Militære operasjoner i urbant terreng for alle (litt av) penga

Denne kronikken ble først publisert på Stratagem.

I en nylig artikkel i Forsvarets forum tar Birger Jostein Kristoffersen opp et høyst relevant tema. Kristoffersen aktualiserer Forsvarets mangel på tilfredsstillende anlegg for Strid i Bebygde Områder (SIBO) eller Militære Operasjoner i Urbant Terreng (MOUT). 

Artikkelen er på sin plass, fordi problemet dessverre ikke er nytt, men snarere har blitt enda mer aktualisert. Denne kommentaren sikter først og fremst på å synliggjøre hvor enig undertegnede er med Kristoffersens løsningsforslag og konklusjon. 

Denne kommentaren ønsker også å påpeke et par ekstra detaljer som forhåpentligvis gjør temaet enda mer dagsaktuelt, samt bidra med flere innfallsvinkler og ytterligere løsningsforslag. Mye kan gjøres med relativt enkle midler i en nasjonal ramme, men skal problemet adresseres skikkelig bør muligens en alliert samarbeidsløsning på plass.

Et langvarig problem

Artikkelen til Kristoffersen er meget velkommen, men samtidig er problematikken ikke ny. Økende urbanisering var en tydelig trend allerede ved årtusenskiftet og man begynte å få eksempler på stridshandlinger i byer. Dette ble kanskje best synlig i 1995-1996 og 1999-2000 gjennom intense kamphandlinger i Grozny. 

Meninger

Urbane treningsanlegg møter ikke Hærens behov

Olga Oliker beskriver begge periodene og trakk fram ett hovedproblem for russerne, nemlig deres manglende forberedelse til urban strid. Dernest kom krigen i Irak 2003 som etter hvert gikk over til en opprørsbekjempelse, hovedsakelig i urbane miljøer. Her ble general Krulaks Three-Block War synliggjort som nevnt av Kristoffersen. Hæren gjorde et tidsriktig løft den gang. Tidlig på 2000-tallet ble SIBO-instruktørkurs gjennomført av Hæren, blant annet ved det relativt nye anlegget på Rødsmoen. Kursene går heldigvis sin gang, reglement og konsepter likeså, men de fleste fasilitetene er de samme.

Med bakteppe i økning av urbane operasjoner tidlig på 2000-tallet skrev undertegnede sin bacheloroppgave i 2007-2008 med fokus på fottroppen i urbane operasjoner. Oppgaven så på utrustning, organisering og trening av en tropp, hvor konklusjonene rundt øvings- og treningsanlegg var omtrent identisk med Kristoffersens. I konklusjonen ble Forsvarets anlegg vurdert langt fra tilfredsstillende. I stor grad fordi den urbane dybden i øvingsanlegg ikke eksisterer, som Kristoffersen så forbilledlig påpeker. Denne utfordringen var ikke ny i 2008 og den er tydeligvis fortsatt aktuell i 2023.

Verden har fortsatt å bli mer urbanisert, og majoriteten av storbyene ligger i tilknytning til sjø eller elver, noe som også gjelder Norge. David Kilcullen skrev boken Out of the Mountains i 2013 basert på fire globale megatrender. Disse er økt befolkning (population growth), økt urbanisering (urbanization), mer kystnærhet (littoralization), og økt nettverks forbindelse (network conncetivity). 

Ifølge Killcullen vil dermed militære operasjoner i fremtiden kunne foregå i store kystnære byer, samtidig som teknologi og sivilbefolkningens rolle i stridsmiljøet stadig blir viktigere. Som også Kristoffersen påpeker vil en krigssituasjon i Norge raskt kunne dreie seg rundt urbane områder. I tillegg kan MOUT i Norge få en maritim karakter ettersom mange av Norges største byer ligger kystnært. Behovet for tilfredsstillende øvingsanlegg vil altså ikke forsvinne, men øke, samt omfatte mer enn bare rene bakkeoperasjoner.

Nytteverdi

Dagens endrede sikkerhetssituasjon gjør at det er mulig å argumentere mot å bruke mye tid på MOUT. Et økt fokus mot nordområdene gir ikke et innlysende behov for trening i urbant miljø. For eksempel geografien i Finnmark vitner om små tettsteder med lange avstander mellom dem. Urbane områder med mye manøverrom rundt vil lett kunne forbigås, med mindre de har særdeles stor strategisk verdi. Men, det er ikke alltid så enkelt. Urban strid kan oppstå av andre faktorer enn bare de geografiske eller rent militær strategiske vurderinger i fredstid.

