derfor være et viktig fokusområde
for alle beslutningstagere på ulike nivåer. Langvarige konvensjonelle kriger er
— fortsatt — aktuelle. Konvensjonell krigføring som krever mye ammunisjon kan
kanskje til og med beskrives å være et tidløst fenomen. Derfor er det et
scenario vi bør være forberedt på!
Ammunisjons-statusen i
Norge er gradert, og i tillegg er den i flere tilfeller uklar for veldig mange.
For å skape et bilde av situasjonen og samtidig bygge forståelse uten å gå inn
på noe som er gradert, kan vi legge til grunn besluttet langtidsplan for
forsvarssektoren (LTP) hvor det står beskrevet at regjeringen vil videreføre
satsingen på oppbygging av beredskap beholdninger inkludert ammunisjon (Prop.
62 S, 2019).
Videre kan vi lese at regjeringen vil styrke forsvarssektoren med tre milliarder, hvor 800 millioner kroner er øremerket forskjellige typer ammunisjon som en
konsekvens av krigen i Ukraina (Regjeringen, 2022). I tillegg har Norge
gjennomført større donasjoner til Ukraina, som naturligvis har redusert
beholdningen her hjemme ytterligere. Det er derfor med høy grad av
sannsynlighet at Norge har et økt behov for ammunisjon, og det er derfor
positivt at regjeringen nå bevilger ressurser.
Hvorvidt det er tilstrekkelig er
relativt - selv om jeg sier dette kun for å være høflig - men, ser vi på
enhetspriser når det kommer til forskjellige typer missiler og artillerigranater,
kan 800 millioner norske kroner fremstå mer som symbolpolitikk enn reell forståelse for den
sikkerhetspolitiske situasjonen.
Det bør dermed være lov til å sette et
spørsmålstegn til hvorfor andre land iverksetter ytterligere tiltak
sammenlignet med hva vi iverksetter i Norge. Forsvarssjef (FSJ) Eirik Kristoffersen
kommenterte i Dagens Næringsliv den 20.10.22 at «forsvarsbudsjettet ikke er
stort nok, tross av økningen, til å gi ham det han trenger for å sikre Norge i
krise og krig». Både når det kommer til beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet.
Mens alle naboland ruster opp etter Russlands invasjon, får ikke FSJ det han
trenger. Om dette også gjelder ammunisjon forblir spekulasjoner, men det er nok
av indikasjoner som peker mot manglende beredskap og utholdenhet.
Troverdig beredskap
Tidligere i år, eller
rettere sagt i januar 2022, skrev jeg i et innlegg til Forsvarets Forum: Beredskap vs «just in time», investering
eller drift at underfinansierte driftsrammer i Forsvaret, som følge av
modernisering og effektiviseringskrav, pandemi med økte ledetider og priser på
varer og tjenester, og en god dose med fraværende lederskap over lengre tid var
en trussel mot beredskapen.
På bakgrunn av dette argumenterte jeg for at
anskaffelse av kritiske forsyningsartikler bør hjemles inn under investering. Hensikten
var, og er fortsatt, å sikre finansiering og dermed forvalte og husholde oss
med troverdig beredskap. I ettertid av innlegget – men ikke på grunn av! — kan
vi eksempelvis observere at Tyskland har opprettet et eget forsvarsfond på 100
milliarder euro, samt øker årlig forsvarsbudsjett til to prosent BNP.
Bør Norge ha et
eget fond for beredskap hvor eksempelvis ammunisjon er inkludert? Et fond som
er hjelp til selvhjelp, som hverken kan effektiviseres bort eller brukes på
annet enn definerte beredskapsbeholdninger?
Penger å tjene
Det er flere artikler og
rapporter som beskriver at etterspørselen for ammunisjon har steget voldsomt
som et resultat av krigen i Ukraina. Den sivile industrien jobber selvfølgelig
intenst for å imøtekomme behovene, da det er penger å tjene.
Ikke nok med at
Ukraina skal understøttes i form av donasjoner, men ammunisjonen som doneres
skal også re-anskaffes, samtidig med at hele Europa ruster opp. Dette genererer
som de fleste skjønner store behov for ammunisjonsproduksjon. Det er derfor
viktig å være klar over at industrien sin evne til å understøtte en krig vil
være helt essensiell for en nasjons militære utholdenhet rent
ammunisjonsmessig.
