I Borgdalen på Jan Mayen går to skred.

Tre venner er på treningstur.

Bare en overlever.

Nå dør jeg, tenker Kai.

Så skjønner han at han ikke er død, men begravd i snø.

Publisert Sist oppdatert

Kai Vikra rekker så vidt å forstå at noe er i bevegelse.

At noe hvitt kommer.

Han slipper stavene han har i hendene og forsøker å svømme med.

Når det første skredet stanser, står han med snø til livet.

Men bølge to kommer nesten med en gang. Han krummer seg sammen og knytter armer og hender foran ansiktet. Kai skjønner at bølgen kommer til å gå over hodet på ham.

Så blir det veldig, veldig stille.

Nå dør jeg, tenker Kai. Så dør han ikke likevel.

Han åpner øynene, løfter blikket og gjennom snølagene kan han se et snev av himmel. Snøen har lagt seg lagvis, han har en kanal ut – men det er rundt en meter opp. Og han sitter fast.

Kai brøler og bryter stillheten. Men ingen hører ham.

– Nå har du ingen andre enn deg selv, tenker jeg.

– Steng mørke tanker ute, og jobb!

Mekaniker Kai Vikra kom til Jan Mayen høsten 2020. Han kom fra jobben som yrkesskolelærer.
Mekaniker Kai Vikra kom til Jan Mayen høsten 2020. Han kom fra jobben som yrkesskolelærer.

Den første treningsturen

Den 30. januar 2021 skal tre venner og kolleger på Jan Mayen på treningstur. Målet – på sikt – er å bestige Beerenberg, Norges eneste aktive vulkan.

Veien opp er krevende, vulkanen ligger 2277 meter over havet. Turen er bratt, og over halvparten er på bre. Da må de gå i tau, og det må de trene på.

Når de skal opp til Beerenberg, vet de ikke. Det avhenger av hvor mye de har trent. Og været. Været på Jan Mayen er krevende, ustabilt og skiftende. Kai er en av to ansatte på Jan Mayen som har erfaring fra å gå på bre. De har tilbudt seg å lære opp de andre.

Det er 18 ansatte på Jan Mayen, de jobber for Forsvaret eller Meteorologisk institutt.

Fra en tidligere topptur på Jan Mayen. Fra venstre: Kai Vikra, Robin Karlsen, Kristian Tømmervåg og Bjørn André Stølen.
Fra en tidligere topptur på Jan Mayen. Fra venstre: Kai Vikra, Robin Karlsen, Kristian Tømmervåg og Bjørn André Stølen.
Fra samme topptur. Fra venstre: Bjørn André Stølan, Robin Karlsen og Kristian Tømmervåg.
Fra samme topptur. Fra venstre: Bjørn André Stølan, Robin Karlsen og Kristian Tømmervåg.

Dette skal være den første av flere treningsturer.

På denne turen er de tre: Kai (50), Robin Karlsen (33) og Bjørg Kathrine Batalden (57). Kai er sivilt ansatt i Forsvaret. Det var også Robin og Bjørg.

Kai og Robin fra Andenes har gått flere turer sammen. Begge samler toppturer.

Robin Karlsen

Robin Karlsen

«Robin hadde lenge ønsket seg til Jan Mayen. Han sa selv at han maste så ille på Forsvaret at han til slutt fikk jobben fordi en driftskoordinator skulle få fred. Han gikk «all in» når han endelig kom ut. Dette er noe vi alle forbinder med Robin, all in! Han tok ikke lett på noen ting. Pepperkakehus som ikke vil sitte sammen i skjøtene, ble ordnet med limpistol og TEC-7»
Fra minneordet om Robin Karlsen, skrevet av kolleger på jan Mayen

– Robin var ingeniøren vår, sier Kai.

– Alltid nysgjerrig og veldig godt likt. Han var et unikum – musiker, postmester og kinosjef. Han skrudde bil uten å være mekaniker. Jeg er mekaniker. Så vi snakket mye sammen.

Bjørg Kathrine Batalden

Bjørg Kathrine Batalden

«Bjørg skapte trygghet gjennom å være seg selv. Hun var bestemt og sterk, men hadde aldri behov for å rope høyt. Hun var raus og blid. Dagen hennes på Jan Mayen startet gjerne med å hente kaffe på kjøkkenet, ennå iført stripete morgenkåpe og gode tøfler. Kaffen nøt hun i «hulen» sin sammen med strikketøy - og om anledningen bød seg, en smultring».
Fra minneordet om Bjørg Kathrine Batalden, skrevet av kolleger på jan Mayen

– Bjørg var eventyrlysten. Men samtidig komfortsøkende. Elsket å prate. En skikkelig livsnyter, sier Kai.

Turen de skal gå, er to-tre timer lang.

