Meninger

Mange så grufulle ting uten å kunne gripe inn. Og noen av oss tok med krigen hjem, skriver Roger Bjorøy-Karlsen. Her ser vi norske FN-soldater fra NOTBATTS første kontingent i 1978.
Mange så grufulle ting uten å kunne gripe inn. Og noen av oss tok med krigen hjem, skriver Roger Bjorøy-Karlsen. Her ser vi norske FN-soldater fra NOTBATTS første kontingent i 1978.

– Vi var Norges prøvekluter

Det vi dessverre i altfor stor grad bommet på, var å ta vare på våre kvinner og menn i hele løpet, skriver Roger Bjorøy-Karlsen.

Publisert

Veteranen Ole Vikre er i mediavinden.

Han er kokken som fikk mentale senskader fra tjeneste i Libanon og søker om erstatning over kompensasjonsordningen.

Mange stusser over det. Han laget jo bare mat?

Jeg har tre kontingenter på åttitallet i geværkompaniene i den norske bataljonen der. Det norske UNIFIL-bidraget har mang en gang vært definert som prisen vi betaler for hvor vi er i dag, spesielt knyttet til forberedelser til internasjonale operasjoner.

Den «veden» vi sendte til Libanon er på langt nær dårligere enn i dag, men erfaringen tilsa at det var en del brister i forberedelsene og gjennomføringen av denne tjenesten. Vi ble skrapet sammen fra verneplikten, skviset gjennom noen korte uker med opptrening og sendt til Sør-Libanon, et område som har hatt variert intensitet i situasjonene.

Hvis noen ble repatriert, eller av andre grunner falt fra, så ble det ikke deployert erstatningsmannskaper, noe som ofte skapte svært krevende økter siden permisjoner også skulle avvikles.

Det handler alltid om å løse oppdraget, men det vi dessverre i altfor stor grad bommet på, var å ta vare på våre kvinner og menn i hele løpet.

Da måtte man bruke det man hadde, og det gjaldt blant annet kokker og dessverre sanitetspersonell, som i henhold til Genevekonvensjonen, i alle fall ikke skal bemanne maskingevær.

Innleggsforfatter Roger Bjorøy-Karlsen er veteran med tjeneste blant annet fra Libanon og Irak.
Innleggsforfatter Roger Bjorøy-Karlsen er veteran med tjeneste blant annet fra Libanon og Irak.

Stabspersonellet måtte fylle gapene i rekkene og tråkke til der det gjaldt. Det handler alltid om å løse oppdraget, men det vi dessverre i altfor stor grad bommet på, var å ta vare på våre kvinner og menn i hele løpet. Det er befalets fremste lederskapsregel, men det er også medsoldatens.

Ingen hadde imidlertid vært i krig og ingen visste helt hva ildstrid, bombing, annen beskytning og det å leve i fare, gjorde med personellet.

Unge og ambisiøse

Vi var unge, vi var ambisiøse. Vi var søstre og brødre. Mange så grufulle ting uten å kunne gripe inn. Og noen av oss tok med krigen hjem. I løpet av de tyve årene der nede lærte vi mye. Vi var en prøveklut på veien til fremtidige deployeringer.

Les også: – Saksbehandlerne tror ikke på opplevelsene dine

Operasjonene etterpå står på skuldrene til det norske bidraget til UNIFIL. Vi lærte sakte men sikkert at de fleste var preget av tjenesten og altfor mange ble skadet av den og at noe måtte gjøres.

Mange så grufulle ting uten å kunne gripe inn. Og noen av oss tok med krigen hjem.

Årsakssammenheng er en gjenganger.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Man tilsidesetter spesialisterklæringer. Det som er utfordringen er at når det begynner å gå til helvete for veteranene så går mye den samme veien. Ekteskap, forhold til barn, alkohol, andre stoffer tåkelegger alt, og det er dessverre ofte slik at systemet henger det utelukkende på feil knagger.

Men alt henger sammen med alt. Man kan ikke luke bort noe og late som om veteranen ikke har det spesifikke problemet. Et annet argument som brukes er foreldelse.

Vanskelig å erkjenne

«P»-en i ordet PTSD er forkortelse for post, som betyr «etter». Mye av grunnene til at lidelsen melder seg senere er nettopp at vi har denne følelsen av å være de beste, og benekter at det er noe galt med oss. I årevis kjemper mange av oss mot det som ubønnhørlig kommer, inntil vi bryter sammen. Det er mange veteraner som går rundt slik ennå. Kjemper imot.

Og selv etter at vi har fått diagnosen så kjemper vi fortsatt. Våkner om morgenen og tror det er over, selv om natta har vært et mareritt. Mange blir bedt om å melde skaden så fort som mulig, men når en ikke erkjenner det selv så er det vanskelig å melde noe som helst.

Mange av veteranene fra denne misjonen har tatt livet sitt, enten i skam eller fordi de følte at de møtte veggen. Min personlige mening er at man skal rydde opp ordentlig etter UNIFIL 1978-1998.

Soldatene skal måtte slippe å grave frem beviser på at de var i situasjoner som ble en byrde for dem. Loggbøker mangler, mange potensielle vitner har gått bort. Det er bortimot en umulighet å få dokumentert mye av det som skjedde. Skal det bæres av soldaten eller av samfunnet? For hvem har ansvaret for å dokumentere i første omgang?

Det er bortimot en umulighet å få dokumentert mye av det som skjedde. Skal det bæres av soldaten eller av samfunnet?

Mange skyter på saksbehandlerne i Statens Pensjonskasse og Nav. Min påstand er at de ofte har søvnløse netter etter å selv ha vært i skyttergravene når misnøyen skyller over dem.

En balansekunst

De forvalter et regelverk og de forvalter mye penger. Og de blir revidert. Det vil si at de må være helt sikre på at de betaler ut erstatning til dem som er skadd i tjenesten for Norge og at det er gyldige grunner til å gjøre det. Dette er en balansekunst.

Så det er regelverket som det må gjøres noe med, i alle fall slik at ikke denne kategorien veteraner skal måtte slite seg til døde. Når politikerne sier at de skal gjøre noe med det så må de handle.

Til slutt: krigens iboende faenskap blir aldri borte. Den må møtes til enhver tid på beste måte. Og vi har kommet langt.

Opptreningen før deployering og oppfølgingen under og etter tjenesten må fortsette å være troverdig slik at den menneskelige delen av kampkraften vi produserer i fremtiden forstår at det kan være farlig der ute.

Så må Forsvaret og samfunnet forøvrig gjøre sitt beste for å følge dem opp dersom det skulle være behov!