Ukrainsk grenseby er ideologisk splittet: – Denne gangen vet vi hva vi skal gjøre

— Den viktigste forskjellen er at i 2014 var folk desorienterte, og den russiske invasjonen kom som et sjokk. Ingen visste hva de skulle gjøre, hvordan de skulle hjelpe seg selv eller andre eller hvem de skulle slutte seg til. Denne gangen vet vi hva vi skal gjøre, vi har erfaringer og byen er omgitt av styrker fra militæret og territorialforsvaret, mener journalist Maxim Grabovsky.

Mariupol ligger ved Svartehavet, midt i den ruten mange ser for seg at en russisk invasjon mot den okkuperte Krimhalvøya og Dnipro-elva vil følge. Likevel er folk forholdsvis avslappede selv om trusselen har aktivert en del angst og traumer etter det som skjedde for åtte år siden. Selv utenlandske selskaper og organisasjoner jobber fortsatt som normalt. Snakker man med folk, trekker de også frem at de har levd med krigstrussel i åtte år allerede.

Voldelig, dramatisk og skremmende

Våren 2014 ble Mariupol kontrollert av separatister i litt over en måned etter flere sammenstøt, før den ble tatt tilbake av ukrainske styrker i den første store seieren i antiterroroperasjonen.

— Det er selvsagt fortsatt folk som støtter Russland. Men de blir færre og færre, mens stadig flere blir proukrainske. Og at det er folk her som mener Russland er vår venn og at Ukraina bør nærme seg Russland igjen, betyr ikke nødvendigvis at de vil ha Putin hit, mener journalisten.

Grabovsky beskriver perioden 2014 og 2015 som voldelig, dramatisk og skremmende. Han begynner uoppfordret å fortelle om hvordan prorussiske provokatører gjorde at markeringen av seieren over Nazi-Tyskland 9. mai utartet til et blodig sammenstøt, som fikk ukrainske styrker til å trekke seg ut av Mariupol og kostet 13 mennesker livet: Tre sivile, fire soldater, to politifolk og firemedlemmer av prorussisk milits.

Stormingen i 2014

9. mai var en viktig dato for mange i Donetsk-regionen i 2014, der minnene om både Sovjetunionen og «Den store fedrelandskrigen» fortsatt stod sterkt i lokal minnekultur. Russisk propaganda hadde spilt på dette i noen måneder allerede, ved å fremstille demonstrasjonene i Kiev og de nye myndighetene der som et fascistisk kupp som måtte bekjempes på samme måte som tidligere generasjoner hadde beseiret fascismen i 1941-45.

De fleste som hadde møtt opp var der for å delta eller se på parade. Men noen var aggressive og ropte slagord for uavhengighet, blant dem folk som åpenbart hadde kommet over grensen fra Russland. Ved titiden om formiddagen stormet bevæpnet, prorussisk milits politistasjonen i byen.

— Det var en godt planlagt strategi, mener Grabovsky.

– Denne dagen skulle det være et møte i politistasjonen, for å diskutere hva man skulle gjøre med separatistene og alle demonstrasjonene i byen.

Les også: Ny NRK-podcast om skredulykken i Vassdalen

Politiet og de andre møtedeltakerne barrikaderte seg i øverste etasje, og ringte etter hjelp. Men før soldater og medlemmer av den kontroversielle Azov-bataljonen, som også befant seg i byen rakk frem, hadde provokatører mobilisert en folkemengde utenfor.

— De ropte at den ukrainske hæren var i gang med å overta og okkupere politistasjonen. Og da de kom dit, så de at militære og frivillige avdelinger var i ferd med å storme den. De visste ikke at de var kommet for å befri den fra separatistene, sier Grabovsky. Snart var sammenstøtene i gang både ved politistasjonen og andre steder. Og det ble verre av at noen begynte å skyte fra hustak.

— De hadde plassert snikskyttere på takene rundt, for å bevise at den ukrainske hæren var aggressiv og voldelig, fortsetter Grabovsky, som mener det styrker påstanden om at alt sammen var planlagt.

Snikskytterne skjøt både mot sivile, politiet og andre separatister. Åtte år senere har politiet fortsatt ikke klart å identifisere dem, og Grabovsky mener de rømte til Russland eller de separatistkontrollerte områdene etter at Mariupol ble tatt tilbake av ukrainske styrker i juni.

I september nådde separatister og russiske stridsvogner nesten frem til utkanten av Mariupol. Og i januar 2015 ble det østlige distriktet utsatt for et massivt artilleriangrep som kostet 31 mennesker livet. Til tross for at både kulehull og ballistiske undersøkelser viser at angrepet kom østfra, er det fortsatt dem som hevder det var ukrainske styrker som skjøt.

