Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag.
Vi har tilstrekkelig lovgivning som sikrer disse viktige hensynene. Men i utøvelsen av de aktuelle bestemmelsene må vi finne en bedre balanse mellom det nasjonale behovet for hemmelighold og det sivile samfunnets behov for informasjon. Sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen verner nemlig ikke forsvarssektoren fra kritikk.
Annonse
Vi har alt for mange eksempler som viser at Forsvaret og Forsvarsdepartementet - med ministeren i spissen - misbruker taushetsplikten.
Påstander i mediene om feil og forsømmelser møtes ofte av en forsvarsledelse som viser til taushetsplikten. De gjemmer seg bak en mur av det som omtales som såkalt «forebyggende tiltak». Men det å beskytte seg mot kritikk ligger langt utenfor taushetspliktens formål. Taushetsplikten kan ikke brukes til å beskytte seg selv mot ubehag og merarbeid ved at saker blir brakt fram til åpen debatt. Ved urettmessig å dekke seg bak taushetsplikten, blir den et maktmiddel, i stedet for vern av viktige samfunnsinteresser.
Lite utfyllende og presis informasjon fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet har vært et vedvarende problem i mange år. Det er lang tradisjon for hemmelighold utover det som lovverk og reelle hensyn gir fornuftige begrunnelser for. Det dyrkes en lukkethetskultur som må utfordres. Dagens Næringsliv gjorde derfor den offentlige debatten en stor tjeneste da avisen publiserte Riksrevisjonens sammendrag av kritikken mot regjeringen for manglende oppfølgning av Gjørv-kommisjonens rapport. Det er nå åpent for enhver at graderingen ikke har noe faglig, forsvarlig grunnlag. Oppsummeringen er så generell at den ikke avslører konkrete mål som ondsinnede aktører kan angripe. Da blir det åpenbart at det ikke er rikets sikkerhet, men sitt eget omdømme regjeringen vil beskytte.Graderingens hensikt var kun å holde den manglende kvaliteten på beredskapen skjult for det norske folk.
Denne samfunnsviktige sannheten skulle altså forbli i lukkede rom.
Det er sikker jus at det kun er «opplysninger» som skal graderes, ikke en hel sak. Likeledes gir reglene føringer om at graderingen bør tidsbegrenses, helst til to eller fem år. Også her har vi alt for mange saker som viser at graderingene som brukes fra forsvarssektorens side er for omfattende. Et eksempel er Sivilombudsmannens kritikk av Forsvarsdepartementet i 2010. En TV2-journalist hadde her bedt om innsyn i Forsvarssjefens årsrapport for 2008. Departementet avslo innsynskravet under henvisning til at rapporten var gradert «begrenset». Departementet begrunnet graderingen med at rapporten inneholdt detaljerte beskrivelser av operativ status i Forsvaret. Ombudsmannen uttalte imidlertid at han ikke kunne se at det var «strengt nødvendig» å gradere all informasjon i rapporten. For det første inneholdt flere av kapitlene opplysninger av mer generell karakter som ikke kunne ha skadefølger for Norges sikkerhet om de skulle bli kjent. For det andre var flere av opplysningene i rapporten allerede publisert tidligere.
Manglende innsyn i forsvarssektoren er et demokratisk problem. Befolkningen føres bak lyset.
Som Godahl-utredningen understreket i fjor: «Åpenhet er viktig, også om mindre heldige forhold, for å sikre en informert offentlig debatt og en politisk forankring av engasjementene.» Åpenhet skaper med andre ord legitimitet for sikkerhetstiltak. Lukkethet og hemmelighold fører ofte til det motsatte.
For å oppsummere hovedpoengene mine: Den lovmessige taushetsplikten verner ikke forsvarssektoren fra kritikk. Og det er kun «opplysninger» som skal graderes, ikke en hel sak. Vi må finne en bedre balanse enn i dag mellom det nasjonale behovet for hemmelighold og sivile interessers behov for samfunnsnyttig informasjon.
