Scenen utspant seg tidigere i måneden i den lille irakiske landsbyen Lheiban. Den viste et sjeldent utslag av samordning mellom irakiske sentralmyndigheter og den halv-autonome kurdiske regionen.
Partene forsterket en felles stilling for å bedre kunne forsvare landsbyen mot angrep fra IS. Til tross for en langvarig territoriell strid begynner regimet i Bagdad og kurdiske myndigheter å samarbeide for å hindre en oppblomstring av IS.
Om dette skjøre sikkerhetsfellesskapet holder, er den neste store testen i nesten evigvarende kampen mot IS. Begge sider sier de trenger amerikansk støtte for å holde alliansen gående. De mener at dette er en hovedgrunn til at amerikanske soldater blir værende i Irak, selv om fasen med aktiv militær støtte offisielt utløper 31. desember.
IS pipler fram
Irak erklærte IS for nedkjempet for fire år siden denne måneden. Men rivaliseringen melloma myndighetene i Bagdad og kurderne har skapt sprekker som IS har brukt til å gjenoppstå i en omstridt sone som strekker seg gjennom fire provinser: Nineveh, Kirkuk, Salaheddin og Diyala. Verken irakiske eller kurdiske styrker gikk inn i denne sonen som enkelte steder er 40 kilometer bred.
Lheiban ligger i denne sonen, og en sterk opptrapping fra IS den siste tiden har truet med å tømme landsbyen for innbyggere, de fleste kurdere. Så for første gang siden 2014 setter nå irakiske styrker og de militære kurdiske peshmerga-styrkene opp felles kontrollpunkter.
– Daesh brukte muligheten som åpnet seg, sier kaptein Nakib Hajar, sjefen for peshmerga-operasjonene i området. Han bruker den arabiske forkortelsen for IS.
– Men nå samordner vi innsatsen. Det begynner her, i denne landsbyen, sier Hajar.
Et liv i frykt
Som alle innbyggere i Lheiban er Helmet Zahir trøtt av krig og usikkerhet. I de siste månedene har fabrikkarbeideren ligget på taket av huset sitt med rifla klar mens kona og barna har sovet inne.
Vaktene ved et oljeselskap i nærheten, de eneste i området utstyrt med nattkikkerter, sendte ham et signal hvis de hadde fått øye på IS-krigere som beveget seg ned fra fjellet og i retning landsbyen. Så var det opp til Zahir og andre væpnede innbyggere å drive dem tilbake.
– Vi var forlatt. Peshmerga var på den ene siden, den irakiske hæren på den andre. Ingen grep inn, sier han.
En opptrapping fra IS' side, med tre angrep bare i den første uken av desember, fikk mange av landsbyboerne til å dra. Zahir flyttet familien til Debega, et relativt trygt sted i det kurdiskstyrte nord.
Landsbyen huset tidligere 65 familier, i dag er det bare 12 familier, sier den religiøse lederen Yadgar Karim.
Maktskifte
Men så endret alt seg. 7. desember rykket peshmerga og irakiske regjeringsstyrker inn i Lheiban for å opprette felles posisjoner slik de hadde gjort det tidligere andre steder i sonen.
Kurdiske ledere håper dette ville være tilstrekkelig til at folk vendte tilbake. Det er avgjørende for de kurdiske territorialkravene at det bor kurdere i området.
Zahir er ikke overbevist.
– Jeg er her i dag for å sjekke ut forholdene. Jeg nøler foreløpig med å vende tilbake, sier han.
De kurdiske styrkene har stillinger langs en fjellrygg som løper langs sonen. Men de har ikke ordre om på angripe hver de gang de er IS flytte på seg. Og de har heller ikke ordre om aktivt å angripe IS-stillinger. Dessuten er IS i aktivitet på natten og bruker både huler og tunneler. Kurderne har ikke utstyr til å følge dem.
– Alle parter nøler med å ta seg inn i sonen på skarpe oppdrag. Dette er omdiskutert land. Men på grunn av denne tilbakeholdenheten er IS i stand til å terrorisere innbyggerne. Vi ser dem ikke komme, sier den kurdiske obersten Kahar Jawhar.
Mistillit
Samtalene om å gjenopprette det militære samarbeidet med Irak og kurderne begynte for over to år siden. Men dyp mistro og sterk uenighet om hvor grensene skulle gå gjorde at prosessen gikk i stå.
Under den nåværende statsminister Mustafa al-Kadhimi er samtalene gjenopptatt, og det er oppnådd enighet om å opprette seks samordningssentre i Bagdad, Irbil og flere steder i den omstridte sonen.
Kadhimi vil også opprette to felles brigader som skal utføre oppdrag mot IS, men dette forslaget er ennå ikke godkjent av finansdepartementet i Bagdad. Mellom 2009 og 2014 utførte irakiske og kurdiske felles sikkerhetsoperasjoner i Ninevah, Kirkuk og Diyala, men dette stanset opp da den irakiske hæren kollapset som følge av den raske framrykkingen til IS.
Strid
I årene etter 2014 har det vært en løpende strid mellom Irak og kurdiske myndigheter om kontrollen og bruken av ressursene i disse regionene. Etter å ha erklært seier over IS i 2017, gikk sågar irakiske styrker til angrep på kurdiske områder for å ta tilbake kontrollen.
Sjia-grupperinger i det sentrale politiske miljøet i Bagdad er svært mistroiske over kurderne og stoler ikke på deres uttalelser. Grupper med nære bånd til Iran motsetter seg militært samarbeid med kurderne. Sjiagruppen PMF har selv militære poster i sonen og har vært sterkt kritisk til samarbeidet med kurderne.
Men PMF slikker sårene etter et katastrofalt dårlig valg tidligere i år og ligger lavt i terrenget i debatten om det nye sikkerhetssamarbeidet mellom irakere og kurdere.
USAs rolle
Veien til bedre samordning mot IS går ofte gjennom en felles venn, og det er USA. Både på kurdisk og irakiske side innrømmes det at amerikansk mekling og tilretteleggelse var avgjørende for å få dem til å samarbeide.
Og begge parter sier det er viktig at USA fortsatt engasjerer seg. Amerikanske styrker har for lengst trukket seg vekk fra operasjoner som er i direkte kontakt med IS og driver med rådgivning og opplæring. Dette arbeidet vil øyensynlig fortsette også etter at den aktive fasen formelt er over 31. desember.
USAs nærvær er også nødvendig av andre grunner. Amerikanerne betaler lønningen til rundt 45000 peshmerga-krigerne og bistår også regimet i Bagdad med finansiell støtte.
