Russisk revansjisme
må slås tilbake i Ukraina

Denne kronikken ble først publisert hos Project Syndicate. Oversatt av Marius Gustavson. 

Biden-administrasjonens advarsel og advarselen nå nylig fra Ukrainas topp-general Valery Zaluschnyj, om at «før eller senere vil vi finne ut at vi rett og slett ikke har nok folk til å kjempe» har blitt tolket av enkelte kommentatorer som et tegn på et nært forestående nederlag for Ukraina og et akutt behov for å forhandle med Russland.

Men denne fortolkningen minner om da flere tok til orde for å la Storbritannia i stikken under andre verdenskrig, og mer nylig den fåfengte «ikke-eskalerings»-linjen til de vestlige landene etter Russlands invasjon av Georgia i 2008.

Ukraina langt mer effektiv

Tallene forteller en annen historie. Tabell 1 skisserer hva ukrainerne har klart å oppnå med ressursene de har hatt tilgang på. 

Selv om disse tallene er basert på åpne kilder som Oryx og sannsynligvis er upresise, støttes hvert datapunkt av bilde- og videobevis. 

Selv med dette ufullstendige datasettet, viser figur 1 tydelig at den ukrainske hæren har vært langt mer effektiv i å nøytralisere russisk utstyr enn Russland har vært til å ødelegge ukrainske våpen og forsyninger. 

Dessuten har Ukraina klart å ta tilbake omtrent halvparten av territoriet som var under russisk kontroll sommeren 2022.

Men Russlands president Vladimir Putin har tilgang til en nærmest ubegrenset forsyning av kanonføde. Og selv om Russlands logistiske infrastruktur er sårbar, selv i Sibir, er de russiske våpenfabrikkene, som befinner seg langt fra frontlinjen, stort sett intakte. 

Forsinkelser i forsyningen av vestlige våpen til Ukraina har gjort det mulig for Russland å bygge opp et robust forsvarssystem i de okkuperte ukrainske områdene, noe som har hemmet Ukrainas motoffensiv i 2023.

Russland tilpasser seg

Russland har også trappet opp sin våpenproduksjon. Det russiske militærbudsjettet for 2024 er beregnet til å være minst 120 milliarder dollar. 

Til sammenligning var tallene for 2022 og 2023 rundt 76 til 77 milliarder dollar – og 48 milliarder dollar i 2021. Og disse estimatene inkluderer ikke ytterligere forsvarsmidler kanalisert inn i politiet og sikkerhetstjenesten, så vel som «private militære kompanier» som Wagner-gruppen. 

Russland er også raskt i ferd med å tilpasse seg moderne krigføring: Ifølge enkelte beregninger har Russland kapasitet til å sende 20.000-25.000 FPV-droner («first-person view») til frontlinjen per måned.

Vil dette si at tiden er inne for å redusere hjelpen til Ukraina og starte forhandlinger med Russland? 

Bryter avtaler

Putin har som kjent brutt en rekke internasjonale avtaler. Dette gjør at man bør sette spørsmålstegn ved troverdigheten til en eventuell avtale. Men dersom vi skal avgjøre om varig fred er mulig, må vi ta Russlands strategiske mål i betraktning.

For det første: Russland har ikke forsøkt å få i gang forhandlinger med Ukraina. Russland krever full kapitulasjon. En slik «fredsavtale» vil føre til at Ukraina blir utslettet som eget land.

Les også:

Mener russiske tap i luften gjør dem mer forsiktige

Det vil også innebære iverksettelsen av Russlands opprinnelige planer om masseterror og sult, ikke ulikt Sovjetunionens grusomme overgrep på 1920-tallet og utsultingen av millioner av ukrainere under Holodomor tidlig på 1930-tallet. 

De grusomme massakrene i Bucha og mange andre ukrainske byer og landsbyer, og bortføringen av titusener ukrainske barn, som angivelig har blitt bortført av Russland, tydeliggjør de ufattelige grusomhetene til de russiske «frigjørerne».

Hybridangrep mot Nato allerede i gang

For det andre: Krigen i Ukraina er kun første fase i en mer omfattende konflikt mellom vestlige demokratier og en ny «ondskapens akse» bestående av Russland og dets allierte. 

Som Christian Mölling og Torben Schütz nylig har skrevet: Spørsmålet for Nato og Tyskland er ikke om konflikten vil eskalere til en total krig, men når. 

Deres analyse antyder følgende: Etter en våpenstillstand i Ukraina, vil det ta Russland seks til ti år å bygge opp den militære kapasiteten som skal til for å iverksette et konvensjonelt angrep på Nato. Men Russlands hybridangrep mot Nato-land er allerede godt i gang. 

De siste årene har Russland forsøkt å undergrave liberale demokratier ved å spre desinformasjon og støtte populistiske partier på ytre venstre og ytre høyre i de vestlige landene. 

Russland legger også til rette for terrorisme: Etter Hamas-angrepet 7. oktober, der mer enn 1200 israelere ble massakrert, fikk gruppens ledere en varm velkomst i Kreml. 

Polariserer demokratiene

Russlands strategi baserer seg på at demokratier blir stadig mer polarisert. Den baserer seg også på at innbyggerne i disse landene går lei av krigen i Ukraina og at de velger populister eller pro-russiske regjeringer som ytterligere vil svekke disse landenes institusjoner.

Liberale demokratier må konfrontere denne harde realiteten. Putin har ikke holdt sine imperialistiske ambisjoner skjult. Og fredsforhandlinger vil ikke legge en demper på hans aggresjon. Adolf Hitlers hunger etter makt endte ikke med München-avtalen. Putins krig mot Vesten vil ikke ende med massakrene i Butsja og Israel. Hvis vestlige ledere ønsker å forhindre lignende grusomheter innen deres egne grenser, må de støtte Ukraina til Russland har tapt krigen.

Som Zaluschnyj har påpekt, trenger Ukraina mer ressurser og avanserte våpen for å kjempe imot Russland og svare på den russiske utmattelseskrigen. Siden Vesten har langt mer økonomisk makt enn Russland, burde ikke det være en umulig oppgave. 

Avhengig av teknologi

Russland har brukt titalls milliarder dollar på å bygge opp sin krigsmaskin. Men disse summene ser ubetydelige ut sammenlignet med de kombinerte forsvarsbudsjettene til USA og Europa, se figur 2.

Etter å ha mottatt relativt beskjeden hjelp fra Vesten, ligger Ukrainas militære kapasitet fortsatt under Russlands. Men forskjellene er ikke så store som det de var før 2022, se figur 3.

Russland er avhengig av teknologi, varer og inntekter fra resten av verden. Dette kan vestlige land i større grad utnytte. For å gjøre det vanskeligere for den russiske krigsmaskinen, må disse vare- og pengestrømmene stanses.

Vi kan lett la oss skremme av Russland og landets allierte, men de er økonomisk, militært og teknologisk svakere enn verdens liberale demokratier. Vestlige land har betydelige fortrinn, som de kan benytte seg av. 

Men politisk konflikt innad i de vestlige landene styrker Russland og dets allierte og setter dem i stand til å nøre opp under motsetninger og skape enda mer konflikt i disse landene. Dette kan bidra til å belaste de vestlige demokratienes militære, finansielle og emosjonelle ressurser enda mer.

Russisk revansjisme kan og må overvinnes i Ukraina. Poenget til Zaluschnyj er at for å oppnå dette, kan ikke de vestlige landene lenger kun støtte Ukraina gradvis og stykkevis.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. 

Kronikk

Ny verdensorden eller ingen verdensorden?