De som forsvarer Ukraina
Ukrainsk veteran: - Nå håper vi på hjelp fra våre allierte
KHARKIV (FORSVARETS FORUM): Da Vlad (28) var med på de første kampene i Øst-Ukraina, måtte han kjøpe hjelm og skuddsikker vest selv. Nå håper han at Ukraina er bedre forberedt.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Torsdag morgen har Vlad (28) pakket sakene sine. Han venter på å få innkalling til hæren. I likhet med alle ukrainske veteraner er han klar til å kalles inn til tjeneste. Noen minutter etter at vi snakker med Vlad, sier også president Volodymyr Zelensky at alle sivile som ønsker det, skal få utdelt våpen for å forsvare hjemlandet. Men der Vlad bor, i en forstad til Kharkiv helt øst i Ukraina, er situasjonen helt uoversiktlig.
– Vi har ingen informasjon! Men i realiteten, er dette et fullskala angrep fra russiske styrker. Noen steder i vår region er allerede okkupert, skriver Vlad i en e-post til Forsvarets forum.
Han har kone og en liten datter. Også de har pakket sakene sine, klar for å flykte.
– Vi er trygge nå, men vi er ikke helt sikre. Vi er for nærme angrepssonen.
Kharkiv ligger bare 30 kilometer fra den russiske grensen. Torsdag morgen klokken 05 kom rapporter om at russiske styrker er på vei inn i Kharkiv. Det er eksplosjoner og bilder på nyhetsbyråene av skadde sivilister i byen.
– Nå håper vi på hjelp fra våre allierte, skriver Vlad (28).
Uniformer fra Sovjetunionen
To uker tidligere er den lille forstaden både mørklagt og søvning. Vlad jobber lange dager på postkontoret i Ukrainas nest største by. Det er 12 timer lange skift, og svært dårlig betalt. Men Vlad bærer på en historie. Han var tilstede da russiskstøttede opprørere tok over Donetsk og Lugansk fylke. Vlad var med på de første konfrontasjonene med prorussiske - og russiske - styrker i Øst-Ukraina. Da var Vlad 20 år gammel - men allerede for veteran å regne. Han hadde tjenestegjort i hæren siden han var 17 år gammel.
– I 2011 meldte jeg meg til hæren, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg skulle drive med. Jeg hadde bare sett filmen Black Hawk Down, og syntes det så kult ut, sier Vlad.
Han inviterer oss på te inn på familiens lille kjøkken. Huset er fylt av barneleker og bamser. Enn så lenge er Vlad en sivilist, og ingen av oss vet ennå hva som venter en drøy uke senere.
– Da jeg begynte i hæren, var ikke uniformen vår av veldig bra kvalitet. De var fra gamle Sovjetunionen, og ble lett frosne og umulige å gå med. Det var som å bevege seg med tre eller glass.
– Var de faktisk fra Sovjettiden?
– Ja, de første uniformene hadde sovjetstjerne på beltespennene. Skoene var vanskelige å løpe og gå med. Men i 2013 kjøpte vi brukte uniformer fra amerikanske og britiske lager. Enten kjøpte vi dem med egne penger, eller vi fikk dem fra frivillige.
Kjøpte seg våpen selv
Vlad utdannet seg til å bli en skarpskytter. Men heller ikke der var utstyret det beste.
– Skarpskytterne hadde bare en SVD Dragunov, en sovjetisk variant. Men den var veldig høylytt og hadde en stor flamme. Det er ikke så bra når du er skytter, for alle ser hvor du er. Det er umulig å skjule seg.
– Det høres ut som at det ble et veldig farlig arbeid?
– Ja, og det var ikke rasjonelt. Så jeg kjøpte meg en kalasjnikov selv, en 5.45-kaliber.
– Den når vel ikke like langt?
– Nei, men Dragunov funker heller ikke lenger enn 800 meter effektivt. Kalasjnikov er effektiv omtrent like langt som det, og den er veldig bra på nærkontakt. Du har mange skytinger, og da mister du ikke målet ditt. SVD er elendig på nærkamp.
