Kronikk

KLAGE: Russland vil alltid klage på militær aktivitet som skjer i deres nærområder, skriver oberst Arvid Halvorsen. Her ser vi Russlands president Vladimir Putin, den russiske generalen Valery Gerasimov (til høyre) og forsvarsminister Sergei Shoigu.
KLAGE: Russland vil alltid klage på militær aktivitet som skjer i deres nærområder, skriver oberst Arvid Halvorsen. Her ser vi Russlands president Vladimir Putin, den russiske generalen Valery Gerasimov (til høyre) og forsvarsminister Sergei Shoigu.

- Noen få soldater på Værnes er ingen trussel for Russland

Åpenhet og forutsigbarhet overfor Russland var kjernen i suksessen tidligere, skriver oberst Arvid Halvorsen.

Publisert Sist oppdatert

Det diskuteres høylytt i flere miljøer hvordan Norge og Nato skal forholde seg til Russland.

Litt forenklet kan en si at en gruppering vil fortsette å holde «presset opp» og fortsette å ta egen suverene avgjørelser om hvordan Norge opptrer, mens andre mener Norge må ta hensyn til Russlands behov.

Utfordringen er at ingen av disse ytterpunktene er løsningen!

I november 2018 hadde jeg en artikkel i Aftenposten hvor jeg argumenterte for en fast hånd i Norges interaksjon med Russland,.

Dette står jeg fremdeles for. Men verken sikkerhetspolitikk eller diplomati er statiske øvelser, og de må stadig korrigeres. Det som nå er blitt mer og mer presserende er hvordan Norge, Nato og Russland skal kunne bevege fra en anspent relasjon i retning av en mer konstruktiv relasjon.

Situasjonen er dynamisk og Norge må opptre slik terrenget er, og ikke bare følge et gammelt utdatert kart som bidrar til å øke spenningsnivået.

En bjørnetjeneste

Russland, som på mange måter en «pariastat» i Europa, har gjort seg selv mang en bjørnetjeneste som har satt et mulig fruktbart samarbeid på vent: Russlands okkupasjon av Krim, nedskytingen av MH-17, Skripal- og Navalny forgiftningen er noen eksempler.

Nato har gjennomført 10 «toppmøter» med Russland (NATO-Russian Council (NRC)) siden okkupasjonen av Krim i 2014 og Russland har i hvert eneste møte blitt kraftig fordømt for sine handlinger. Over tid er dette en lite fruktbar løsning som førte til at Russland i 2020 ikke var interessert i å stille til møtene. Videre har Nato i alle offisielle uttalelser vekslet mellom å bruke ordene «aldri akseptere» eller «fortsatt fordømme» om Russlands okkupasjon av Krim.

Natos ordbruk skaper dermed en umulighet, fordi ingen seriøse sikkerhetspolitiske eksperter mener at det er sannsynlig at Russland vil gi fra seg Krim, ergo vil forholdet forbli låst.

Tilbake til start

Som kjent er det ingenting som varer evig, og det gjelder i høyeste grad i politikkens verden.

Obama-administrasjonen brukte «reset button» eller «start på ny» med Russland i 2009, med suksess i en kort periode. Daværende visepresident Joe Biden, uttalte i 2015 at i perioden 2009-2012 skjedde det mye positivt i samarbeidet med Russland, men dessverre valgte Putin å ta landet en annen retning. 2014 ble en øyeåpner for mange med Krim-okkupasjonen og de påfølgende årene hvor Russland gjorde sitt beste for å lage kaos i en europeisk sikkerhetsstruktur som de var kraftig uenig i.

Norge har alltid levd med en stor og sterk nabo.

Så med dette bakteppet, hvordan skal Norge og Nato håndtere Russland?

Forutsigbarhet, fasthet, balanse og åpenhet var resepten som fungerte i mange tiår frem til murens fall og Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Norge har alltid levd med en stor og sterk nabo. Norge og våre nærområder i nord vil alltid være interessant for våre allierte og de har en egeninteresse i å operere her. Norge klarte tidligere å balansere dette meget bra, blant annet gjennom et Nato-medlemskap; uten utenlandske styrker stasjoner i Norge og ved å la allierte øve i Norge, men med restriksjoner om hvor og hvordan.

Norge viste en fasthet og en forutsigbarhet uten å bli for «framoverlent» i vårt forhold til Russland.

En del av normalen

Russland vil alltid klage på militær aktivitet som skjer i deres nærområder, slik som de nylig har gjort mot amerikanske bombefly på Ørland, eller på US Marines-soldater på Værnes, eller mot utplasseringen av Nato-styrker i de baltiske landene. Dette er en del av normalen, og noe Norge må forvente. Det Russland «hopper bukk» over er at mange av disse aktivitetene kommer som et resultat av invasjonen av Krim og den frykten særlig flere tidligere Sovjet-republikker da følte.

Hvem er da en «trussel» mot hvem?

Ingen trussel for Russland

I flere av de mange møtene jeg har deltatt på med general Gerasimov (sjef for Russlands generalstab) har han gjentatte ganger bekreftet at Russland ikke ser på noen få soldater på Værnes ei heller 5000 Nato-soldater i Baltikum som en trussel.

Les også: Sjef for Sjøforsvaret Rune Andersen sier det er en hårfin balanse mellom naboskapet til Russland og Nato-medlemskapet.

Han vet godt hva han har av kapabiliteter på sin side av grensen.

På tross av dette, er den offisielle russiske politikken å si at de ser på dette som en trussel, og kontinuerlig sende klager på Nato og Norges aktivitet i deres nærområder.

Får konsekvenser

Norge må fortsette å forankre vår sikkerhet i Nato, vi må fortsette å øve med allierte i Norge, vi må fortsette å delta med styrker i Baltikum.

Norge må fortsatt forankre vår sikkerhet i Nato: Vi må fortsette å øve med allierte i Norge, og vi må fortsette å delta med styrker i Baltikum.

Samtidig må vi forstå at det vi gjør har konsekvenser.

Norge som «Nato i nord» bør hente frem «brobyggingskartet» fra perioden før 1990-tallet og oppdatere dette, men grunnprinsippene ligger der om forutsigbarhet, fasthet og åpenhet. Norge må finne tilbake til den velfungerende balansen som tidligere eksisterte hvor vi forsetter å forankre vår sikkerhet i et sterkt Nato og hvor vi øver med allierte i Norge.

Men det må balanseres mot hvordan vi gjør dette og vi må forstå hvilke signaler det vi gjør sender.

Åpenhet og forutsigbarhet var kjernen i suksessen tidligere og det vil igjen være nøkkelen, samtidig som vi setter klare krav om hva som er akseptabel oppførsel fra Russland.