Tåkelegger debatten om stridsvogn

Jon Wicklund skriver i sitt innlegg i Forsvarets forum 2. januar først om koblingen mellom Forsvarets anskaffelse av nye stridsvogner og utenrikspolitikken, deretter distriktspolitikken, og til slutt finanspolitikken, uten i nevneverdig grad å drøfte anskaffelsen i en militær kontekst. Det skaper et forvirrende bilde av realiteten og kan ikke stå ubesvart.

Nøyaktig hva Wicklund mener med at stridsvogner reduserer Norges utenrikspolitiske handlingsrom er noe uklart. Stridsvognen er ikke et selvstendig kampsystem eller en strategisk kapabilitet som skaper «et truende og offensivt fotavtrykk» utenfor landets grenser, selv om den definitivt truer en motstander på taktisk nivå.

Stridsvognen er en helt essensiell del av taktiske samvirkesystem på bataljons- og brigadenivå, og løser oppdrag i den rammen. Norske stridsvogner har, som del av taktiske samvirkesystem, stått i Litauen i fem år for Enhanced Forward Presence (EFP), og regelmessig de siste nesten 20 år på beredskap for Nato Response Force (NRF), klar til å løse oppdrag for Nato hvor og når det måtte kreves. Det norske utenriks- og sikkerhetspolitiske handlingsrommet har sannsynligvis økt som følge av disse beredskapsbidragene.

En avsporing

I sitt Fagmilitære Råd fra 2019 sa admiral Haakon Bruun-Hansen at «Et sterkt norsk forsvar i nordområdene kan virke beroligende på stormaktene.» Det robuste alternativ A var det eneste alternativet som ville møte de sikkerhetspolitiske utfordringene i Norges nærområder. Et svakt norsk forsvar skaper potensielt økt alliert og amerikansk nærvær, og derav økt spenning.

Meninger

Norges utenrikspolitiske handlingsrom reduseres med stridsvogner

Distriktspolitikken lages av regjering og Stortinget. Det er forståelig at lokalpolitikere og andre interessenter ønsker at forsvarsaktivitet skal skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, men i diskusjonen om stridsvogner og landmakt er det en avsporing.

Ja, dagens arbeidsmarked og samfunnsutvikling utfordrer definitivt Forsvarets evne til å beholde personellet. Utbedring av eiendom, bygg og anlegg for personellet er viktig og høyst nødvendig, men det må komme i tillegg til kampkraft - ikke i stedet for. Uten nødvendig kampkraft eller et troverdig konsept så slutter personellet uansett.

Taperne i diskusjonen

Den økonomiske utviklingen internasjonalt og nasjonalt påvirker Forsvarets kjøpekraft i dag og vil gjøre det i fremtiden, noe som krever prioriteringer. Forsvarsdiskusjonen skjer for ofte internt i Forsvaret i form av et null sum-spill hvor den ene kapabiliteten settes opp mot den andre, underbygget av mer eller mindre gode argumenter som for eksempel at materiell blir dyrere eller forsinket, eller «erfaringer fra Ukraina sier».

Fagfolk har jobbet med langsiktig utvikling av Forsvaret over mange år, gjennom endeløse utredninger, dissekert Stortingsvedtak og langtidsplaner, og deretter drevet frem organisasjonsutvikling og materiellprosjekter. Taperne i denne diskusjonen kan bli forsvarets personell som jobber hardt og har troen på det de holder på med, men som «skytes på» fra alle mulige kanter av vel-vitende eller bedrevitere, og med langtidsplaner som ikke realiseres.

Nyheter

Dette er USAs nye superbomber

Utvikling av forsvarspolitikk er nå engang regjeringens og Forsvarsdepartementets oppgave, det er de som følger opp forpliktelser til Nato, og bevilger penger. Professor Øystein Tunsjøs betraktninger i lys av nylig utgitte National Security Strategy, understreker at Kina og Stillehavet er USAs høyeste strategiske prioritet, med forventninger om at europeiske land tar et økt ansvar for egen sikkerhet. Videre refererer han til Statens Pensjonsfond Utland med sin anslåtte verdi på 12.000 milliarder kroner, og sier at krisen som Norge og Europa er inne i krever handling for å løse «det å sikre sine borgere, statens mest grunnleggende oppgave. Alle andre gode formål kan bare realiseres hvis sikkerheten er ivaretatt.»

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ga i 2019 et innspill til Langtidsplan (LTP) 2021-2024 hvor de beskrev fire konseptuelle retninger. FFI uttalte, dog med noe økonomisk usikkerhet, at «et forsvarsbudsjett på to prosent av BNP over tid, vil resultere i et vesentlig endret forsvar.» De ulike nasjoners forsvarsbudsjett og forpliktelser beskrives på Natos nettsider, i mellomtiden fortsetter forsvarets personell sin null sum-diskusjon.

Heller en evolusjon enn en revolusjon

Diskusjonen om stridsvogner eller ikke er ingen diskusjon om et enkeltsystem – det handler om hvorvidt konseptet for landmakten skal endres over natten. Det taktiske samvirkesystemet brigade med hovedplattformene stridsvogn og artilleri, beskyttet av luftvern, koblet sammen gjennom menneskelige og digitale nettverk, har mange før meg ment mye om.

Meninger

Nye stridsvogner er viktige for den norske landmakta

Dette samvirkesystemet er i dag interoperabelt med Finnmark Landforsvars lettere enheter, og med øvrige forsvarsgrener. Det er interoperabelt med allierte Nato-styrker likedan som det er med svenske og finske styrker på Nord-Kalotten. Et endret konsept vil skape en betydelig asymmetri.

Wicklunds «mobile landmaktskonsept» vil fortsatt ha behov for en lang logistikklinje, behov for store mengder ammunisjon og andre forsyninger, og vil ikke nødvendigvis være billigere. FFIs tidligere nevnte innspill til LTP beskrev blant annet alternativet «robust nektelse», sammenliknbart med det mobile landmaktskonseptet, som kostnadsmessig var veldig likt en videreutvikling av eksisterende konsept.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk må være forutsigbar og preges av evolusjon heller enn revolusjon, samtidig som man evner å omstille seg til radikale endringer i krigens karakter når nødvendig. Inntil det foreligger bevis på en radikal endring, må kursen være stødig, og ikke tåkelegges av vikarierende argument. Utviklingen av Forsvaret er beskrevet i gjeldende langtidsplan, den er grundig gjennomarbeidet av kompetente mennesker. I ettertid har det attpåtil brutt ut krig i Europa, noe som burde grunn nok til å holde fokus.