VED HAVET: Mange palestinere som har blitt fordrevet av israelske bakke- og luftstyrker oppholder seg på stranden i Rafah, på grensen til Egypt. Bilde fra 27. januar 2024.Foto: Fatima Shbair, AP
Ekstremisme fra elven til havet
Statsminister Benjamin Netanyahu drar Israel bevisst eller ubevisst i retning av én stat. Den staten som hans mest ekstreme israelske forbundsfeller ønsker, og dermed enda lenger bort fra mulig fred.
CarlBildtTIDLIGERE UTENRIKS- OG STATSMINISTER I SVERIGE
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De offisielle tallene for døde
palestinere i Gaza har nå oversteget 25.000. Det er fortsatt ingen tegn til at stridighetene vil ta slutt. Det er heller
ikke klart hva som er Israels strategiske mål. Og diskusjonen om hva som
eventuelt bør komme etter at krigen er over, blir stadig mer intens.
Annonse
USA tar stadig sterkere til orde for at man må gjøre
nye forsøk på en tostatsløsning, som har vært det politiske målet for EU og det
meste av det internasjonale samfunnet i lang tid. Det arabiske fredsinitiativet
har også som mål å etablere to stater for de to folkene som bor mellom
Middelhavet og Jordanelven.
Men Israels statsminister Benjamin Netanyahu har nok
en gang erklært sin opposisjon til dette i klare ordelag: «Jeg vil ikke inngå kompromisser i
spørsmålet om full israelsk kontroll over sikkerheten i hele området vest for
Jordan – og dette er stikk i strid med en palestinsk stat.»
Dette bekrefter det
mange har hatt mistanke om i lang tid: I årevis har politikken Netanyahu har
ført hatt som mål å blokkere alt som kan trekke i retning av en tostatsløsning - og denne politikken har i stor grad lykkes.
Sterke følelser
Dessverre er ikke de som taler for en tostatsløsning
dominerende i dagens offentlige ordskifte, verken i Israel eller i de
palestinske områdene. Mens krigen pågår er denne diskusjonen svært
følelsesladd, og ekstremister på begge sider har tjent politisk på dette. Det
gjensidige fiendskapet har økt i styrke. Og man har viet for lite oppmerksomhet
til de langsiktige mulighetene for fred. Men det vil endre seg etter hvert, noe
som muligens kan gi rom for et mer konstruktivt ordskifte.
Det vil riktignok ikke være lett å gå fra dagens krig
i retning av en tostatsløsning. Det er flere spørsmål knyttet til Israels
grenser som må avklares. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken status
Jerusalem skal ha (noe som muligens er det mest følsomme spørsmålet for begge
parter i denne konflikten). Og de omfattende, illegale jødiske bosetningene på
okkupert territorium er fortsatt en av de største og mest åpenbare hindringene
til fremskritt.
Tostatsløsningen
Men en eventuell tostatsløsning er ikke utenkelig
eller så ufattelig som det kritikerne antyder. Tvert imot: Det er flere planer
å velge mellom. For noen år siden publiserte den amerikanske tankesmien
RAND et fremadskuende forskningsnotat. Her finner man en fremtidsvisjon der
palestinske byer er knyttet sammen med moderne toglinjer – til Gaza i sør og
havnebyen Haifa i nord.
Problemet er selvsagt at ikke alle ønsker en
tostatsløsning. I hver sin ende av det politiske spekteret, blant israelere og
palestinere, er det ønskede alternativet å skape én stat «fra elven til havet».
Avhengig av hvilken side som går seirende ut av konflikten, vil dette enten
være en palestinsk stat som erstatter (og dermed utsletter) staten Israel eller
en jødisk stat som har forkastet selve ideen om en palestinsk stat i dette
området.
Ja, man kan i teorien se for seg én enkelt stat der
jøder og palestinere lever side om side i fred og under et demokratisk politisk
system som garanterer like rettigheter for alle. Men i praksis vil det kunne ta
flere århundrer å oppnå noe slikt. Siden vi ikke kan vente så lenge, er ikke
dette alternativet så veldig relevant.
En fantasi
Hamas’ versjon av «fra elven til havet» leder heller
ikke til noen løsning. Ikke bare har Israel rett til å forsvare seg, men
statens eksistens har solid støtte i det internasjonale samfunnet, så vel som i
store deler av araberverdenen. Mens Hamas’ militære fløy fortsetter å fremme
sitt fantasi-alternativ, har det politiske lederskapet i Hamas noen ganger
snakket om å akseptere en langsiktig våpenstillstand («hudna»), noe som i
realiteten vil innebære en anerkjennelse av den «sionistiske staten».
Den ekstreme israelske versjonen av «fra elven til
havet» er nå det uttrykte ønskede målet til flere i regjeringen til Netanyahu.
Det innebærer tiltak for å «motivere» de mer enn fem millioner palestinere som
lever i Gaza og på Vestbredden til å forlate området der de bor.
De få som blir
igjen, vil være uten politiske rettigheter. Resultatet vil dermed være en stat
basert på en blanding av etnisk rensing og eksplisitt apartheid. Men en slik
utvikling vil mest sannsynlig føre til nye voldsutbrudd og konflikt – og dermed
til enda mer kaos i regionen.
Langt unna fred
Netanyahu har gitt uttrykk for at han ikke ønsker en
tostatsløsning. Men han har ikke kommet i nærheten av å gi uttrykk for hvilken
løsning han faktisk vil gå inn for. Netanyahu mangler retning og vakler fra
krise til krise. Og med dette trekker han Israel, bevisst eller ubevisst, i
retning av én stat – den staten som hans mest ekstreme israelske forbundsfeller
ønsker – og dermed enda lenger bort fra en mulig fred.
Med tanke på de andre alternativene – som ikke en
gang kan kalles for «løsninger» – er en tostatsløsning fortsatt det eneste
levedyktige alternativet for fred. Når de pågående kamphandlingene tar slutt
(jo før, jo bedre), må alle diplomatiske fremstøt og gjenoppbyggingstiltak være
rettet inn mot å få regionen tilbake i tostatssporet.
Ekstreme krefter på begge
sider vil motsette seg dette og holde fast ved slagordet «fra elven til havet».
Men man kan håpe at moderate krefter på hver side til slutt vil vinne frem med
støtte fra sentrale aktører som USA, EU og araberlandene. De, og bare de, kan
på troverdig vis hevde at de vet hvilken vei som vil føre til fred.
Oversatt av Marius Gustavson.
Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.