Nyheter:

Veien videre

Mobile styrker som leder langtrekkende ild, kan være fremtiden for landmakten.

Svein Arstad

Torbjørn Løvland

Paal Ravnaas

Gro Anita Furrevik

Christian Nørstebø

Publisert onsdag 03. mai 2017 - 12:40 Sist oppdatert tirsdag 11. juli 2017 - 13:23

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Soldatene har kjørt snøscooter hele natten idet de får kontakt med fienden.
Der i dalbunnen har et mekanisert kompani etablert seg. En liten drone sendes opp for å bekrefte styrkenes identitet.

Gjennom den lille skjermen ser man styrkene som laster stridsvogngranater og fyller drivstoff, uvitende om at de blir observert.

I antall og ildkraft er de norske soldatene totalt underlegne fienden som er oppsatt med stridsvogner og støttekjøretøy. Men laget har noen ess i ermet. Enheten har med seg en JTAC (Joint Terminal Attack Coordinator) som kan lede ild fra artilleri, missilsystemer og flyleverte våpen.

Ved hjelp av noe som ser ut som en overdimensjonert kikkert belyser de målet med laser. Ettersom det ikke finnes luftstyrker i området, velger man heller å starte et artilleriangrep.

Fem mil bakenfor opprettes kontakt med et artilleribatteri. Bakken rister idet flere GPS-guidede Excalibur-granater slynges avgårde mot målet. På toppen av prosjektilbanen felles styrefinnene ut, og granatene glideflyr mot de forhåndsprogrammerte koordinatene.

I målområdet faller granatene nesten vertikalt fra himmelen, og dalbunnen blir raskt innhyllet i røyken fra granatene som eksploderer blant stridsvognene. Raskt trekker den lille gruppen norske soldater seg tilbake på leting etter nye mål. Denne gangen var det granater, neste gang kan målet bekjempes med JSM fra F-35 eller rakettartilleri.

Dette er et tenkt scenario, som kan illustrere en alternativ måte å strukturere hærstyrker på. Landmaktutredningen, som ledes av brigader Aril Brandvik, har jobbet med seks konsepter for den fremtidige organiseringen av Norges landmakt.

To konsept. Av disse går man videre med Utvekslings-og Manøverkonseptet. Det tenkte scenariet er et eksempel på Utviklingskonseptet. Det vil innebære en endring fra dagens struktur. Man vil i dette tilfellet legge stor vekt på langtrekkende våpen. Dermed trenger man lette mobile kampstyrker som kan finne mål som bekjempes med missiler og artilleri. En mekanisert struktur med stridsvogner nedprioriteres i dette alternativet.
I Manøverkonseptet blir Hæren i stor grad strukturert som i dag, med mekaniserte avdelinger ogstridsvogn som hovedkampsystem. Tanken er å sinke fienden langs hovedaksene for deretter å stanse styrkene i egnet terreng.

Det er imidlertid ikke et tenkt scenario at et javelinlag har gått i stilling på Stabbursnes i Finnmark. De er i fremste linje under øvelsen Joint Viking. Det er stille på det flate platået, en avventende stemning. Lagfører Erlend Ingvaldsen ser til at karene får en best mulig stilling med utsikt til E6 et par kilometer unna. Det er inn i ingenmannsland.
– Det er ofte stille før stormen. Da gjelder det å ha skjult seg godt for å kunne skyte først. CV-90-ene våre har nok ikke lyst å gå i kamp med Leoparder, men vi har artilleristøtte, de vil kunne beskyte den samme veistrekninga som vi har i sikte, poengterer sersjanten.

Over 150 mil lenger sør ruller stridsvogner av typen Leopard 2 rundt under en manøver i skytefeltet på Rena.

Stridsvognene er blitt heftig debattert de siste månedene. Skal de fortsatt utgjøre Hærens hovedkampsystem? Eller kan tunge mekaniserte avdelinger byttes ut med mobile styrker som leder langtrekkende ild?