De går opp til Bikubene, inn Trolldalen og inn til skaret mellom Trollslottet og Midtfjellet. Så skal de svinge tilbake mot stasjonen, gjennom Borgdalen.

Det er et par minusgrader. Yr sier at det blåser mellom 10 og 15 meter per sekund. Men det er ikke mer enn det pleier på Jan Mayen.

Kai forteller at de stopper flere ganger underveis. De prater litt. Han forklarer hva fjellene heter. Og så snakker han mye om sikkerhet. Så blir været mer krevende.

Vind og snø gjør at fjellene rundt dem sakte forsvinner ut av syne. Klokka er kvart på to.

Da kommer de to rasene.

Kart over sørdelen av Jan Mayen. De befant seg i Borgdalen da skredet gikk - dalen er uthevet på kartet. Borgdalen ligger to-tre kilometer sørvest for stasjonen i Olonkinbyen.
Kart over sørdelen av Jan Mayen. De befant seg i Borgdalen da skredet gikk - dalen er uthevet på kartet. Borgdalen ligger to-tre kilometer sørvest for stasjonen i Olonkinbyen.

Dekket av snø

50-åringen fra Skudeneshavn vet at tiden er knapp. Han har vært på flere ekspedisjoner, også på Grønland. Han må få varslet stasjonen. Først sjekker han beina. Musklene svarer når han strammer dem. Han tar runden, han har følelse i alle kroppsdeler. Ikke vondt noe sted.

Så begynner han å jobbe. Høyre albue er litt høyere enn venstre, han slår albuen opp og ned, for å få den fri. Så gjør han det samme med venstre. Han slår og skraper på snøen rundt venstre arm helt til han også kan bevege på den. Når venstre hånd er fri kan han se klokka si. Den er kvart over to, det har allerede gått en drøy halvtime.

Nå klarer han å bevege en hånd foran ansiktet av gangen.

Han skraper på snøen til den samler seg foran ansiktet, og klemmer den sammen til en snøball som han kaster opp gjennom hullet, opp mot himmelen.

Jan Mayen ligger 550 kilometer nordøst for Island og omtrent 1000 kilometer unna fastlands-Norge.
Jan Mayen ligger 550 kilometer nordøst for Island og omtrent 1000 kilometer unna fastlands-Norge.

Noen ganger treffer han. Noen ganger faller snøballen ned i ansiktet igjen. Men snøball for snøball vokser rommet rundt ansiktet, og til slutt er området så stort at snø ikke faller ned over ansiktet hans for hver snøball han graver løs. Det gjør det mer behagelig å jobbe. Men det er ikke store snøballen han klarer å lage med bare en hånd.

Redningen er på ryggen, i sekken: radioen. Men for å få fram sekken må han hekte av hoftebeltet. Og det er begravd i snø. Så han fortsetter. Snøball for snøball.

– Jeg lager «hundre og ørten» snøballer, sier han.

Snøen har forskjellige lag. Noen steder er den hard som sement, andre steder så porøs at han må smelte snøen i hendene for at den skal bli kram nok til å bli snøball. Det er den myke snøen – perlesukkeret – som er verst, mener Kai.

Fingrene er frosne og uten følelse, og han må veksle mellom å ha hanskene av og på. Han teller ti til femten sekunder for hver snøball han må smelte.

Hver gang han forsøker å ta på hanskene igjen er det en eller to fingre som ikke treffer i fingerhullene.

Når fingrene blir for kalde er eneste mulighet til å varme dem å putte dem i munnen.

Han bestemmer seg for at hvis han overlever dette, skal han ta en pause fra kalde ekspedisjoner. Da skal vil han ta med samboeren og de to barna på ferie til varmere strøk – til Middelhavet eller kanskje Australia?

Det tenker han spesielt på når de mørke tankene trenger på: Hva hvis det kommer et ras til? Som tetter igjen den lille åpningen med luft som han faktisk har?

– Dette er Kai. Mayday, mayday!

Han jobber i en drøy time og kommer seg ned til brystet. Han er fortsatt et stykke unna hoftebeltet. På venstre ryggsekk-reim har han en GPS med en solid antenne. Han bruker den som hakke, nå går det raskere. Og nå har han nok rom til å bruke begge armene samtidig. Det gjør det enklere å forme snøballene.

Han graver frem låsen som holder hoftebeltet på sekken sammen og hekter den av. Så starter han jobben med å bryte sekken over hodet. Sakte men sikkert velter sekken foran ham. Da får han også tak i radioen. Han bruker mange forsøk, men klarer til slutt å trykke inn sendeknappen.

– Dette er Kai, Mayday, mayday. Det har gått et snøskred.

Han som tar i mot meldingen, løper opp i messa. Der er middagen servert. Klokka er straks fire. Det er mer enn to timer siden raset gikk.

– Snøskred, snøskred, roper han.

– Alle kle på seg! Ut!

