Kronikk

FLYMESSE: Lockheed Martin F-35 på en flymesse i Berlinn i 2018.
FLYMESSE: Lockheed Martin F-35 på en flymesse i Berlinn i 2018.

Kampflyvalget i Sveits

Sveits kjøper F-35 kampfly, til tross for meldinger om feil og forsinkelser i produksjonen. Er den nøytrale alpestaten smartere enn flyprodusenten Lockheed Martin?

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Sveits kjenner vi som en stat med «orden i papirene». Sveitsiske byråkrater og bankfolk har renommé (eller skal vi si rykte?) for å være like dyktige til å husholdere med statens egne ressurser som til å gjemme unna utlendingers inntekter og formuer som ønskes unndratt hjemlig beskatning.

Det er derfor med en viss undring man kan lese i det amerikanske «Breaking Defense» at sveitserne har valgt det amerikanske kampflyet F-35A med en begrunnelse som vil måtte få USAs forsvarsdepartement, Kongressens forsvarskomiteer og riksrevisjonen Government Accountability Office, GAO)til å sperre opp øynene og raskt gå i tenkeboks.

Svenskene ble holdt for narr, for å si det rett ut

For ikke å snakke om US AirForce, som har cirka 400 F-35 i drift og er fortvilet over de mange forsinkelser, mangel på deler, motorer som slites raskere enn forutsatt og oppgraderings- og andre driftskostnader som synes å være ute av kontroll.

GAO kom nylig med en knusende rapport om tingenes tilstand, som revisjonen sier er uakseptabel og ikke bærekraftig. Et lite lyspunkt i all elendigheten kom i en fersk melding fra Pentagon om at antall store feil i F-35 er synkende, uten at det røpes hvilke feil det dreier seg om, og hvilke store feil som gjenstår. Men det er da noe . . .

Stusser ved prisen

«The F-35A achieved the highest grades for product support and efficiency of maintenance,» sies det blant annet i den sveitsiske arbeidsgruppens begrunnelse. Stykkprisen er konkurransedyktig, hevdes det, holdt opp mot konkurrentene Eurofighter (tysk-britisk-spansk-italiensk), det franske Rafale og Boeings F/A-18E/F. Det svenske JAS-39 E Gripen var ikke med i konkurransen. Det valgte kampflyet skal erstatte det sveitsiske flyvåpens aldrende F/A-18.

Jeg stusser litt ved den stykkprisen for F-35 som Lockheed Martin opererer med for tiden – 78.9 millioner dollar. Den ser ut til å legge til grunn antall fly bestilt i budsjettåret dividert med det beløp som er satt av til flyene i samme budsjettår.

ØVELSE: En F-35A Lightning II øver på manøvre i forkant an oppvisning.
ØVELSE: En F-35A Lightning II øver på manøvre i forkant an oppvisning.

Mye penger til de aktuelle flyene er jo imidlertid bevilget i tidligere budsjettår, til såkalte «long-lead-items» som er komponenter det tar lang tid å produsere, og som derfor er kontrahert tidligere.

Hvor mye dette utgjør er vanskelig å si, men jeg har sett regnestykker laget av faktasjekkere som gir en reell stykkpris for en F-35A på rundt 110 millioner dollar. Om stykkprisen for konkurrentene «pyntes» på tilsvarende måte, vet jeg ikke.

Samarbeid

Den sveitsiske arbeidsgruppen som i tre år har evaluert nevnte konkurrenter opp mot Sveits’ sikkerhetspolitiske situasjon og operative behov (væpnet nøytralitet med stor vekt på selvstendighet og et demonstrert «pinnsvinforsvar») har selvsagt lagt vekt på andre kriterier enn dem jeg har nevnt.

Nettverkssystemet i F-35 setter pilotene i stand til å «lese» situasjonsbildet bedre, og stealth-egenskapen gir høyere overlevelse i de oppdragsscenarioer man ser for seg at kampflyet skal ha i tiårene fremover, sies det i evalueringsgruppens rapport. Det er interessant at potensialet for samarbeid med andre land også nevnes som ett av kriteriene for valg av F-35 for det tradisjonelt supernøytrale Sveits.