Helt nødvendig. Sjefen for Telemark bataljon (TMBN) er ikke i tvil.
– Vi trenger stridsvogner, slår Terje Bruøygard fast.
– Fra mitt perspektiv som sjef for en av to mekaniserte kampavdelinger så er dette mitt viktigste våpen. I dag kan TMBN løse hele spekteret av oppdrag, mot alle typer fiender. Hvis utredningen konkluderer med at stridsvognene ikke skal videreføres, vil det være ting vi har store problemer med som avdeling. Blant annet å møte en fiende som fortsatt bruker stridsvogner, sier Bruøygard.

Han peker på at både Russland og Nato-landene oppgraderer sine stridsvogner og satser på mekaniserte brigader.

– Jeg er åpen for endring. Men jeg er skeptisk til at Norge som nasjon skal være fremst i konseptuell utvikling.

– Enkelte hevder at artilleri, kampfly og missiler kan erstatte stridsvognen. Det er jeg uenig i. Tar man bort stridsvognen, fjerner man min viktigste kampkraft, sier bataljonssjefen.

Ildkraft. Ute i øvingsfeltet på Rena får vi se Hærens «knyttneve» i aksjon. To tropper fra Stridsvognseskadron 1 driver manøvertrening i furuskogen. De rykker hurtig fremover for å gjøre jobben for fiendens storminfanteri med Javelin-missiler vanskeligere. Skjult i skogen står også en stridsvogn ledet av vognkommandør Christian Brusletto. Han skal forsvare seg mot den fremrykkende avdelingen. I rask rekkefølge markeres det treff på flere av vognene. Fra sidelinjen følger Gunnar Børte med. Han er sjef for stridsvogneskadronen i TMBN.
– Stridsvogner har en optimal kombinasjon av beskyttelse, mobilitet og ildkraft. Vi kan bekjempe mål på flere tusen meter på bare noen sekunder, sier han og viser fram «pilammunisjonen» som brukes for å slå ut pansrede kjøretøy.
Et langt rør med spiss i ene enden laget av tungmetaller som når en hastighet på 1600 meter i sekundet. Uten bruk av eksplosiver slår den seg gjennom panser med ren kinetisk energi.
– En Leopard 2 bærer med seg 42 granater. Det er mye ildkraft, sier Børte.

Han mener landmakten er inne en brytningstid, hvor strukturen vi har nå, ikke nødvendigvis er den mest relevante for å løse utfordringene fremover.

– Men svaret kan bli at den nåværende innretningen fortsatt er den beste løsningen. Mange Nato-land oppgraderer sine stridsvogner og satser på mekaniserte brigader. Hvis vi finner på noe annet, er jeg spent på hva vi vet som de andre ikke har funnet ut.
– Hva er det viktigste for avdelingen å få anskaffet eller oppgradert?
– Første prioritet er kampluftvern som lager en luftvernboble over der vi skal operere. Deretter er moderniserte stridsvogner og artilleri den største tapspåføreren av en landstyrke.

–Jeg kunne fint levd med gamle soveposer og uniformer hvis, vi hadde fått på plass disse tre tingene.

Reaksjonsevne. Enkelte har pekt på at hæren mangler nødvendig reaksjonsevne og strategisk mobilitet. Bruøygard mener kritikken er malplassert.
– På halvannet år har vi gjennomført tre uvarslede alarmøvelser. Den siste gangen løsnet vi første skuddet i Halkavarre skytefelt bare noen døgn etter at alarmen gikk på Rena. En annen gang hadde jeg 250 soldater klare etter bare noen timer. Vi gikk om bord i et fly og løste oppdrag samme ettermiddag. Det viser at vi har kapasitet til raskt forflytning både til og innad i operasjonsområdet.
– Er du spent på utfallet av utredningen?
– Ja, det er jeg. Jeg har sett et forsvar i stadig endring. Da jeg var lagfører, hadde Hæren seks brigader. Da jeg var troppssjef, hadde vi tre, og da jeg ble eskadronsjef, så var vi nede i en brigade. Nå er jeg bataljonssjef. Blir det neste null?

