Debatt:

Gang på gang har autoritære styrer falt når sikkerhetsstyrkene har snudd og støttet folket, skriver Geir Hågen Karlsen. Her ser vi Hviterussland president Aleksandr Lukasjenko
Gang på gang har autoritære styrer falt når sikkerhetsstyrkene har snudd og støttet folket, skriver Geir Hågen Karlsen. Her ser vi Hviterussland president Aleksandr Lukasjenko

– Avgjørende dager i Hviterussland

Aleksandr Lukasjenko står nå i sin verste krise etter 26 år som «Europas siste diktator», skriver oberstløytnant Geir Hågen Karlsen.

Publisert Sist oppdatert

Opprøret vokser etter nok et manipulert valg, og det er reell fare for omveltning i landet 30 år etter resten av Øst-Europa.

Lukasjenko har tre hovedalternativer, samarbeid, uthaling, eller slå ned opprøret.

Han står også overfor tre hovedaktører. Befolkningen, som i større og større grad støtter opposisjonen. Russland, som vil sikre seg fortsatt innflytelse og en rimelig grad av stabilitet, og som vil gå svært langt for å hindre at Hviterussland snur seg mot vesten slik Ukraina har gjort.

Denne teksten ble først publisert av TV2.

Den viktigste aktøren er imidlertid sikkerhetsstyrkene. Autoritære styrer står og faller med sikkerhetsstyrkene.

Vil ikke samarbeide

Etter 26 år ved makten er det lite sannsynlig at Lukasjenko vil samarbeide med opposisjonen. Antydninger om konstitusjonelle endringer om et år eller to er en avledning, og er langt unna opposisjonens krav om nyvalg. Det kan være et forsøk på uthaling, noe som har lykkes ved flere tidligere valg. Demonstrasjoner har blitt kontrollert med makt, folk mishandlet, men det har vært håndterbart, og demonstrasjonene har dødd ut etterhvert.

To forhold tyder på det farligste alternativet, hvor regimet biter seg fast og bruker alle midler for å slå ned opprøret. Det virker som sikkerhetsstyrkene har frie hender, med utbredt maktbruk og åpenbar og grov mishandling. Samtidig har opposisjonen enorm støtte, demonstrasjonene vokser, og industriarbeidere og statsansatte slutter seg til de unge og urbane. Maktbruken så langt har ikke skremt folk, den har mobilisert folk. Det er vanskelig å strekke ut hånden etter å ha svingt batongen.

Presidenten var åpenbart overrasket når han ble pepet ut av normalt lojale arbeidere ved Minsk hjultraktorfabrikk. Hans første svar var betegnede for regimets holdning: «...Det blir ikke nytt valg før dere dreper meg!».

Gang på gang har autoritære styrer falt når sikkerhetsstyrkene har snudd og støttet folket.

Gang på gang har autoritære styrer falt når sikkerhetsstyrkene har snudd og støttet folket. Det skjedde i Ukraina i 2014, med Gaddafi i Libya, Ceausescu i Romania og mange andre steder. Så lenge styrkene er lojale og lederne brutale nok kan de bruke tilstrekkelig makt til å slå ned motstand. Hviterussland har seks spesialpolitibrigader og en rekke andre innenriks- og sikkerhetsstyrker med lang erfaring fra opprørskontroll og undertrykkelse.

Spørsmålet er hvor lenge de vil være lojale. TV-bildene har vist åpenbart ukomfortable soldater som har blitt møtt med klem og blomster av demonstrerende kvinner. Det var ikke overraskende at Lukasjenko brukte mye av valgkampen i militære avdelinger.

Å bevare lojalitet

Hviterussisk KGB (de har beholdt navnet) arbeider trolig vel så mye med å sikre styrkenes lojalitet som med å motarbeide opposisjonen. Det er rapporter om at enkelte har forlatt sine stillinger. Opposisjonen har lovet amnesti for styrker som bytter side, og budskapet er nå at de har en siste sjanse til å unnslippe straff. Mange rives nok mellom kvaler med å sloss med sitt eget folk, redselen for å havne på feil side, og redselen for å bli straffet for ikke å gjøre jobben sin.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Hvis ikke sikkerhetsstyrkene klarer jobben kan det være aktuelt å sette inn hæren. Den er imidlertid dårlig trent for opprørskontroll og mindre motivert for å slåss med sine egne. Det kan føre til en blodig kombinasjon av mer maktbruk og deserteringer.

Balansegang

Russland og Hviterussland har en politisk union som i praksis ikke er implementert. Lukasjenko har lenge forsøkt å balansere mellom vesten og Russland. Forholdet til Russland har etter hvert blitt svært anspent, men han har nylig hatt flere samtaler med Putin om støtte. Moskva står overfor vanskelige alternativer.

Ett opprør som fører til regimeendring vil være en inspirasjon for Russlands egen opposisjon...

De vil ikke tillate at Hviterussland går mot vesten slik Ukraina gjorde. Ett opprør som fører til regimeendring vil være en inspirasjon for Russlands egen opposisjon, og et blodbad i nabolandet vil også være vanskelig.

Et alternativ er å satse på russiskvennlige deler av opposisjonen. Situasjon er imidlertid umulig å kontrollere, og de risikerer en dynamikk hvor en ny ledelse allikevel snur seg mer mot vesten. Hvis det rakner for Lukasjenko kan det være aktuelt gi militær støtte. Det militære samarbeidet er tett, og støtten kan kamufleres som en felles øvelse.

Aktiv militær inngripen vil imidlertid være både dyr, blodig, upopulær og ødeleggende for forholdet til Vesten. En annen mulighet er selektiv støtte med sikkerhetseksperter, for å øke kapasiteten og særlig for å sikre at Hviterusslands egne styrker forblir lojale. Det blir høk over høk og en dramatisk nervekrig.

Partene står langt fra hverandre, og Hviterusslands befolkning står overfor avgjørende, og mulig blodige dager. Det lykkeligste utfallet er at de går i demokratisk retning 30 år etter resten av Øst-Europa. Dessverre er det ikke nødvendigvis det mest aktuelle scenariet. Sikkerhetsstyrkenes valg vil bli avgjørende.