Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Man leter forgjeves etter «forsvarsminister» på listen over medlemmer av Islands regjering. Det er ikke fordi de siste årenes statsminister Katrín Jakóbsdottir er Nato-motstander. Den pasifistisk anlagte regjeringssjefen fra det sosialistisk grønne partiet frykter at Nato-medlemskapet er uheldig med stormaktenes opptrapping i nordområdene. Men Jakóbsdottir får Island like mye ut av Nato som Jonas Gahr Støre får Norge inn i EU. Sikkerhets-og forsvarspolitikken deles mellom flere. Statsministeren og utenriksministeren pleier å delta på Nato-møtene, men også justisministeren er litt «forsvarsminister».
ET JORDA HANGARSKIP
Det korte, enkle svaret på hva islendingene gjør militært, er å være vertskap og bakkemannskap for alle som vil passe på dem, og ser seg tjent med det. Mange land og Island har gjensidig nytte av hverandre.
Årsaken er den samme som eiendomsmeglere svarer om hva som gjør en eiendom attraktiv: «Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet.»
Den vulkanske «røysa» til havs har både Atlanterhavet, Danmarksstredet, Grønlandshavet og Norskehavet rundt seg. Island ligger strategisk forankret som et over 100.000 kvadratkilometer stort jorda hangarskip. Kysten slurper i seg både lunket vann fra Golfstrømmen i sør og kaldere strømninger fra Polarhavet.
Ingen av Natos 30 medlemsland har så få innbyggere. I USA bor det grovt regnet 900 ganger flere mennesker enn Islands rundt 365.000. Likevel er sagaøya en global forsvars-og sikkerhetspolitisk navle.
Island er ikke en Kardemomme øy selv om landets forsvar av seg selv ser puslete ut: en halvmilitær kystvakt med 250 ansatte, tre væpnede patruljeskip, to helikoptre, ett hjelpefartøy og ett fly.
Øyrepublikken bidrar i internasjonale fredsbevarende operasjoner i regi av Nato og FN. Krisestyrken hentes fra politiet og kystvakten og består av rundt 100 personer. Kystvakten er Justisdepartements bord. Noen ganger er Islands størrelse talende. Til Nato-styrken i Litauen har Norge deltatt med opp til et par hundre personer pluss stridsvogner og andre militærkjøretøyer. Høsten 2018 var Islands personellbidrag i samme styrke én person: en kvinnelig kommunikasjonsmedarbeider.
For over tusen år siden erobret nordmenn landområder i havet vestover. Da Danmark overtok Norge i 1537, ble blant annet Island med på kjøpet. I 1814 fikk Sverige Norge i premie for å være på vinnerlaget etter Napoleonskrigen, mens de danske taperne beholdt Island, Færøyene og Grønland.
Med Danmark og Norge okkupert i april 1940 sikret britene Island. USA overtok bare noen uker senere og plasserte 60.000 soldater der. Amerikanerne bygget en base innerst i Hvalfjorden, like nord for Reykjavik. Der bunkret og omlastet Murmanskkonvoiene, som fraktet store mengder krigsmateriell til Sovjetunionen. Lille Island var en diskret og viktig medspiller når det okkuperte Norges kyst ikke kunne brukes.
Flere hundre norske soldater kom til Island under krigen. Med base i Nauthólsvík ved Reykjavik eskorterte militære sjøfly fra den legendariske 333-skvadronen konvoiene. Den norske ambassaden legger hver 17. mai ned blomster på minnesteinen i Nauthólsvík. Det er også et minnesmerke over falne norske soldater på kirkegården i Fossvogur.
Etter første verdenskrig hadde Island fått sin egen grunnlov, gjenåpnet verdens eldste parlament Alltinget og var fra 1918 etablert som selvstendig stat i personalunion med Danmark. I årene etter 1940 var Danmark ute av normal drift, og islendingene benyttet anledningen til å erklære sin selvstendighet.
Mens verdenskrigen spredte død og elendighet, vendte Alltinget det døve øret til danske protester. I samme tempo som Norge forlot unionen med Sverige i 1905, ble Island en selvstendig republikk i løpet av få måneder i 1944.
