Malis framtid påvirker også Norge

Norge åpnet sin ambassade i hovedstaden Bamako i 2017 og har også ansvar for Mauritania, Burkina Faso, Niger og Tsjad. I januar bestemte Forsvarsdepartementet at vi skulle ha en forsvarsattache ved ambassaden for å kunne gi et tidsriktig bilde av spesielt de militære aktørene i regionen og samtidig være en militærrådgiver for ambassaden.

Jeg har nå vært forsvarsattache i Bamako i snart 10 måneder og jeg begynner å få et grep om Mali som nasjon, aktørbilde og hvilke utfordringer man står overfor.

Mali som stat

Mali var på 1300-tallet et av de største landene i verden, men gjennom interne konflikter og okkupasjon ble landet nærmest oppløst. I 1895 ble landet kolonisert av Frankrike under navnet Fransk Sudan og 22. september 1960 ble republikken Mali proklamert som selvstendig stat.

På 1960-tallet var det en sterk sosialistisk ledelse i landet og det var tett samarbeid med Sovjetunionen og Kina. Tross en betydelig vestlig tilstedeværelse i Mali er det fremdeles sterke bånd til disse to landene. Årlig blir offiserer sendt på utdanning både i Russland og Kina, i tillegg til flere andre land (Frankrike, USA, Tyskland etc). Russland gjennomfører nå utdanning av Maliske piloter til de nye MI-17 helikoptrene som Mali har kjøpt.

Mali har et landområde på tre ganger størrelsen Norge, der ca halvparten er ørken. Det gjør at befolkningen på cirka 20 millioner trekker mot de urbane områdene for å tjene penger. Levestandarden i Mali er lav og det er et av verdens fattige land. Gjennomsnittsalderen er 16 år og barnedødeligheten er høy. Mali har også et av de høyeste fruktbarhetstallene i Afrika, men utviklingsprosjektene som er planlagt de neste fem årene, der Norge er en stor bidragsyter med 1 milliard kroner i 2021, vil ikke være i stand til å utjevne utviklingen i samme tidsrom.

I tillegg til disse utfordringene er det et nettverk av sammenvevde konfliktlinjer, kombinert med en komplisert intern dynamikk som gjør at både vestlig bistand og militær innsats er utfordrende.

25.000 soldater

Les også:

Lederstilling i Task Force Takuba skal bemannes av Sverige

‎Mali‎‎ ‎‎‎‎spiller en viktig rolle i stabiliteten og sikkerheten i ‎‎Vest-Afrika.‎‎ På grunn av sitt ‎‎geografiske omfang, som ikke kan kontrolleres av‎‎ staten i sin helhet, blir Mali i økende grad utsatt for internasjonale terrororganisasjoners aktiviteter og organisert kriminalitet som transittland for mennesker og ulovlige varer av alle slag. ‎‎Landet har siden 1968 hatt fem militære kupp (1968, 1991, 2012, 2020 og 2021)‎.

Som et av de minst utviklede landene i verden tvinger ressursmangel og de massive sikkerhetsproblemene i sentrale og nordlige Mali en helt hjemmeorientert sikkerhetspolitikk. På grunnlag av en ustabil økonomisk situasjon er staten, med sine knappe ressurser, bare i stand til å sikre et grovt, skjørt nettverk av statlig tilstedeværelse og offentlige tjenester i deler av territoriet. Det maliske forsvaret består av ca 25.000 soldater og er delt inn i Hær, Luft, Genarmerie, National Guard og FORSAT (spesialstyrker).

Tapte kriger

På 1990-tallet var Mali preget av flere konflikter der Tuaregene i nord kjempet for et selvstedig land – Assawad. Det ble inngått flere fredsavtaler mellom regjeringen og Tuaregene, men misnøyen økte og de slo seg sammen med flere grupperinger, herunder også islamistgrupperinger. I 2011 ble MNLA (National Movement for the Liberation of Assawad) og kort tid etter brøt det ut opprør der MNLA overkjørte regjeringsstyrkene og erklærte Assawad som egen stat. På grunn av motstående interesser, der de islamistiske grupperingene ønsket innføringen av Sharia-lover i hele Mali, oppsto det en konflikt der MNLA tapte.

De islamistiske grupperingene med Ansar Dine i spissen tok raskt kontroll over byene og angrep hovedstaden i 2013. Myndighetene ba om hjelp og Frankrike intervenerte under mandat av FN (operasjon Servale). Etterhvert deltok også soldater fra ECOWAS (Economic Community of West African States) og Tsjad for å slå ned på islamistgruppene. I april 2013 overtok MINUSMA ansvaret for den fredsbevarende styrken og har stått i Mali siden.

Det ble undertegnet en fredsavtale mellom MNLA og regjeringen med lovnad om demokratisk valg. I islamistiske grupperingene signerte ikke avtalen, men valget ble avholdt og i september ble Ibrahim Boubacar Keita innsatt som president.

