Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De siste 25 årene har Norge – med en av verdens lengste sammenhengende kystlinjer – vært uten dedikert kystforsvar. Etter at Kystartilleriet (KA) ble nedlagt, har «arvtakeren» Kystjegerkommandoen (KJK) forblitt en liten, spesialisert avdeling med cirka 150 dyktige offiserer og soldater – spesialisert innen områder som bording, etterretning, overvåking, rekognosering samt målangivelse, og nå også bruk av droner.
Dagens avdeling har stadig vært gjenstand for kutt, og er i dag langt mindre enn det først ble bestemt av Stortinget. Uansett hvor dyktige avdelingspersonell er, tilsier dagens sikkerhetspolitiske situasjon at avdelingen må styrkes med personell og materiell.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen er kraftig forverret etter Russlands annektering av Krym og invasjonen av Ukraina. Våren 2024 fremmes en ny fireårsplan (LTP) for det norske forsvaret, og det er på høy tid å styrke Forsvaret, herunder også KJK.
Polsk løsning
Vi bør blant annet se til Polen, som har kjøpt norskproduserte sjømålsmissiler (NSM) fra Kongsberg, og plassert disse på lastebiler langs kysten mot Østersjøen. NSM kan leveres både fra fly, fra fartøyer og fra bakken.
Det har de siste ti-tyve årene vært liten eller ingen diskusjon om det manglende, dedikerte norske kystforsvaret.
Ett «lyspunkt» er at den nye sjefen for Sjøforsvaret, etter et foredrag i Sjømilitære Forum i Oslo i oktober 2023, på et «spørsmål fra salen», svarte at det kan være en mulighet å vurdere en polsk løsning – med NSM-missiler fra Kongsberg – montert på lastebiler – også i Norge.
Et annet «lyspunkt» er Finlands og Sveriges innlemmelse i Nato: Forsvarsalliansen får et større «fotavtrykk» mot grensen til Russland i nord – både på land, men også i luften.
Sverige og Finland kan også fortsette videreutviklingen av sitt maritime forsvar i Østersjøen – både i kystsonene og i samarbeid innad i Nato ute på havet i nord.
Sverige og Finland har også lagt ned sitt kystartilleri, men – i motsetning til oss – har de satset på amfibie- og kystjegerbataljoner, som erstatning. Sverige har nylig utvidet fra ett til to amfibieregimenter.
Det er også opprettet flere HV-bataljoner underlagt Amfibiekåren, som i Norge, er oppsatt med stridsbåter og missiler tilsvarende våre Hellfire.
Svenskenes tunge missilbatterier, som før lå under Kystartilleriet, er nå faset inn igjen og underlagt Marinen på Gotland. Finland har også sitt amfibiekorps, Nylands brigade, med både KA-elementer og amfibieavdelinger. Nylands brigade ligger under det finske sjøforsvaret og utdanner soldater for kyst- og skjærgårdsoperasjoner.
Tettere HV-samarbeid
Som nevnt: Polen, Romania, Latvia, – og US Marines – anskaffer nå norske NSM-missiler til sitt dedikerte kystforsvar. Det siste landet som har bestilt missiler for bruk på mobile plattformer på land, er Estland.
Vi kan gjøre det samme – også med containerbaserte løsninger, som enkelt lar seg sette om bord på fartøy eller på lastebiler – og vi kan videreutvikle KJK ved bla å mobiliseringsdisponere tidligere ansatte som reservestyrke.
Vi kan også etablere et tettere samarbeid med lokale heimevernsområder der avdelingen planlegger å operere. Forsvaret er allerede i gang med å gjeninnføre mobiliseringsordningen fra den kalde krigen – med «mobilisering» av kjøretøyer, fritidsbåter og lageranlegg. Dette kan vi dra full nytte av.
Et nytt, dedikert kystforsvar?
Erfaringen fra Ukraina viser at et land så godt som uten en egen overflatemarine kan nøytralisere den russiske Svartehavsflåten, basert på ubemannede fartøyer og langtrekkende missiler. Hvordan kan Norge benytte seg av denne teknologiske endringen i maritim krigføring?
Kan vi allerede nå starte planleggingen av overføring av våpen fra de av Sjøforsvarets fartøyer som er planlagt utfaset innen 2030 – for eksempel Skjold-klassen kystkorvetter – til KJK? Leveringstiden for missiler er nå – på grunn av leveransene til blant annet Ukraina – betydelig lenger enn før, og dette krever planlegging av nye løsninger allerede nå.
Kan vi styrke KJK med nye ubemannede fartøy og droner med sensorer og våpenlast?
Kan vi ta fram de gamle Havnekommando-planene i KA, og vurdere disse i denne sammenhengen?
Kan vi mobiliseringsdisponere kystjegerne – og kalle dem inn til kadre- og repetisjonsøvelser?
Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene – uten at det «koster skjorta» - som stridsanlegg? For eksempel for utskyting av missiler via «gamle» og nye torpedoanlegg? Eller til nasjonal forhåndslagring av våpen og utstyr?
Det finnes rundt hundrevis av slik anlegg langs kysten – noen av dem også nær eksisterende militære anlegg og garnisoner, som reduserer kostnadene ved vakt og sikring. Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene til forhåndslagring av utstyr, våpen og missiler?
Hendene i fanget
Et siste lyspunkt registrerte vi i midten av desember 2023, da det ble offentliggjort at vi – sammen med Storbritannias marine – skal «hjelpe Ukraina med maritim kompetanse».
Norske kystjegere har i 2023 bistått ukrainerne innen «småbåtoperasjoner», og i desember brukes også begrepet «assistere Ukraina med kyst- og sjøforsvar». Dette er første gang på lenge at det snakkes om «kystforsvar» her hjemme på 20-30 år! I meldingen heter det at Norge blant annet kan bidra med maritim kompetanse, nye teknologiske løsninger og nytenkning. Forsvarsministeren sa ifølge NTB:
– Vi må hjelpe Ukraina i arbeidet med å åpne handelsruter og fri ferdsel i Svartehavet. Vi har som mål om å styrke Ukrainas sjøforsvar og forbedre Ukrainas evne til å operere langs egen kyst.
Vel og bra, men spørsmålet blir fortsatt «Hva med vår egen kyst»? Skal vi fortsatt sitte med hendene i fanget og vente i fjæresteinene - på hjelp fra Nato, samt svenske og finske amfibiestyrker via Hitlers gamle fluktrute mellom Narvik og Kiruna, eller skal vi starte videreutviklingen av KJK?
Tiden er inne for å styrke KJK, både med personell og materiell – men tiden er knapp. Vi bør starte nå.