Nyheter

De første F-16 flyene er overlevert til Romania

Selv i Nord-Norge vil strid kunne skje i urbane områder. Ett eksempel fra de første dagene av Ukraina-krigen var det russiske angrepet på Hostomel flyplass. Her kontret ukrainerne den luftbårne innsettingen med både konvensjonelle og spesialstyrker. Et motangrep mot flyplasser eller andre viktige installasjoner kan raskt resultere i urbane operasjoner. Samtidig tilsier ytterligere erfaringer fra Ukraina at selv om byer ikke har direkte militær strategisk verdi, kan de likevel bli viktige av politiske og symbolske grunner. 

Det kan også være en fordel fra et defensivt perspektiv å klore seg fast i bebyggelse hvor motstanderen vil få problemer. Fra et taktisk ståsted vil bebygde områder kunne redusere sårbarhet for en overlegen motstanders presisjonsvåpen. Infanteriavdelinger med panservern kan etablere seg i bebygde områder og forsinke en overlegen motstanders fremrykning. 

Dette kan gjerne gjøres i kombinasjon med mer manøvrerbare avdelinger i områdene rundt. Gjennom en kombinasjon av manøver og defensive posisjoner, samt naturlige hindringer, setter man motstanderen i en kinkig situasjon. Selv om det ikke alltid er åpenbart i fredstid, kan enten politiske begrunnelser eller rent taktiske nødvendigheter i krigstid føre til urbane kamphandlinger.

Operasjoner utenfor Norge skal heller ikke utelukkes i all fremtid. Alexander W. Beadle har i den siste tiden trukket frem faren for strategiske sjokk i forbindelse med forsvarsplanlegging, hvor en ny stor intervensjon utenfor Europa er ett av dem. Skal man følge Kilcullens resonnement, så vil det være en stor sannsynlighet at oppdragsløsning slik man drev med i Afghanistan og Midtøsten i enda større grad vil foregå i store byer. Det å ha kunnskap om urbane operasjoner vil kunne tjene mange avdelinger i fremtiden, både i en nasjonal ramme, men også hvis større internasjonale operasjoner kommer på agendaen igjen.

Løsningsforslagene

Løsningsforslagene til Kristoffersen er gode og kan komplementeres med teknologiske løsninger. Mye kan gjøres med relativt enkle midler for å oppnå en følelse av mer urban dybde og kompleksitet. Kristoffersen nevner blant annet containerbaserte løsninger og kulisser. Etter min erfaring har for eksempel Panserbataljonen opprettet en billigere løsning i Setermoen skytefelt for å bøte på manglende fasiliteter. 

Dette er containere som har blitt tilpasset og innredet på dugnad av engasjerte ansatte. Dette eksempelet understreker det eksisterende behovet, men først og fremst bruk av enkle midler for å heve kompetansegapet. På lik linje kan teknologi i form av simulatorer og Virtual Reality (VR) kunne dekke noe gap kostnadseffektivt. Likevel vil dette aldri kunne måle seg med å trene i et fysisk og realistisk miljø. Her ligger muligheter for tilleggstrening av soldater, samt for offiserer og befal i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner. Det er likevel ikke et substitutt for ekte vare.

Kronikk

Småstaten Norges sikkerhetsutfordringer krever nytenkning og politisk lederskap

Teknologi kommer også inn i bildet som grunn til å investere i anlegg. Områder og anlegg for trening, testing og utvikling av eksisterende og kommende teknologiske løsninger vil antagelig bli enda mer aktuelt fremover. Samtidig byr det på utfordringer å trene flere av disse teknologiske løsningene andre steder enn på Forsvarets områder. Først, fordi en del systemer er bygd for informasjonsinnhenting. For det andre krever de ofte dedikert luftrom. For det siste og kanskje det viktigste, bruken bør foregå skjermet. Dette i kombinasjon gjør at anlegg eid og driftet av Forsvaret er imperativt for både utvikling og trening med eksisterende og kommende teknologi.

Mye kan selvsagt gjøres med øvelser i rekvirerte urbane miljøer. For eksempel er mange større øvelser lagt til områder som innbefatter urbane miljø, slik som Øvelse Oslo. Men, sjelden vil øvelser eller trening kunne foregå i en skala som gir nok utbytte for spesielt større forband, uten store inngripen i folks hverdag. Begrensninger i bruk av ildmarkering, tyngre kjøretøy, luftaktivitet og bruk av tekniske innhentingskapasiteter vil raskt sette en demper på slike øvelser. Når man ser erstatningskrav fra landsbygda under større øvelser blir tanken på en mekanisert bataljon i fri utfoldelse langs Bogstadveien raskt utenkelig. Løsningene blir i stor grad som skissert av Kristoffersen, skal man ta ordentlig tak i problemet må det investeres i øvingsanlegg.