Som flere av oss i uniform vet veldig godt, så påvirker også
den reelle tilgangen på ammunisjonen den totale evnen og den iboende viljen.
Dette kommer av at vi vet at i flere tilfeller er ammunisjonstilgangen binært
helt avgjørende for hvem som kommer seirende ut av en trefning, konflikt eller
krig.
Helt til slutt kan det faktisk være tilgangen til ammunisjon som avgjør –
uavhengig av evnen til å være kreativ og enkeltmenneskers personlige vilje.
Samhandling med industrien handler dermed ikke kun det å utvikle teknologi og
skape verdier i fredstid. Derfor er det viktig å skape økt forståelse for hvorfor
hele verdikjeden fra råvaren og helt frem til soldaten er viktig for å kunne
generere mer effekt når det er behov.
Anbefaling til forsvarssektoren
Sannheten er enkelt forklart at Forsvaret
husholder seg med X antall dager beholdning, og deretter er Forsvaret helt
avhengig av leveranser fra industrien eller donasjoner fra allierte. I et
intervju med VG beskriver konsernsjef i NAMMO Morten Brandtzæg at han ønsker at regjeringen skal ta større ansvar enn hva den gjør idag, og påpeker at Norge
mangler en felles finansieringsløsning for samfunnets totale beredskap.
Kanskje
ville et fond løst utfordringen? Anbefaling: Her bør forsvarssektoren koordinert
med våre allierte etablere en plan for skalerbare løsninger som ikke kun er
innrettet mot fredstidsdrift. Vi kan ikke ha brukt opp ressursene våre i fase 0
(fred). Dette kommer av at man vinner ikke krig(er) som (ofte) ikke starter før
man har definert noe annet enn fase 0 (fred).
Interoperabilitet
Sammen er vi sterkere og
vår evne til å jobbe sammen med våre allierte er viktig. Interoperabilitet er
det som bidrar til at alle brikkene passer sammen, og ikke minst fungerer
sammen for å generere økt operativ effekt. Enten det gjelder det menneskelige,
eller det materielle aspektet.
Siden ammunisjon er helt essensielt for vår
kampkraft bør forsvarssektoren vektlegge interoperabilitet når våpensystemer
skal anskaffes. Bakgrunnen for en slik påstand er at Ukraina ville opplevd
betydelig mye mer friksjon og mindre fremgang uten større donasjoner fra andre
land. Det fremstår derfor klokt å investere i systemer som er interoperable med
våre allierte.
Gitt det foreløpige ammunisjonsforbruket i Ukraina kan vi
sannsynligvis relativt trygt konkludere med at slike beholdninger har
forsvarssektoren i Norge hverken økonomi til, eller logistiske systemer eller
ressurser til å understøtte. Uten Vesten sine våpenlagre og donasjoner over tid
så er det nærliggende å tro at situasjonen i Ukraina ville sett annerledes ut.
Økt evne, motivasjon og vilje
Med andre ord, så er
tilgang til ammunisjon helt essensielt for å kunne forsvare oss. Videre må vi
ikke tro at en rekke andre statlige virkemidler vil kunne erstatte behovet for
ammunisjon – uten ammunisjon er ikke det militære virkemidlet verdt så mye i
den konteksten det i ytterste konsekvens er tiltenkt å kunne utøve sin funksjon
i. Krigen i Ukraina er et tydelig eksempel på hvorfor.
Forsvaret er statens
ypperste maktmiddel, og for å imøtekomme krigens krav som Forsvaret må forholde
seg til er det behov for store mengder ammunisjon - over lengre tid. Dersom
Norge sammen med allierte skal skape en fordel så bør hele verdikjeden
kartlegges i fred krise og krig, og det krever videre en helhetlig plan for at
man skal oppnå realistiske resultater og effekter når det behøves. Dette
forventer jeg at forsvarssektoren både forstår og at sektoren jobber med, og i
tillegg at sektoren ikke overlater dette til industrien alene.
Inntil videre
bør vi ha fokus på å hjelpe Ukraina, samt fylle opp egne beredskapslagre her
hjemme, og derigjennom øke evnen, motivasjonen og viljen til soldatene som skal
ut å krige for Kongen og Fedrelandet når det kreves.