– Vi velger bevisst å ta risikoen

I en kronikk i Forsvarets forum ser vi en ansatt i Forsvaret som føler seg glemt. Og jeg forstår han, jeg synes det er trist lesning. Slik har tilbakemeldingene vært for de to siste kontingentene.

Vi sender omlag 140 norske soldater, befal og offiserer for å løse et oppdrag som er politisk vedtatt Enhanced Forward Presence.

I Litauen deltar vi som en del av Natos forsterkede militære nærvær i Baltikum og Polen. Her trener og øver vi sammen med soldater fra Tyskland, Belgia, Tsjekkia, Nederland og vertsnasjonen Litauen.

Et stort ansvar

Som avdelingssjef for personell som har tjenestegjort i Litauen, Mali, Jordan og Irak under pandemien har jeg et ansvar for disse menneskene. Jeg sender de, og når jeg sender de er det med en bevissthet om at noe kan skje.

Vi trener og øver for å minimere nettopp denne risikoen.

For å minimere risikoen for et virus vi ikke kjenner langtidseffektene av kan vi ta en vaksine.

Jeg tror på sjef Hæren når han sier han jobber for å få tilført vaksiner til personellet vi deployerer. Likevel øyner jeg et lite håp om at ved å bruke min stemme på vegne av mine ansatte og kollegaer, kan bidra til at vårt personell blir vaksinert.

Personellet skal samhandle med de andre nasjonene, de må forholde seg til smittevern i de ulike operasjonene, de kan ikke velge hjemmekontor, de kan ikke velge å holde avstand fra sin multinasjonale stab som enkelte nordmenn tjenestegjør i.

Les også: Det må være like krav og like muligheter uten at det går på bekostning av dyktige menn, skriver Edith Mutamuliza Alnes.

For å løse oppdraget er vi avhengig av å bryte smittevernsbestemmelsene vi her hjemme i Norge forholder oss til i hverdagen.

Jeg ber personellet som har blitt smittet i innsats eller operasjon melde inn en HMS– (helse, miljø og sikkerhet, red.anm.) rapport, samt å formidle at dette registrer vi i tilfelle de blir kronisk syke slik at de kan få meldt det inn som en yrkesskade.

Uten beskyttelse

Les også:

Gi soldatene i Litauen vaksine

Det er med bismak jeg nå sender personell ut igjen i tjeneste eller operasjon uten beskyttelse. Dette spesielt når våre naboavdelinger stiller vaksinert, dette medfører en annen oppførsel og håndtering av smittevern av de vaksinerte. Videre stiller det andre forventninger til vårt personell. Mine ansatte skal nå tjenestegjøre uvaksinerte med annet militært personell som føler seg tryggere, og allikevel er en risiko som bærere.

Dersom vi ser bort ifra den helsemessige risikoen, kan vi se på det psykososiale. Enkelte av de som har tjenestegjort har vært seks måneder sammenhengende i innsats/operasjon grunnet Covid-19, mange er begrenset i sin tjeneste og i sin oppdragsløsning.

Når man er borte fra sitt hjem, sin familie og sine venner blir oppdraget og oppdragsløsningen motivasjonen din. Forsvarspersonell som er i tjeneste har også behov for gode forhold for å ivareta sin psykiske helse.

Direkte pinlig

Jeg opplever det som direkte pinlig at enkelte andre nasjoner spøker om at de kan få alle norske vaksinerte, fordi de forstår viktigheten av det.

Les også: Norske soldater i Litauen fikk vaksiner av Canada

Dette bør være viktig for Erna Solberg, Bent Høie, Frank Bakke-Jensen og samfunnet. Vi vaksinerer den yngste gruppen for å få smitten ned og åpne samfunnet.

Det personellet som nå drar ut i juli/august med det norske flagget på sin høyre skulder drar uvaksinert.

Vi velger bevisst å ta risikoen og satser at ingen av disse blir kroniske syke, får alvorlige symptomer eller dør av noe vi kan velge å minimere risikoen for.