Kapasitetshull. Ute i øvingsfeltet fortsetter treningen. Kaptein Brage Reinaas, som er sjef for Mekanistert infanterikompani 4, ser på mens fire stridsvogner dundrer forbi.
– Vi kan ikke stå i andre enden av dette. Da taper vi hver gang, sier han og refererer til avdelingens stormpanservogner.
Den siste tiden har TMBN mottatt oppgraderte CV90-er for milliarder av kroner. Nå håper Reinaas det samme skjer med Leopard-2.
– Det er viktig for Hæren at vi får et moderne hovedkampsystem. Stormpanservogner og stridsvogner utfyller hverandre. Vi får et stort kapasitetshull dersom vi mister den ene. Man kan ikke ta en del ut av et system og forvente at det fortsatt fungerer som tidligere.
– Har Hæren kommet i skyggen av Sjøforsvaret og Luftforsvaret når det gjelder tildeling av ressurser?
– Det vil jeg ikke påstå. Men de andre forsvarsgrenene har kanskje vært flinkere til å prioritere. Sjøforsvaret har hatt fregatter øverst på listen, mens luftforsvaret har F-35. I Hæren har det vært flere prosjekter som trenger midler samtidig.
– Når det er sagt, så er jeg som ansatt i Hæren veldig glad for nye fregatter og jagerfly. Ingen kan operere på bakken i Finnmark uten disse kapasitetene.

Landmaktutredningen har jobbet med seks potensielle konsepter for ny landmakt:

1. Sink og stans
2. Nektelse
3. Aktiv strid
4. Stans ved grensen*
5. Sverm*
6. Posisjonskonseptet
* = Disse er allerede forkastet.

Den første er selvforklarende, mens Sverm-konseptet beskrives som høyteknologisk geriljakrigføring. Dette har liten avskrekkende effekt.

Man har derfor gått videre med de andre alternativene delt inn i to hovedkonsepter:

1. Manøverkonseptet er en blanding av Sink og stans og Posisjonskonseptet. I dette tilfellet blir Hæren i stor grad strukturert som i dag med mekanisert avdelinger og stridsvogner som hovedkampsystem. Tanken er å sinke fienden langs hovedaksene for deretter å stanse styrkene i egnet terreng. Man kan deretter iverksette luft-, land- eller amfibieoperasjoner bak fiendens linjer.

2. Utvekslingskonseptet vil innebære en endring fra dagens struktur. Man vil i dette tilfellet legge stor vekt på å bekjempe fienden med langtrekkende våpen. Dermed trenger man lette mobile kampstyrker som kan finne mål som bekjempes med missiler og rakettartilleri. En mekanisert struktur med strids- vogner nedprioriteres i dette alter- nativet. De ulike konseptene skal testes videre av FFI.

Sjøkontroll. Sjøforsvarets kontroll av kyst- og havområdene er avgjørende for å ha land- makt. Så også under øvelsen Joint Viking, der skipssjef Preben Ottesen var tilstede med KNM Helge Ingstad i mars.
Kommandørkapteinen levner ingen tvil om at med Norges beliggenhet og vår lange kystlinje, henger sjømakt og landmakt tett i hop.
Scenario under øvelse Joint Viking var å øve på krisehåndtering og forsvar av Norge, og i dette tilfellet av Finnmark.
– Det innebar at vi måtte gjennomføre en lang forflytning til operasjonsområdet: Bergen–Nordkapp er i nærheten av distansen Bergen–Portugal, sier Ottesen.

Sensorer. I et fremtidig forsvar er korvettene solgt. Så også minerydderfartøyene. Men Norge vil i fremtiden ha fire nye ubåter. Eksperter har tidligere uttalt til Forsvarets forum at antallet kanskje burde vært så mange som tolv – for å være relevante i Nordområdene.
– En av primæroppgavene for fregattene under Joint Viking var å eskortere store fartøyer inn i operasjonsområdet for å etterforsyne Hæren med materiell og personell, sier Ottesen.
– Hurtigruteskipet MS Vesteraalen simulerte et slikt etterforsyningsskip, som vi eskorterte fra Tromsø til Finnmark. Trusselen da var undervannsbåt og fly.
– Hvordan sørget dere for å opprettholde sjømakt?
– Fregattene har sensorer for å overvåke det som skjer under vann, på overflaten og i luften. Det vanskeligste domenet er under vann, og løsningen er å operere i de områdene vi erfaringsmessig vet eller tror fiendens ubåter vil operere i, og jobbe aktivt med sonar der, sier skipssjefen.
Han understreker at fregattene i utgangspunktet ikke er avhengig av noen land–kapasiteter i Hæren, men at man derimot er mer avhengig av luftkapasiteter.

