Franks dannelse

​Denne teksten er et utdrag av portrettet med forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Les hele portrettet her. 

Det var i 1990 at Frank Bakke-Jensen dro til Libanon. Året før kom torskekrisa til Båtsfjord. Kvoter ble innført, skipselektroniker Bakke-Jensen fikk ikke jobb. Det var én av grunnene til at han søkte seg til Libanon.

– Jeg var også veldig interessert i Midtøsten. Jeg hadde lest mye om staten Israel. Jeg hadde nok en litt naiv forestilling om at dersom man kunne hente inn folk fra hele verden som hadde en felles idé, så måtte det bli et fantastisk land. Min forestilling endret seg.

– Du har kalt tida i Libanon en dannelsesreise?

– Jeg kom fra et fylke som var brent under andre verdenskrig. Ved å være i et land i krig skjønte jeg mange av historiene som besteforeldrene mine hadde fortalt. Om hvordan det var å være forsørger i et okkupert land.

Ved å være i et land i krig skjønte jeg mange av historiene som besteforeldrene mine hadde fortalt

Bakke-Jensen var radioreparatør og instruktør. Dette var under Kuwait-krigen. Soldatene satt i en bunker og var usikre på hva som var i rakettene til Saddam Hussein som gikk over hodene deres. Bakke-Jensen ble i to kontingenter. På vei hjem så han ei VG-forside. Den handlet om at feil valg av fagforening hadde gitt ei dame 60 øre mindre i timen.

– Jeg husker jeg tenkte: Skal vi virkelig hjem til dette stappmettlandet?

– I Libanon lærte jeg hvor godt vi egentlig har det i Norge.

– Vurderte du å dra ned igjen?

– Jeg hentet søknadspapirene hvert halvår, helt frem til august 1994: Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli far.

I Libanon lærte jeg hvor godt vi egentlig har det i Norge

Mange av de veteranene som har det tøffest i dag, var i Libanon. Det er det mange grunner til, mener Frank Bakke-Jensen. De var ikke så godt trent og dårlig selektert. De hadde statens laveste lønnstrinn – med mange tillegg. Da de kom hjem, ble mange arbeidsledige. Dette var før internett. Trygda ble beregnet ut i fra lønnstrinnet – ikke tillegget. I tillegg hadde mange hodet fullt av inntrykk.

– Jeg tror jeg brukte like lang tid i tollen som i debrifen. Vi var en snartur innom lege og psykolog. Så fikk vi en hilsen før vi var to døgn på pub i Oslo.

– Vi fikk ingen oppfølging, og vi kom tilbake til et samfunn hvor de færreste visste hva vi hadde vært med på. Vi kom med nye solbriller. Jaså, har dere vært på ferie?

– Hvorfor gikk det bra med deg?

– Fordi jeg kom hjem til ei lita bygd. Jeg hadde 2500 terapeuter. Alle stoppet meg og spurte hvordan det gikk. Jeg fikk jobb som lærer, jeg brukte hodet til andre ting. Vi må huske på at de aller fleste kom hjem mange erfaringer rikere. Det er bare at vi hadde så lite å stille opp med for de som virkelig slet. 

Jeg hadde 2500 terapeuter. Alle stoppet meg og spurte hvordan det gikk

I 2009 ble Frank Bakke-Jensen stortingspolitiker. En av de første sakene han skulle stemme over, handlet om internasjonale oppdrag.

– Det var en merkelig opplevelse.

– Nå, Frank, tenkte jeg, vedtar du at en ung Frank Bakke-Jensen skal i krig.

Dagen etter ringte han det som het FN-veteranenes landsforening.

– Jeg begynte å spørre. Vi var flere på Stortinget som hadde vært i Libanon. Etter hvert kom regjeringen med en veteranstrategi. En av de første diskusjonene gikk på hvem som hadde ansvaret. Det er noe av det viktigste vi har gjort: Vi har etablert forståelse for at det faktisk er Forsvaret.

– Forsvaret tar ansvaret i ett år. Hvorfor kan ikke Forsvaret ta ansvar for alt – det har danskene gjort?

– Jeg mener det er riktig at det sivile helsevesenet overtar. Målet er å få folk tilbake i samfunnet. Det viktige er at det ikke er tvil om at Forsvaret har ansvaret første året. Og så tror jeg modellen med dedikerte folk i NAV er god. Den kan overføres til andre etater. 

***