Tre grunner til at eksplosjonen i Beirut kom på verst mulig tidspunkt

– Det ser nå ut som at det som skjedde var en ulykke, men en ulykke som kunne skje på grunn av politisk uaktsomhet, sier Tine Gade, forsker ved norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

– I Norge ville det aldri vært lov å oppbevare ammoniumnitrat på den måten, og det var ikke lov i Libanon heller, legger hun til.

Tirsdag kveld ble Libanons hovedstad Beirut rystet av en kraftig eksplosjon. Smellet kunne høres helt til øya Kypros 240 kilometer unna. Ødeleggelsene er store.

Les også:

Unifil-soldater alvorlig skadd i Beirut-eksplosjon

Det var rundt 2750 tonn ammoniumnitrat som hadde vært lagret i havnen i seks år, som eksploderte. Libanons Røde Kors anslår at godt over hundre mennesker er omkommet i eksplosjonen, og over 5000 mennesker er såret. Store deler av havneområdet der eksplosjonen skjedde er lagt i ruiner, og i ruinene søkes det etter overlevende. Hovedstadsområdet er blitt erklært som katastrofesone.

Men Libanon var allerede i krise da eksplosjonen inntraff. Her er tre grunner til at eksplosjonen kom på verst mulig tidspunkt.

1. Mistillit mot eliten

Siden oktober i fjor har Beiruts gater vært fulle av demonstranter som tar til orde for reform. Demonstrantenes misnøye med myndighetenes manglende evne til å tilby borgere grunnleggende tjenester, økte skatter og avgifter, enorm gjeld, og korrupsjon blant landets makthavende politiske eliter, har vært synlig.

Og misnøyen blir neppe dempet av at det høyeksplosive materialet som forårsaket tirsdagens katastrofe, allerede har vært utpekt som en risiko.

Ifølge Al Jazeera har tollmyndighetene advart flere ganger om hvilken fare materialet utgjorde. De første advarslene kom i 2014, og så ble de gjentatt: En gang i 2015, to ganger i 2016 og igjen i 2017.

– De er midt i en økonomisk kollaps og Covid-19. Folk føler at eksplosjonen ikke bare er et sammentreff, en uheldig ulykke, men en konsekvens av regimets politikk, sier Georges Fahmi.

Han er forsker ved European University Institute i Italia, og har tidligere vært tilsatt ved Carnegie Middle East Centre i Beirut. Forsvarets forum snakker med ham på telefonen fra Egypt, der han de siste månedene har oppholdt seg på grunn av koronaviruset.

– Mange libanesere bærer på sine egne historiske erfaringer. Da eksplosjonen skjedde spredte det seg mistanke om et israelsk angrep, et sekterisk angrep, eller at det var et resultat av korrupsjon. De fleste libanesere konkluderte med at de to første scenarioene var utelukket, og satt igjen med det siste: Det var på grunn av korrupte myndigheter, sier Fahmi.

2. Økonomisk krise

Ikke siden borgerkrigen har Libanon vært i en lignende økonomisk krise. Siden i fjor høst har den lokale valutaen mistet 80 prosent av verdien målt mot dollar.

Ifølge blant andre kringkasteren BBC var arbeidsledigheten på 25 prosent før Covid-19, og nesten en tredjedel av befolkningen levde under fattigdomsgrensa. Nå er tallene henholdsvis 33 og 45 prosent, skriver Business Insider.

Få dager før eksplosjonen, 1. august, sendte organisasjonen Human Rights Watch en rapport til FNs menneskerettighetsråd der de slår fast at libanesiske myndigheter ikke har evnet å ta tak i «den akutte økonomiske og politiske krisen som truer folks grunnleggende rettigheter».

– Libanons folk blir frarøvet grunnleggende rettigheter hver dag mens politikere krangler om størrelsen på landets økonomiske tap og hindrer forsøk på reform, sa Aya Majzoub, forsker ved HRW.

Som følge av eksplosjonen, er mange også hjemløse. Onsdag er det anslått at 300 000 mennesker har mistet hjemmene sine. Dette i byen som for få tiår siden ble borgerkrigens kjerne, der krigens sår etter årevis med gjenoppbygging fortsatt er synlige.

Havneområdet som ble rammet av eksplosjonen er ifølge Reuters den viktigste importbrygga i landet. Nyhetsbyrået melder at kornsiloen området har blitt ødelagt av eksplosjonen, noe som etterlater landet med mindre enn en måneds reserver av korn.

3. Sårbart helsevesen – og en pandemi

Allerede før eksplosjonen var landet preget av strømbrudd, vannmangel og begrenset tilgang til helsehjelp.

Debatt:

– Vi har et ansvar for å hjelpe libaneserne

Var eksplosjonen i Beirut starten på en ny borgerkrig?, spør stortingsrepresentant Erlend Larsen.

Om ikke det var nok, har også koronaviruset truffet Libanon. Ifølge en fortløpende oversikt publisert av Worldometers, er det totale antallet tilfeller per 6. august 5417, med over 3000 aktive tilfeller av smitte.

