Venstres nye retning begynte med Melby - ikke Ukraina

Professor Janne Haaland Matlary og valgforsker Bernt Aardal spekulerer i at Venstres engasjement for Ukraina er opportunisme. Jeg mener støtten til Ukraina stikker langt dypere, og har mer med Melby enn med krigen å gjøre.

Det er kanskje nytt at Venstre-lederen bruker mye tid på å snakke om stridsvogner, kampfly eller M-72. Men, det er ikke overraskende at hun snakker varmt om rettsstat, internasjonale lover og regler.

Forsvarsvennlig

Jeg ble først ordentlig kjent med henne da hun reiste til Hongkong, og på alvor fikk øynene opp for kinesiske forsøk på å bryte den internasjonale avtalen som garanterte bysamfunnets frihet. Som knapt noen annen norsk politiker advarte hun tidlig mot å gjøre oss mer avhengig av en stormakt som bryter slike avtaler.

Litt senere ledet hun Venstres programkomité, og fikk vedtatt det Ola Elvestuen kalte «det mest forsvarsvennlige Venstre-programmet», siden Gunnar Knudsen var statsminister. Jeg tror at arbeidet med Kina gjorde at hun tok inn over seg at prisen for frihet hadde gått opp. I 2020 ble hun partileder.

En erkjennelse

At et parti som tror på internasjonalt samarbeid også forsvarer Budapest-memorandumet som garanterte Ukrainas grenser burde ikke overraske Matlary. Allikevel mener hun at Venstres tro på internasjonalt samarbeid er «post-nasjonalt». Men det er ingen motsigelse mellom et fungerende internasjonalt samarbeid og sterke nasjonalstater i Venstres program. Det er heller en erkjennelse av at det er grenser for hvor mye et lite land kan endre alene.

Både Aardal og Matlary blander kortene når de snakker om at dette er en ny sak for Venstre. Partiet som ledet vår egen kamp for uavhengighet, støttet boernes kamp mot britene og som nå støtter frihetskampen i Ukraina, i Ungarn og i Hongkong er ingen nykommer i forsvaret av David mot Goliat.

Kronikk

Venstre og forsvarspolitikken - et friskt pust

Nato, EU og USA

Derimot er det kanskje en stund siden Venstre markerte seg så sterkt med en modene sikkerhets- og forsvarspolitikk. Venstre slår ring rundt forsvarsavtalen med USA og argumenterer for et forsterket samarbeid med Washington. Partiet vil øke forsvarsbudsjettene, støtter utstasjoneringen av Nato Response Force i øst-europeiske allierte stater, og fremmer forslag om at Norge skal bli en fullverdig deltaker i EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Dette er et ganske annet Venstre enn det jeg meldte meg inn i i 2011.

Det er bra at partiet nå spisser profilen sin også på forsvarsfeltet. Som Hammerstad skriver, så trenger vi en bredere diskusjon om forsvarspolitikk. Aardal peker på at Venstre har behov for å markere seg. Jeg mener det handler om noe mer: Venstre gjør den jobben et opposisjonsparti skal ved å gå regjeringen i sømmene på et så viktig område. Dette er hele eksistensberettigelsen til en fungerende opposisjon, og det ville sjokkert om Venstre hadde gjort noe annet.

Endringen

Hammerstad etterlyser mer fokus på mulighetene i Nato-medlemskap for Finland og Sverige og ber Melby jobbe videre med temaet sammen med kunnskapsrike personer i Venstre. Behovet for mer nordisk samarbeid virker det imidlertid som om Melby og andre i Venstre allerede var på sporet av da hun og tre partikolleger leverte flere forslag om temaet til behandling i Stortinget våren 2022. Heldigvis kan det tyde på at forsvarskunnskapen i Venstre ikke gikk bort med legenden Johan Kleppe, den 17. mai 2022.

«Vil endringene i Venstres forsvarspolitikk representere noe mer enn bare et engasjement i akkurat denne konflikten?» spør Aardal. Slik jeg kjenner Venstre så er svaret ja. Denne endringen begynte nemlig med Melby, ikke med krigen i Ukraina. Det tyder på at Venstres nye kampsak har dypere røtter enn denne forferdelige krigen.