Har tatt mer kontroll

De islamistiske gruppene trakk seg nordover, men allerede i 2017 var de på plass i sentrale Mali og har siden da tatt mer og mer kontroll. Man spiller på misnøyen mot regjeringen og rekrutterer stadig flere medlemmer. Selv om de fleste innbyggerne i Mali ikke er radikale islamister, er tilbudet fra grupperingene vanskelig å si nei til da de tilbyr sikkerhet og penger til at man kan få mat på bordet.

I tillegg trues sivilbefolkningen på livet hvis de ikke støtter de. Det er daglig angrep og drap på sivilbefolkningen, der mat og husdyr blir stjålet. Vi ser at de islamistiske grupperingene stadig utvider sitt område og de er etablert både i Niger, Tsjad, Burkina Faso og videre sørover i Elfenbenkysten og Guinea. Det er en skummel utvikling og de forholder seg ikke til landegrenser, slik de internasjonale og nasjonale militærstyrkene gjør.

Dette utgjør en stor utfordring for å få kontroll på disse grupperingene og stanse angrepene mot sivile.

Nasjonale og internasjonale aktører

Så hva har Mali av egne militære styrker og hva bidrar det internasjonale samfunnet med for å bekjempe de islamistiske grupperingene?

Det maliske forsvaret består av cirka 25.000 soldater fordelt på ti regioner. Forsvarsstaben og den grunnleggende militære utdanningen foregår i Bamako. Soldatene blir etter en kort grunnleggende periode raskt overført til de stående avdelingene ute hvor de umiddelbart blir satt inn i kamp. Det er stor mangel på både våpen, ammunisjon, kjøretøy, utstyr og ikke minst grunnleggende soldatferdigheter hos de maliske troppene.

Les også:

Pandemien fører flere barn ut i væpnede konflikter i Sahel

Ofte har islamistgrupperingene bedre utstyr, som de har tatt fra malierne, og tapene på begge sider er store.

Store tap for FN

MINUSMA er en FN styrke på ca 18.000 (12.000 soldater, 500 stabsoffiserer, 2000 politi og 3500 sivile) med et budsjett på ca 1,2 milliarder amerikanske dollar. Det er de afrikanske nasjonene som har flest antall soldater, mens Norge deltar med firestabsoffiserer i HQ og ni som drifter av camp Bifrost (ut 2022). I tillegg har Norge en SPD (special police unit) bestående av fem politispesialister som trener det maliske politiet innenfor etterforskning. Norge har tidligere deltatt med tre luftstøttebidrag i form av C-130. Tapstallene for MINUSMA er nå kommet opp i 256 og blir definert som den mest risikofylte misjonen FN har hatt frem til nå.

Tapstallene sier også noe om treningsstandaren og hvor dårlig utrustet en del nasjoner er når de deployerer til MINUSMA. Mange av de vestlige nasjonene som bidrar er ofte bundet opp i nasjonale caviats (regler som bestemmer hva de nasjonale militære styrkene kan og ikke kan gjøre) som begrenser det geografiske opersjonsområdet for disse styrkene.

Da er det ofte de nasjonene uten caviats som utføre MINUSMAs oppdrag i de farligste områdene. En annen begrensing for MINUSMA er at de er bundet til å operere innenfor Malis grenser. Islamistgrupperingene vet dette og gjennomfører ofte sine operasjoner fra et naboland og inn i Mali, for deretter å trekke ut igjen.

Når man også tar i betraktning Malis geografiske størrelse er det vanskelig for MINUSMA og være tilstede og sørge for sikkerheten til sivilbefolkningen.

Barkhane og Takuba

OP Barkhane og TF Takuba er franskledede operasjoner med formål om å være en oppfølgingsstyrke etter OP Serval, for å hjelpe Malis regjering å ha kontroll på eget territorie og hindre at Sahel-regionen blir en frihavn for islamistiske grupperinger. OP Barkane består av rundt 5100 soldater, men president Macron har besluttet at store deler av denne styrken vil trekke ut i slutten av 2021 og begynelsen av 2022. Vakumet som oppstår der disse trekkes ut fra vil bli viktige områder og kontrollere både på rød og blå side.

Frankrike vil beholde sine luftressurser i Mali for å støtte Malis militære styrker. TF Takuba er en spesialstyrke under paraplyen Barkhane og består av flere vestlige nasjoner. Primæroppgaven for denne styrken er å gjennomføre operasjoner sammen med de maliske militære styrkene og gjennomføre trening av de. Hovedoppgavene til Takuba er ikke spesialstyrkeoperasjoner slik vi kjenner det, men både fiendebilde og de krevende forholdene gjør at spesialstyrker vil være de beste til å operere under slike forhold. Det er i denne styrken regjeringen i sommer besluttet at Norge skulle delta i.

Norge venter ennå i skrivende stund på «tillatelse» fra maliske myndigheter om aksept for det norske bidraget. Det er frustrende som forsvarsaatche og oppleve den særdeles trege saksgangen, eller motvilje mot å respondere på slike hendvendelser fra malisk side, men Norge er ikke den eneste nasjonen som opplever dette.