I tillegg til mangler på verneutstyr og respiratorer, har koronaviruset ifølge Business Insider også satt sitt preg på økonomien. Libanon er i stor grad avhengig av import, og en nedgang i global produksjon som følge av viruset har gjort at mange varer har blitt dyrere. Hverdagslige varer som brød er nå for dyrt for flere innbyggere.

Så smalt det. Ifølge NTB har koronatesting og behandling av covid-19-pasienter stanset helt opp hos de fleste store sykehusene i Beirut etter den enorme eksplosjonen.

Hundrevis av skadde er tatt til overbelastede sykehus i byen som følge av eksplosjonen, forteller Røde Kors. Georges Fahmi sier at enkelte av byens sykehus ikke evnet å ta imot skadde på grunn av begrenset kapasitet – noe mange mener bekrefter hvor skjørt det libanesiske helsesystemet er.

– Folk er i sjokk nå, men det som skjedde i går beviser poenget til de som gikk imot regimet i oktober. Det gjør idéene deres sterkere, tror Fahmi.

For mye tyder på krisen i Libanon kan føre til sterkere felleskap blant folket – og gi nytt liv til opprøret mot landets politiske elite. Her er to forklaringer på hvorfor:

1. «Alle» er rammet

– Folk strømmer på for å redde sårede, rydde gater og gi blod. Ukjente stiller opp for hverandre. Leiligheten til en venninne av meg i Beirut er full av glassbiter og skrap, men huset holder. Hun spurte på Facebook om noen kunne hjelpe henne med å rydde. Så folk mobiliserer og rydder opp, sier NUPI-forsker Tine Gade.

På Twitter leste hun følgende: «Hvis det libanesiske systemet overlever dette, så er det ikke noe håp for Libanon».

– Det er tydelige tegn nå på at sinnet i befolkningen har økt på grunn av den forferdelige katastrofen, og det kommer til uttrykk ved at folk går til gatene. Økt samhold i befolkningen er også nødvendig om demonstrantene skal vinne frem i sine krav om reformer, sier Gade.

Både lokalt og regionalt har Libanon vært et land preget av spenning og konflikt mellom ulike grupper. Konfliktene har vært kjennetegnet av spørsmål om identitet og politisk representasjon vel så mye som religiøs uenighet, ifølge FN-sambandet.

Borgerkrigen som herjet i Libanon fra 1975-1990 , hadde sitt utspring i blant annet sekterisme. I dag er landet demografisk svært mangfoldig: Libanon har atten offisielle religiøse grupper, og det er det mest religiøst sammensatte landet i Midtøsten. Også politikken har en religiøs undertone: Presidenten må som hovedregel være en maronitt, statsministeren en sunnimuslim og parlamentspresidenten en sjiamuslim.

Men katastrofer diskriminerer ikke. Eksplosjonen i Beiruts havneområde bekrefter på noen måter fellesskapet blant libanesere, forteller Fahmi.

– Det er et bevis på at slike hendelser ikke diskriminerer. Det er ingen forskjellsbehandling mellom kristne og muslimer: Alles hus er ødelagte. Libanesere er i dette sammen, og ingen er trygge.

2. Tydeligere sivilsamfunn

Da folk tok til gatene i oktober i fjor, var det på tvers av religiøse og sekteriske skillelinjer. De stod sammen mot makten.

– Det har vært andre forsøk på å mobilisere mot myndighetene, men dette var annerledes. Det skjedde i forskjellige byer samtidig, fra Tripoli i nord til Beirut i sentrum og Tyr lenger sør, og vi så deltagelse fra flere religiøse samfunn. Kristne og muslimer stod sammen og protesterte, sier Fahmi.

Slagordene til demonstrantene har handlet om ett folk. Ifølge Fahmi forsøker den politiske eliten å snu dette fellesskapet på hodet, til en sekterisk kamp.

Sekterisk retorikk er et av de viktigste virkemidlene til Libanons makthavere, sier Gade, som forklarer at eliten lenge har søkt politisk støtte blant sine egne ved å spre frykt om «den andre». Denne retorikken har gradvis vært mindre effektiv de siste årene, blant annet fordi sivilsamfunnet har fått en tydeligere form i Libanon.

– Det begynte med søppelprotestene i 2015, og siden har folk fra sivilsamfunnet fått noen flere stemmer i lokalvalgene. Så i oktober i fjor begynte de store protestene der opp mot en million tok til gatene. Det var da man virkelig så at sivilsamfunnet klarer å fri seg fra politikerne, som ellers har ekstrem makt til å kontrollere samfunnet ved å spille på splitt og hersk, religion og frykt, sier Gade.

Det er to skillelinjer i Libanon i dag, forklarer hun: Den mellom makthaverne og resten av befolkningen, og den mellom ulike religiøse grupper.

– Disse skillelinjene sameksisterer, og hvilken som er sterkest avhenger av situasjonen. Men ennå er folk veldig sinte på eliten, så nå er nok det sterkest. Men det er hele tiden en fare for at ting kan tippe over.

Georges Fahmi mener at elitens taktikk kan motarbeides også ved at demonstrantene snakker sammen på tvers av sekteriske skillelinjer, samtidig som de tar på alvor utfordringer som ulike religiøse grupper står overfor.

– De kan ikke ta lett på sekteriske problemer, sier Fahmi.