Kronikk

KRIG: Russlands president Vladimir Putin gikk til angrep på Ukraina 24. februar. Dagen før holdt han en TV-sendt tale.

Putins påstander om at Ukraina begår folkemord er grunnløse, men ikke nye

Forestillingene om hvorfor den russiske presidenten, Vladimir Putin, angrep Ukraina den 24. februar 2022 florerer. Men Putin selv kom selv opp med en uventet – og grunnløs – rettferdiggjørelse den 23. februar under en TV-sendt tale.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

«Formålet med denne operasjonen er å beskytte folk som, i åtte år nå, har måttet finne seg i krenkelser og folkemord begått av Kyiv-regimet.», sa Putin.

Putin hevder at Ukraina forfølger – og dreper – russiskspråklige i Øst-Ukraina, hvor russisk-støttede separatister har kjempet mot ukrainske myndigheter siden 2014.

Som forsker med folkemord som fagfelt, kunne jeg ikke se at Putins påstand var ny. Verdensledere har gjort lekt politikk med begrepet folkemord siden en polsk-jødisk advokat, Raphael Lemkin, navnga det i 1944.

Dette gjør det desto viktigere å forstå hva folkemord faktisk betyr, og når humanitær intervensjon for å forhindre folkemord får legitimitet.

Hva er folkemord?

Folkemord er «ødeleggelse av en nasjon eller en etnisk gruppe», ifølge Lemkins definisjon.

En slik ødeleggelse innebærer en «koordinert plan med forskjellige handlinger som retter seg mot å ødelegge essensielle overlevelsesgrunnlag for nasjonale grupper», skrev han.

For Lemkin innebærer folkemord ikke bare fysiske drap, men også angrep på folkegruppers sjel – inkludert deres sosiale, økonomiske og politiske levemåter. Hans definisjon omfatter også kulturelt folkemord.

I kjølvannet av Holocaust lobbet Lemkin hos det nyetablerte Forente nasjoner (FN) for å få vedtatt en 1948-konvensjon om forhindring av og straff av folkemord.

FNs folkemordskonvensjon slår fast at folkemord kan skje ved drap og ødeleggelse av en gruppe, forhindring av fødsler og overførsel av barn til andre grupper, i tillegg til andre metoder.

Enkelte land brukte konvensjonen som et politisk redskap for å dekke over egne, historiske folkemord.

Sovjetunionen og andre insisterte på at definisjonen måtte utelukke politiske grupper. Sovjet fryktet at de kunne bli anklaget for drap på politiske fiender i motsatt fall.

US hadde også innvendinger knyttet til beskyldninger om folkemord på svarte, et poeng jeg redegjør for i detalj i boken min fra 2021, It Can Happen Here: White Power and the Rising Threat of Genocide in the US.

USA lobbet for at FNs definisjon skulle understreke intensjon og fysisk drap. Dette gjorde det mindre sannsynlig at USA risikerte å bli anklaget for folkemord på grunn av Jim Crow-lovene.

Å forstå Russlands påstand om folkemord i Donbas

Putins påstand om at ukrainere har begått folkemord mot russere er et eksempel på hvordan folkemordanklager misbrukes i politisk øyemed. I dette tilfellet anvender Putin begrepet urettmessig for å rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina.

Siden konflikten i Donbas-regionen begynte for åtte år siden, er mer enn 13.000 mennesker blitt drept, inkludert mer enn 3.000 sivile. Mange flere er blitt skadet, og halvannen million er fordrevet på flukt internt.

Uavhengige rapporter bekrefter at pro-ukrainske og pro-russiske separatister har begått menneskerettighetsbrudd, fra vilkårlig arrestasjoner til tortur.

Selv om dette er bekymringsfullt, har mishandlingen vært av begrenset omfang. Og volden har ikke vært i nærheten av folkemord, som definert av Lemkin og FN-konvensjonen.

Putin har imidlertid levert sparsomt med bevis for å underbygge anklagen sin – som han har repetert flere ganger siden 2015.

Russiske ambassadører har latt et skriv sirkulere i FN som hevder at Ukraina «utrydder sivilbefolkningen» i Donbas. Russiske representanter har også snakket om massedrap på russiskspråklige folk i Øst-Ukraina.

Men disse russiske påstandene har blitt avdekket som grunnløse av en rekke observatører, og til og med oppdiktede, med det ene formålet å rettferdiggjøre en militærintervensjon.

Bruk av folkemord med politiske motiver

Myndigheter og politiske ledere har lenge brukt folkemordanklager for å rette trusler mot andre land, eller for å skaffe seg en rasjonale for utenlandsk intervensjon.

Det finnes også en lang historikk med myndighetspersoner som fremsetter argumenter om definisjonen av folkemord for å benekte at det faktisk hendte.

En av de mest beryktede eksemplene var den amerikanske benektelsen på at den utstrakte volden i Rwanda i 1994 var folkemord, da USA argumenterte med at den møtte ikke kriteriene i den «presise juridiske betydningen» av begrepet.

USA fryktet at hvis de gikk med på å kalle volden «folkemord», medførte det en forpliktelse til å intervenere i Rwanda. Bevæpnet milits drepte anslagsvis 800.000 tutsier – en etnisk minoritet – og politisk moderate hutuer i dette folkemordet.

I vår tid fortsetter stater med å benekte at de begår det eksperter regner som folkemord. Kina har benektet at de begår folkemord mot uigurer, en muslimsk gruppe i Xinjiang-regionen som fremdeles gjennomlever en rekke overgrep. Menneskerettighetsgrupper har anslått at Kina har tvangsinternert mer enn én million uigurer.

Når er humanitær intervensjon nødvendig?

Russland har fremsatt denne typen falske anklager før. De prøvde å rettferdiggjøre invasjonen i Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014 ved å framstille dem som humanitære intervensjoner.

Hvis Russland virkelig var overbevist om at folkemord utspilte seg i Donbass, kunne de fremmet saken på en mer formell og mindre brautete måte. Russland kunne ha fremlagt bevis overfor forskjellige FN-organer, inkludert FNs kontor for forhindring av folkemord, og begjært en etterforskning.

Militær intervensjon for å forhindre grove menneskerettighetskrenkelser – som inkluderer folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og etnisk rensing – får bare en viss grad av gyldighet hvis klare bevis er fremlagt for det internasjonale samfunnet. Det er også nødvendig å samarbeide med andre land i FN-systemet, eller andre globale eller regionale, multilaterale aktører.

Russland har ikke gjort dette.

På bakgrunn av Russlands manglende bevis for grove menneskerettighetsbrudd, og at de har unnlatt å samhandle med andre verdensmakter, kan ikke Russlands bruk av militærmakt i Ukraina betraktes som en humanitær intervensjon for å forhindre folkemord. Det er en invasjon.

Denne invasjonen av Ukraina krenker internasjonal rett, og vil antagelig føre til nøyaktig den typen humanitære kriser og omfattende tap av menneskeliv som Russland mener at de ønsker å forhindre.

Denne teksten ble først publisert på The Conversation. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.

Powered by Labrador CMS