Norske kommuner skal aldri bygge beredskap for krig

Den «norske modellen» om at alle kriser skal bygges opp ut ifra ett scenariebasert utgangspunkt, har ført til at innfallsvinkelen til beredskapsarbeid fra topp til bunn er gjennomsyret av en reaktiv tankegang i motsetning til beredskapsarbeidets grunnprinsipp om et proaktivt handlingsmønster.

Først skulle alle kommuner bygge beredskap for pandemi, deretter hybride hendelser, så radioaktive hendelser og så krig. Ingen kommuner i Norge skal bygge beredskap for krig. Den oppgaven er lagt til Forsvaret og Forsvaret alene.

Totalforsvaret bygger på gjensidig støtte mellom det sivile og militære samfunn. Kommunene må håndtere sine egne lovpålagte oppgaver, selv i krig. 

De skal sågar støtte opp under norske styrker i krig i den utstrekning de mestrer dette, men selve krigen den er Forsvaret sin.

Kommunene skal bygge beredskap for kommunale kriser. Det gjelder alle hendelser hvor rammene for å løse sine lovpålagte oppgaver er utfordret, krig er bare én av mange utløsende faktorer. 

Om 10.000 innbyggere må flytte, er isolert, mangler strøm eller vann på bakgrunn av flom, skogbrann eller bomber spiller strengt tatt ingen rolle. Det er det samme problemet som må løses uansett.

Meninger

Må kommunene bygge beredskap for krig?

Om bare en av tre kan møte på jobb på grunn av mobilisering, flukt, sykdom eller stengte grenser spiller heller ingen rolle, krisen er uansett at det ikke er nok folk. Og om sykehusene er fulle på bakgrunn av pandemi eller krigsskader er også rivende likegyldig, kommunene må uansett håndtere flere pasienter, sykere pasienter og flere kasus enn før.

Det som er spesielt med krig, er at sannsynligheten for at alt inntreffer på en gang, og for mange samtidig, er relativt stor. Ergo er sannsynligheten for at både grunnleggende- og samfunnskritiske funksjoner svikter større. 

Dermed blir sannsynligheten for at alle ledd må klare deg selv en periode større, og perioden du må klare deg kan bli lenger. «Beredskapen» er egentlig ikke noe annet enn det du trenger for å klare deg selv frem til hjelp kommer.

Spørsmålet som ofte stilles til kommunene kan i mange tilfeller generaliseres til følgende: «Står hva du skal klare, i stil med hva du kan klare?» Svaret på dette er jo selvfølgelig «nei», ellers hadde det jo per definisjon ikke vært en krise. 

Det egentlige spørsmålet burde kanskje heller vært «hva må du klare og hva må du ofre?» Eller «hvem kan du redde og hvem må du ofre?» Og der møter vi elefanten i rommet – etikk og moral. For finnes den som tør å definere, og artikulere hvilken aksept man skal ha for tap i de ulike ledd i samfunnet? 

For det er slik at vet vi ikke hva vi kan eller må akseptere av tap, kommer vi heller aldri til å finne ut hva vi faktisk trenger for å redde det vi må redde. Summen av de tiltak som samlet fører til at dine akseptkriterier ikke utfordres når ordinære funksjoner svikter, er din beredskap. 

Scenario, planer og materiell er bare ulike verktøy i kassa. Kunsten er å finne de verktøy og den bruk som gjør verktøykassa så allsidig og dynamisk som mulig ut ifra de rammer som er gitt.