– På tide å stå opp

Veteraner bærer på opplevelser, minner, lukter, lyder, følelser som ikke deles gjennom tv-bilder under en nyhetssending på NRK eller TV2. Slike inntrykk gjør vondt.

Vi bærer også alle positive inntrykk av vennskap, samhold og møter med krigstrette sivilbefolkninger som beriker oss og gir en dypere mening og forståelse for det oppdraget vi er sendt ut for å løse. Det være seg i regi av enten FN eller Nato.

Men debatten i dag handler om foreldelse for de som søker erstatning og ivaretakelsen av alle våre veteraner. Forsvarets ledelse har vært veldig sene på banen når det gjelder å stå opp og på, for alle våre veteraner, men spesielt for våre skadde.

Løs oppdrag, ta vare på dine soldater heter det, men det er sjeldent registrert at den militære ledelse forlanger bedre oppfølging og vern for sine skadde.

Å kreve bedring her kjære generaler, er ikke et politisk budskap. Det er medmenneskelighet.

Det burde være deres plikt. Men som oftest ytrer en general sin mening etter pensjonsalder.

Det er vondt og på grensen til feigt.

Fra skanse til skanse

Når det gjelder foreldelse rundt erstatningssaker så er det så vondt å lese og snakke med veteraner som blir skubbet fra skanse til skanse. Det heter senskader av en grunn, de oppstår gjerne over tid, mange ganger flere år etter tjeneste. Vi snakker om unge menn og kvinner som blir oppfordret til å tjenestegjøre i utenlandsoppdrag; dem vi ga dem tillit til å bære våpen og løse oppdrag på vegne av et verdensbilde og et ønske om fred som til slutt ville tjene godt for region, land og mennesker.

Når de samme mennesker utvikler en senskade er det nå gått for lang tid, også når de har begynt med alkohol for å døyve inntrykk og smerter.

Hvis Statens Pensjonskasse kan finne sine alternative fakta på hvor veteraners lidelser stammer fra, så forsvinner spesialisterklæringer med vinden.

Les om Ole Vikre som har fire spesialisterklæringer som er tilsidesatt av Statens Pensjonskasse.

Det gjør vondt verre.

Å leve i frykt

Jeg kjente en gang en krigsseiler som var fast på Murmansk konvoier, på tankbåt. En såkalt fyrstikkmann. Han ble aldri torpedert, men han sov hver natt på dekk i bitende kulde i frykt for å bli det.

Les også: – Saksbehandlerne tror ikke på opplevelsene dine

Å leve med konstant frykt, i konstant beredskap over tid gjør noe med et menneske.

Han, i likhet med flere veteraner opplever altfor ofte å bli møtt med; «det skjedde jo aldri noe med deg, så hva er problemet ?».

Vi må utdanne de som skal avgjøre i erstatningssaker.

Noen må i klartekst forklare hva norske soldater har gjort og gjør i tjenesten. Det kan ikke være slik at saksbehandlere som lever i fred og trygghet i Norge, skal ha myndighet til å si, «du var jo ikke i krig, du var i fredsoppdrag.».

«Det har gått for lang tid og foresten drikker du alkohol....».

Ta alle veteraner seriøst, de tok sine respektive oppdrag i tjeneste seriøst.

Det, det er å ta vare på sine soldater. Så, Forsvarsdepartementet ,SPK, den militære ledelsen, Stortinget; løs oppdraget.