En granat for en svart dag
For akkurat åtte år siden ble president Janukovitsj kastet i Kyiv. Han flyktet med helikopter, mens en rasende folkemengde stormet palasset han etterlot seg. Samtidig begynte det å ulme i øst.
Spesialstyrken til Janukovitsj reiste hjem til Donetsk og Lugansk i vanære. Mange av dem hadde vært med på å skyte fredelige demonstranter i Kyiv. De var folkefiender i resten av landet, men i Donetsk ble de hyllet som helter da de rullet inn i busser.
I disse østlige byene ble det opptøyer, ledet an av ukjente menn, som tok over administrasjonsbygninger og etterhvert militære bygg. Vlad ble sendt for å holde øye med dem. Lenge var det et fredelig oppdrag. Så fredelig at de hadde minimalt med utstyr.
– Ser du dette bildet, sier Vlad og viser et bilde av en tom buss.
– Dette er et bilde av en buss med militære som ble avvæpnet av sivilbefolkningen utenfor Donetsk.
Senere fikk han i oppdrag å forsvare en gammel gruve. Det var her han havnet i sin første kamp.
– Det kom en bil med russiske soldater, og begynte å beskyte oss midt på natten. Det var vår første kamp, og den var over på fem-seks timer. Soldatene forsvant i mørket, men etterlot seg bilen og flere dammer med blod.
Utpå høsten 2014 reiste Vlad hjem på permisjon. Han brukte tiden til å skaffe seg bedre utstyr på egenhånd. Moren hans samlet inn penger til skuddsikker vest og hjelm. Selv puttet han sekken full av granater.
– Den siste granaten var til en svart dag. Jeg skulle bruke den på meg selv i tilfelle jeg ble tatt til fange. Da var det siste sjanse.
Kampene de tapte
Han slapp å bruke granaten, men Vlad lærte straks krigens harde realiteter og hva slags kaotiske situasjon det var på bakken. Han var med på to av de største slagene i krigen i Donbass: Savur- Mohyla og flyplassen i Donetsk. Førstnevnte er et minnesmerke over andre verdenskrig, i nærheten av byen Schnisjne, der Malaysian Airlines ble skutt ned av russiske soldater og prorussiske opprørere 17. juli 2014. Den sommeren ble disse områdene stadig dratt mellom prorusserne og ukrainerne. Det var et strategisk viktig område, fordi det var en korridor fra Donetsk til Russland.
– Vi hadde kontroll på Savur-Mohyla, men så ble vi bedt om å forlate den. Da tok opprørerne kontrollen over minnesmerke. Så ble vi beordret til å ta det tilbake. Det hele var veldig ulogisk.
Skarpskytterne kom for sent, og de ble posisjonert for dårlig. Over radioen hørte Vlad at soldatene han skulle dekke allerede var i kamp. Hans beste kamerat ble såret i angrepet.
– Det gjorde at jeg fikk veldig stor skyldfølelse. Vi var klassekamerater, og det var jeg som foreslo at han skulle skrive en kontrakt med hæren. Jeg synes det er vanskelig både overfor ham og familien hans.
Vender tilbake til fronten
Det ble ikke det samme for Vlad etter denne hendelsen. Ettersom Ukraina tapte slaget om Savur-Mohyla, ble han heller ikke forfremmet, og mistet mange muligheter internt i hæren. Han følte at det var mindre å forsvare, og han opplevde at også mange av medsoldatene mistet motivasjon. Noen søkte seg til andre styrker, slik som fremmedlegionen. Andre ble drept i kamp - eller begynte å drikke når de kom hjem. I 2015 ble Vlad såret i et angrep på flyplassen i Donetsk. Han vendte ikke tilbake til fronten.
– Men jeg melder meg hvis det blir invasjon, sier Vlad.
Torsdag morgen er bagen pakket. Han er klar til kamp, og han håper og tror at Ukraina er bedre forberedt nå enn sist han bar et våpen.