Kai skrur på GPS-en for å lese opp koordinatene, men er kald og skjelver i stemme og kropp. Han leser ett og ett tall – til sammen er det to rekker på syv tall. Han fullfører den første linja. Så piper GPS-en og går i svart. Den er tom for batteri.

– Faen, sier Kai Vikra på radioen.

– Det går bra, Kai. Jeg har fått koordinatene fra radioen, er svaret fra stasjonen.

To snøskutere og en beltevogn drar. Det er to-tre kilometer opp til skredområdet.

Kai kaster trugene som er festet på sekken, ut av åpningen. Han hiver også ut en reserveullskjorte. Da blir det lettere for de som kjører skuterne å finne ham. Han tar på dunjakke, tørre votter og ei tørr lue.

Dette bildet tok Kai Vikra etter at han hadde varslet stasjonen om hvor han var. Bildet er fra hullet hvor han satt fast. Her har han kastet trugene opp på kanten, så redningsmannskapene skal finne ham.
Dette bildet tok Kai Vikra etter at han hadde varslet stasjonen om hvor han var. Bildet er fra hullet hvor han satt fast. Her har han kastet trugene opp på kanten, så redningsmannskapene skal finne ham.

Knappe tre timer etter å ha blitt fanget i snømassene hører han motorduren fra to skutere. Lyden stopper. Så ser han et ansikt han kjenner godt.

– Kossen går det, sier det kjente ansiktet.

– Bra, svarer Kai.

Leter videre

De to på skuterne spar. Ei beltevogn kommer. Flere begynner å lete etter Bjørg og Robin. Stasjonssjefen lurer på om Kai vil bli kjørt ned til stasjonen, men han vil lete etter Robin og Bjørg. Kai har erfaring med skred.

De gjør et funn nesten med en gang, fire-fem meter unna der de fant Kai. Like etter gjør de et funn til.

To skutere og en beltevogn med letemannskaper dro ut for å lete.
To skutere og en beltevogn med letemannskaper dro ut for å lete.

De graver ut Bjørg og Robin, starter hjerte- og lungeredning og setter på hjertestarter. Bjørg og Robin kjøres ned til stasjonen. De kobles til CorPuls-monitor opp mot Akuttmedisinsk kommunikasjonskanal i Bodø.

Legen i Bodø beslutter at livreddende førstehjelp skal opphøre og erklærer at Bjørg og Robin er døde.

Alle på Jan Mayen bidro i letearbeidet. 18 personer bor og jobber der.
Alle på Jan Mayen bidro i letearbeidet. 18 personer bor og jobber der.

Kai Vikra er en av dem som drar igjen glidelåsene på baggene med kroppene og bærer dem ut i kjølerommet.

I 11-tiden den kvelden varsler han sine nærmeste. Han sender tekstmelding til barnas mor, samboeren og søsknene sine.

«Dette kommer som en pressemelding snart. Jeg har vært i snøskred. To omkomne, men jeg er ok.»

– Jeg er litt kort på meldinger, sier han.

– De er vant til det.

Bårene til Bjørg Kathrine Batalden og Robin Karlsen bæres ut i flyet som går til fastlandet.
Bårene til Bjørg Kathrine Batalden og Robin Karlsen bæres ut i flyet som går til fastlandet.
På Gardermoen tas bårene i mot. <a href="https://forsvaretsforum.no/cyber-jan-mayen-rettelse/de-omkomne-etter-skredet-pa-jan-mayen-er-hentet-hjem/180254">Se flere bilder fra mottakelsen</a>.
På Gardermoen tas bårene i mot. Se flere bilder fra mottakelsen.

Minneplate

Snart fire uker senere har Kai Vikra ni forfrosne fingre, frostskader og slagskader i ansiktet. De er på god vei til å leges. I tillegg har han smerter i venstre kne som han ikke kan forklare hvor kommer fra. Han merket smertene først da han ble gravd fri.

Deler av denne reportasjen er basert på Kais egen beretning, som han har skrevet for Forsvaret. Der takker han stasjonssjefen og resten av besetningen på Jan Mayen for å ha kommet raskt til unnsetning, og for å ha reddet livet hans.

I løpet av våren skal Kai hjem. Da har han vært der et halvt år.

Men før han drar, skal han være med å sette opp ei minneplate – for å hedre Bjørg og Robin.

I seks år var Kai militær. Han avsluttet som løytnant i kavaleriet.

– Den robustheten jeg har, fikk jeg i Forsvaret, sier han.

Han forteller at begge ungene – på 14 og 16 – blant annet har fått marsjstøvler – og liker å bruke dem.

– De pleier å fleipe litt om alle de som klager på korte klasseturer. Jeg har lært dem at blir du våt, dør du ikke. Det er jeg litt stolt av, sier han.

***

Hvorfor skredet ble utløst, er ikke kjent ennå. Saken er under etterforskning.

Powered by Labrador CMS