EUTM (European Training Mission in Mali)

EUTM Mali har siden oppstarten i 2020 hatt som oppdrag å være rådgiver for Malisk FD og MaAF (Malien Armed Forces) på stabsnivå, samt å gjennomføre utdanning og trening for MaAF på taktisk nivå. I tillegg skal EUTM støtte G5S JF (sivil-militært samarbeid) med rådgivning, utdanning og trening.

Les også:

USA advarer Mali mot å hyre russiske leiesoldater

EUTMs mandat gjelder frem til 2024. Det er 22 EU land som bidrar med militær kompetanse, i tillegg til Georgia, Montenegro og Moldova. Spania, Belgia og Tyskland er de tre store nasjonene som roterer på sjefsrollen.

Mandatet til EUTM kom på plass etter invitasjon fra Maliske myndigheter, basert på FN resolusjon 2085 og enighet blant EU landene. Det 5 mandatet ble godkjent i 2020 og har en tidsramme frem til 2024. Endringene i det femte mandatet fra tidligere er at EUTMs operasjonsområde vil gjelde hele Mali, forsterkning av rådgivning i Mopti og Segou regionen. En styrkning av pre-deployment training både for MaAF og G5S FC.

G5 Sahel FC

‎ ‎‎I 2014 gikk Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger og‎‎ ‎‎Tsjad sammen for å skape en styrke som har som primæroppgave å kontrollere grenseneområdene til medlemslandene. Styrken fikk navnet G5 Sahel FC (Force Conjointe) og har opererer med støtte fra Frankrike. I mandatet har styrkene anledning til å krysse hverandres grenser (100 km) med intensjon om å kunne møte trusselen fra de islamistiske grupperingene, samt være en plattform for felles sikkerhet og utvikling. Styrken består av 7 bataljoner (ca 5000 soldater), men de har en treningsstandard og utstyr som som en plattform for felles sikkerhet og utvikling.

De felles sikkerhetsstyrkene til ‎‎G5 Sahel Force Conjointe‎‎ (G5S FC) ‎‎opererer med økende støtte til Barkhane i mindre, men økende antall operasjoner. Uten den internasjonale støtten og Frankrike, ville G5S FC ikke lykkes i operasjoner. Egen evne til planprosesser og ledelse av operasjoner er kun rudimentær og gjøres de facto av Frankrike.

I tillegg er det flere nasjonale bidrag basert på bilaterale avtaler med Mali, der spesielt Russland, Kina, Tyrkia og Tysland er store bidragsytere.

For egen vinning

Med litt over 50 år som selvstendig stat står Mali ovenfor store utfordringer. Jeg opplever at den maliske befolkningen er et stolt folkeslag og har et stort ønske om å klare seg selv. Den sittende interim-regjeringen, som består av militære, har ikke den politiske kompetansen som kreves for å ta tak i alle de sosiale og sikkerhetsutfordringene landet står ovenfor.

Min oppfatning er at maliske ledere kjemper seg til ledende posisjoner for egen vinning og ikke en genuin interesse for å hjelpe folket og landet.

Med den stadig sterke posisjonen væpnede islamistiske grupperinger får, ikke bare i Mali men i hele Sahel-regionen, ser situasjonen dyster ut. De internasjonale bidragene for å styrke sikkerheten, hjelper selvsagt, men mangelen på koordinering av den militære innsatsen er en av hovedårsakene til at den ikke er mer effektiv. Soldatene i det maliske forsvaret har et lavt treningsnivå og er dårlig utrustet. Som et eksempel dør åtte av ti soldater fra de blir skutt i fremste linje til de når avdelingens hjelpeplass, på grunn av manglende kunnskap om om stans av blødninger og livreddende førstehjelp.

Mangelen på enkeltmannspakninger er en medvirkende årsak til dette tallet i tillegg til at det svært begrensede luftevakueringsressurser. Også våpen og ammunisjon er en kritisk mangel. I den grunnleggende treningsperioden for soldatene bytter man på å bruke håndvåpenet og hver soldat har kun fem patroner til rådighet i skyteutdannelsen.

Unødvendige store tap

Mot en bedre trent og utrustet motstander, blir derfor tapene ofte store. Foreløpig har hovedstaden Bamako vært skjermet for den konflikten som utspiller seg utenfor byen, men noen unntak i 2015, 2017 og 2019. Bamako er i så tilfelle ikke representativt for hvordan Mali i helhet er, men skulle konflikten også også treffe Bamako, er prognosen for at hele landet vil kollapse være stor.

Det er viktig at Norge fremdeles opprettholder sin tilstedeværelse i Mali, både gjennom ambassaden og militær tilstedeværelse fremover. Det er et svært tett og godt samarbeid mellom de norske bidragene og ambassaden i Bamako, hvor potensiale til felles prosjekter innenfor sikkerhet og bistand i regi av Norge lokalt er tilstede.

Det er svært vanskelig å forutse hvor Mali står om ett år eller to, men utviklingen her vil i stor grad påvirke Europa og dermed Norge.