Les også: – Vi ser at F-35 kan operere under et mye høyere trusselnivå enn F-16

Det er naturlig å tenke tilbake på beslutningsprosess her hos oss i 2008. Da Lockheed Martin skjønte at regjeringspartiet SV hadde pris som eneste kriterium for valg av kampfly, la selskapets forhandlere seg elegant rett under den regjeringsgaranterte prisen på den svenske konkurrenten, JAS Gripen.

Det skal bli spennende å se hva sveitserne har tenkt og gjort når mer informasjon blir tilgjengelig.

Det gikk ikke lang tid før prisen på F-35 gikk i været, og de gallopperende driftskostnader kan våre forhandlere umulig ha tatt høyde for å verne oss mot i kjøpskontrakten. De nye flyene – de første tre ankom Ørlandet flyplass i 2017, og vi har ennå ikke mottatt alle 52 – har allerede i dokumentet «Fremtidige Anskaffeler i Forsvarset (FAF 2021)» blitt skrevet inn med et oppgraderingsbehov på 4-6 milliarder kroner allerede om få år – før vi har mottatt alle flyene!

Det er omtrent halvparten av hva cirka 80 nye stridsvogner vil koste. Her hjemme bare svelger vi unna. Alt er normalt og som forutsett, har vært omkvedet fra Forsvarsdepartementet og Regjeringen hele veien.

Holdt for narr

Den viktigste og egentlig helt avgjørende grunn for Norges valg av F-35A var at de «regjeringsbærende» partier, Arbeiderpartiet og Høyre ikke kunne tenke seg noe annet kampfly enn et amerikansk. De ville bare ikke innrømme det da.

Svenskene ble holdt for narr, for å si det rett ut (jeg var tett på og så og hørte nok den gangen til å vite det). På Regjeringen.no kan vi lese at « . . . den siste oppdateringen av denne (levetids)kostnaden ble presentert i 2013, og justert til 2017-verdi er den på 268,1 milliarder kroner.»

GRIPEN: Offisielt var svenske JAS Gripen en konurrant til amerikanske F-35. Disse to tilhører de ungarske luftforsvaret.
GRIPEN: Offisielt var svenske JAS Gripen en konurrant til amerikanske F-35. Disse to tilhører de ungarske luftforsvaret.

Denne tilforlatelige teksten – med beløp som egentlig burde få det til å svimle for dem som forstår konsekvensen for Forsvaret som helhet – står i sterk kontrast til ordbruken i nevnte GAO-rapport. I USA har man skoen på og er helt åpne om problemene, i motsetning til «en evig blå himmel» i våre forsvarsmyndigheters uttalelser.

Jeg har vår tidligere slagferdige statsminister Jan P. Syses sjarmerende unnvikelse i tankene da han en gang ble konfrontert med og innrømmet en politisk lapsus: «Det går an å svelge kameler, bare man svelger dem medhårs!»

Metoden kan anbefales for både sittende og fremtidige regjeringssjefer.

Spredt produksjon

Det skal bli spennende å se hva sveitserne har tenkt og gjort når mer informasjon blir tilgjengelig. Hvordan kan de eventuelt ha sikret seg kauteler i kjøpskontrakten som norske forhandlere ikke klarte, og som selv amerikanske politiske myndigheter ikke har fått til; eller skal jeg si: som de ikke har mulighet for å vri seg ut av selv om kontraktsteksten skulle være god nok, fordi F-35 som prosjekt er kommet for langt.

Les også: – Drømmen er å fly F-35

Produksjonen av deler til F-35 er også spredt på så mange delstater at det fort blir politisk belastende på hjemmebane for kongressmedlemmer å gå for sterkt ut mot denne gjøkungen i forsvarsbudsjettene. Man velger heller å redusere antallet F-35 og fylle hullene med 4. generasjons kampfly, som Boeings F-15EX.

Jeg holder en knapp på at det er Lockheed Martin som har vært smartest – nå også.

Powered by Labrador CMS