Mariupol har blitt mer ukrainsk

Mariupol og resten av Øst-Ukraina er det gamle kjerneområdet Regionpartiet, partiet til den tidligere presidenten Viktor Janukovitsjs Regionparti, og så sent som ved valget i 2020 stemte 25 prosent på det prorussiske partiet Opposisjonsblokk –for livet.

Mange av bystyrerepresentantene til partiet har tidligere vært aktive i Regionpartiet. Samtidig mener Grabovsky det blir færre og færre som støtter dette og andre prorussiske partier, og at de fleste er eldre folk som fortsatt har et nostalgisk forhold til Sovjetunionen. Han mener også at det som skjedde i 2014 og 2015, var med å snu stemningen i byen, og at folk i det daglige er mest opptatt av at om det er varme i radiatorene og om de har råd til bussbilletter.

Økonomisk er også mange ting som før. Mens den russiske blokaden av Kertsj-stredet har stoppet mye av aktiviteten i havna, har ikke dette ført til arbeidsledighet siden det er full aktivitet i de to stålverkene som har lært seg å frakte råvarer og produkter langs landeveien.

Stålverkene dominerer i det hele tatt økonomien, og er eid av oligarken Rinat Akhmetov, som satt på gjerdet mye av våren til han til slutt valgte den ukrainske siden. Akhmetov støtter også partiettil ordfører Vadim Boychenko, som fikk rundt halvparten av stemmene ved siste valg.

Samtidig har Mariupol blitt en mer moderne og europeisk by. De siste årene har byen hatt en kulturell renessanse, med festivaler og kulturelle arrangementer som har brakt kreative folk dit fra Ukraina og resten av verden. Flere lærer seg ukrainsk, og interagerer mer med resten av Ukraina.

Les også: USA ber amerikanere forlate Ukraina nå

— Logistisk sett er vi litt isolert fordi vi befinner oss i en ytterkant av Ukraina og fordi flyplassen og havna er stengt. Samtidig går det mange flere tog til andre regioner enn før, både til Kharkiv, Lviv og Odessa og til Karpatia-området lengst vest. Mange flere tar også turer dit enn før, sier han.

Godt forberedt på et nytt angrep

Viatsjeslav er med i det lokale territorialforsvaret, som trener hver helg og får opplæring fra krigsveteraner, som det er mange av her. Ifølge en lov som ble vedtatt i januar, skal alle mindre byer ha 500 som ham.

Viatsjeslav mener et eventuelt angrep trolig vil komme fra alle kanter – fra land, fra sjøen og kanskje også fra lufta, men håper russerne vil nøye seg med en blokade, noe byen er godt forberedt på. Samtidig trekker han fram hvordan Groznyj i Tsjetsjenia ble lagt i ruiner i 1999-2000 som eksempel på at Russland ikke har skrupler når det gjelder maktbruk hvis de først vil.

— De bryr seg ikke om menneskeliv, inkludert sine egne, og kan også iscenesette provokasjoner for å ha et påskudd for å angripe – inkludert å skyte på sine egne. Russland handler ikke om logikk, mener han.

Følger med på prorussiske medier

Mykhailo Lebed fra organisasjonen «Grense» forteller at de russiske mediene som forsynte folk med desinformasjon i 2014 har vært blokkert av russiske myndigheter i flere år, men at det fortsatt er mange som følger med på sendinger fra Russland og de separatistokkuperte områdene.

— De kan fortsatt se russisk TV på internett, og det er heller ikke mulig å stoppe radiosendinger fra separatistene. Det er bare å kjøre et stykke østover i retning fronten, så får man dem inn. Til og med i hoteller nær demarkasjonslinjen kan du se TV-sendinger derfra, sier han.

Lebed mener også at det fortsatt kan være «sovende agenter» i Mariupol selv om sikkerehetstjenesten SBU har god oversikt. Han mener også at det ikke er utenkelig at det kan bli gatekamper igjen mellom prorussiske og proukrainske dersom russiske styrker nærmer seg.

Les også: Skeptiske østeuropeere følger med på Vestens diplomati overfor Russland

Samtidig mener han at det prorussiske segmentet kvier seg for å finne på noe, selv de som fortsatt tror på russisk propaganda om at det var ukrainske styrker som stod bak artilleriangrepet i januar 2015, og at spesialavdelinger senere flyttet rester av granater og ødelagte bygninger slik at det skulle se ut som det kom østfra.

— Folk her har førstehåndskjennskap til krig og skyting. De vet at de risikerer å bli drept, sier han.