– Et helikopter med dippingsonar er en meget kapabel sensor for ubåtjakt. Som kjent har ikke fregattene fått sine NH90-helikoptre ennå, og det betyr at vi er veldig avhengig av MPA P3 Orion-fly. Vi har også mye samarbeid med kontroll og varsling for å få tidlig varsling av fiendtlige fly og for å hjelpe oss med å skille mellom fiendtlige og vennlige fly.

– NORGE TRENGER EN LANDMAKT PÅ RUNDT 100 000 SOLDATER

Det mener tidligere sjef for Hæren, generalmajor Lars J. Sølvberg. Han sier det kan fordeles med halvparten i et sterkt modernisert heimevern og en reaksjonshær på rundt 10 000 i aktiv tjeneste, pluss 30 000–40 000 i reserver.

– Det er uten tvil gjennomførbart når vi må bringe økonomirammen for Forsvaret opp i to prosent av nasjonalproduktet, mener generalen.

Sølvberg var generalinspektør i en tid da siste rest av mobiliseringshæren forsvant, og Forsvaret kvittet seg med materiell og våpen over en lav sko. I dag ser han at trusselbildet har blitt mer uforutsigbart:

– Det bekymrer meg sterkt at vi egentlig ikke har det som kan kalles en hær, og aller verst: de sivile og militære med ansvar synes ikke å bekymre seg over situasjonen.

– Russland vil neppe ønske å angripe oss, men hvis dominobrikkene begynner å falle, kan russerne se behov for å sikre sitt nære område rundt Kola. Langtidsplanen vår er i for liten grad innrettet mot å håndtere strategiske overraskelser, sier Sølvberg. Han driver sitt eget konsulentbyrå. Sølvberg sier det haster med å skaffe nye våpen og at man ikke ørkesløst kan planlegge og utrede i årevis.
– Missiler skutt over lange avstander fra såkalte strategiske plattformer er formidable våpen med betydelig avskrekkingseffekt, men gir omtrent ingen fleksibilitet til nødvendig «fingerspitzgefühl». Det trenger vi for å håndtere det brede spekteret av mulige konflikter med en stormaktsnabo. Til dette trenger vi fleksibel landmakt. En smart videreutvikling og forstørrelse av dagens hær og heimevern vil gi denne evnen, forklarer Sølvberg.
– Vi trenger fem elementer for en tidløs land- makt, sier Sølvberg og ramser opp:
1. En modernisert mekanisert «combined arms»-styrke, med minst tre balanserte stridsgrupper.
2. Lette styrker som er verdensmestere i å håndtere trusler i kyst- og høyfjellslandskapet vårt.
3.Ildkraft fra langtrekkende våpen som ikke er bundet til spesifikke avdelinger, men utnytter kampkraft fra både fly, fartøyer og egne landbaserte systemer i det som kalles «cross domain fires».
4. Hurtig aktiviserbar strategisk reserve, ubundet og plassert i sør.
5. Et videreutviklet heimevern for troverdig vakthold der Hæren ikke er.

Tilbake i Finnmark gjør de to grenaderene Asle (23) og Rolf (22) klar stillingen i snøen, rydder litt kvist og dekker til fronten med isopormatte og kamonett. En fiendtlig stridsvogn skal ikke kunne se dem i termisk sikte før den selv er skutt med pansermissilet Javelin, som angriper i en bue ovenfra og ned, der panseret er noe svakere.
– Javelin er et viktig våpen, og vi har ildstøtte. Men jeg hadde vel ikke følt meg like trygg om dette hadde vært alvor. Da burde vi nok også hatt støtte fra fly eller skip, vedgår Asle, mens han sikter seg inn mot ei rett strekning på E6, hvor det også er et minefelt.
Det virker veldig fredelig her ved utløpet av Stabbursdalen, som også er nasjonalpark. Javelin-laget har ikke den store situasjonsoversikten, men vet at de har 2. bataljon på høyde med seg lenger opp i terrenget.