USA SLAPP IKKE TAKET
USA trakk seg ut i 1946, men «onkel Sam» beholdt Keflavik-basen på den utlagte armen som strekker seg over vann helt sørvest på Island. Amerikanske militærstyrker returnerte til Keflavik etter en bilateral amerikansk-islandsk forsvarspakt i 1951. Da var Island allerede ett av de opprinnelige medlemslandene i Nato. Det selvstendige Island søkte tilhørighet i mange internasjonale organisasjoner, blant annet åtte flernasjonale allianser som omfatter eller berører forsvars- og sikkerhetspolitikk: Nato (1949), Europarådet (1950), FN (1946), OSSE (1975), Nordisk Råd (1952), Barentsrådet (1993), Østersjøstatenes råd (1995) og Arktisk Råd (1996). I år har Russland overtatt det toårige formannskapet i Arktisk råd etter Island.
ISLAND OG NATO: Statsminister Katrin Jakobsdottir møter generalsekretær Jens Stoltenberg i forbindelse med Nato-toppmøtet i Brussel i 2018.PAUL HANNA
STOLTENBERG-RAPPORTEN
I 2006 forlot amerikanerne Keflavik. Islendingene ble overrasket, men måtte godta storebrors nye prioriteringer. USA garanterte samtidig for fortsatt forsvar av Island i krise og krig.
I dag har islandske myndigheter ansvaret for driften av Keflavik-basen og radarkjeden for luftovervåking. Norge og Danmark har vært med på opplæringen.
I 2007 inngikk Norge og Island en avtale om sikkerhets-, forsvars-, beredskaps- og redningssamarbeid.
I 2009 presenterte Norges tidligere utenriks- og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg sin rapport for nye steg i nordisk samarbeide i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den var bestilt av de fem landenes utenriksministre.
Forslag 2 av 13 het «Nordisk samarbeid om luftovervåking over Island». Der skisseres hvordan det nordiske samarbeidet kunne kobles på Nato og Natos partnerland.
Og vipps, så ble det et eksempel på noe vi har sett mer av de siste årene: symbiosen mellom Nato og ikke-medlemmene Sverige og Finland. Med Island sentralt foreslo Stoltenberg også et nordisk system for havovervåking. Det omfattet samordnet blikk på Østersjøen (BalticWatch) og av det nordlige Atlanterhavet, deler av Polhavet og Barentshavet («Barents- Watch»). Det første utenlandsoppdraget for norske F-35-fly var å overvåke islandsk luftrom på Nato-oppdrag i 2020. I fjor kom også Bjarnason- rapporten som en Stoltenberg-oppfølger.
MED BJÖRK MOT RUSSLAND
Islands strategiske betydning befestes av både stormaktenes akselererende posisjonering i nordområdene og britenes farvel til EU-medlemskapet. USA virker mer engasjert nå enn da de ganske raskt forlot Keflavik for 15 år siden.
Den siste amerikaner var knapt reist hjem før russerne gjorde et militært comeback. Nesten på dagen gjenopptok Russland strategiske flyvninger med bombefly nær Island. De siste årene har dessuten flere og nyere russiske ubåter beveget seg mellom Grønland, Island og Storbritannia. Det oppleves som en russisk demonstrasjon av evne til både å kunne ødelegge transatlantiske forbindelser og å true det nordamerikanske fastlandet.
Islendingene kobler ikke dette med teksten i Bond-låten «From Russia With Love». Europas vestligste nasjon og nest største øy stikker opp på den midtatlantiske rygg og hytter heller neven mot Russland med et sitat av sitt eget ikon Björk:
«... if you complain once more, you'll meet an army of me.»
Illustrasjonsfoto i starten av artikkelen: Shutterstock
Rettelse: I en tidligere utgave av denne artikkelen skrev vi at 333 skvadron var på Island under 2. verdenskrig. Det er ikke korrekt. Skvadronen var i Skottland under krigen. Den norske 330 skvadron var på Island fra april 1941 til årskiftet 1942-1943, og på tre baser. Reykjavik, Akureyri i nord, og Budareyri i øst. Rettet: kl. 20.47, 21.12.2021.