Pengebruk og benkeforslag

Til syvende og sist handler det om penger. Kristoffersen påpeker behovet for friske midler for å løse problemet, ellers vil situasjonen være status quo. Dette er dessverre åpenbart. En del av utfordringen er at bygg for SIBO slik vi kjenner dem i dag, er svært kostbare. Selv om mye kan løses med billigere alternativ enn dagens bygninger satt opp til formålet, vil også billigere alternativer komme med utgifter. Større anlegg kan ikke bygges på dugnad eller av avdelingenes eksisterende ressurstilgang. Hvis problemet skal løses skikkelig må det bevilges midler. Og skulle Forsvaret finne midler til større anlegg så burde også ett ligge kystnært slik at flere domener kan øve og trene samtidig.

I en tid hvor nordisk forsvarssamarbeid er et hett tema, kan det være muligheter for et spleiselag? Kristoffersen påpeker kostnader ved å måtte dra til utlandet, men å dra til naboene kan være mer aktuelt enn Sentral-Europa. Svenskene har noen anlegg som er større enn de norske, og som den finske hæren benytter. Et annet alternativ er å enes om å bygge ett felles nordisk anlegg, på en plassering som er gunstig for så mange som mulig.

Med den bakgrunnen kommer til slutt et litt kreativt benkeforslag. Under Trident Juncture ble det brukt en god del midler på etablering av en alliert forlegningsplass i Rødsmoen øvingsfelt på Rena. Hvor disse midlene kom fra skal undertegnede ikke spekulere i, men det kan jo tenkes det kom noe finansiering fra alliert hold. Denne lokasjonen består hovedsakelig av plasthaller og er antagelig ikke egnet for fullskala SIBO-trening. Men, hva om en slik leir ble bygd opp med noe mer permanent bygningsmasse? For eksempel er det snakk om å benytte 195 millioner for en alliert treningsleir i Indre Troms. 

Ved å tenke litt lengre kan den kanskje tilpasses delvis til øving av SIBO i større forband. Plasthaller kan for eksempel være med på å øke dybden rundt kjerneområde bestående av faste bygg. Videre, hvis man tenker rammen av nordisk samarbeid og fremtidige store Nato-øvelser, så kan det kanskje være startskuddet på en større SIBO-by med maritim karakter? Hvis alle nordiske land gikk sammen og i tillegg fikk noe finansiert av besøkende avdelinger så vil man kunne dele noe av den økonomiske byrden. 

Her ser jeg for meg kaianlegg for alliert mottak i sammenheng med et dedikert SIBO-område, men som samtidig kan fungere som øvelsesforlegning (Se Figur 1). Da kunne Norge, eller de nordiske landene sammen, by på Arctic Littoral All-Domain Military Operations in Urban Terrain (ALAMOUT).

Konklusjon

Kristoffersen peker på et langvarig, men høyst dagsaktuelt problem. Denne utfordringen har dessverre blitt tatt alt for lett på i Norge, over lengre tid. Selv om det kanskje høres rart ut er dette en helse, miljø og sikkerhetssak (HMS). Kristoffersen påpeker behovet fra et perspektiv om å nå læringsmål, og som i ytterste konsekvens er med på å spare liv. 

Det er derfor gledelig å se at OR-linjen tar tak i slike problemstillinger. Behovet og nytteverdien ligger innenfor HMS med tanke på daglig drift, noe som vil direkte bidra til økt operativ evne i flere deler av konfliktspekteret. Enkle løsninger og teknologi kan bøte på noen mangler, men heller ikke det er uten ressursbruk. Det blir som alt annet en prioriteringssak. Men, med bakgrunn i både historiske og nåværende eksempler i kombinasjon med fremtidige utviklingstrender burde problemet komme litt høyere opp på listen enn tilfellet er nå. 

Utviklingstrendene tilsier også at løsningen bør være et anlegg hvor flere domener og teknologi kan utnyttes. Derfor er det også på tide å tenke litt kreativt. En nordisk løsning i rammen av Nato er i så måte et tidsriktig forslag.

Nyheter

Ukraina-donasjon kan svekke norske vaktsoldaters sikkerhet