Debatt:
– Kan ikke spille Vesten og Russland mot hverandre
Men det er lite som tyder på at Aleksandr Lukasjenko vil forlate sitt embete i stillhet, skriver Karen-Anna Eggen.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Frihetskarnevalet kaller hviterussiske medier det som nå utspiller seg i landet.
Aleksandr Lukasjenko har sittet som president i Hviterussland siden 1994, men nå samler landets befolkning seg i gatene og krever nye og rettferdige valg. Europa fordømmer valgresultatet og Russland garanterer for landets sikkerhet.
Historien gjentar seg?
For ganske nøyaktig 10 år siden fulgte jeg spent med på den politiske utviklingen frem mot valget som skulle avholdes desember 2010. I en leilighet i Minsk diskuterte vi ivrig opptakten til valgdagen med venner som støttet regimet og venner som ville ha forandring. De som støttet presidenten svarte selvsikkert og med knusende ro at Lukasjenko garanterte en grei levestandard og stabilitet. Vennene som ville fjerne Lukasjenko snakket med lav stemme om en president som ødela hviterussisk kultur og hadde innført diktatur; lav stemme fordi leiligheten vår kunne være avlyttet.
....protestene vi ser i dag engasjerer dypere og bredere i befolkningen.
Også i forkant valget i 2010 var spenningen og håpet om endring til å ta og føle på. Opposisjonen sto i en sterkere posisjon enn på lenge, mye drevet av generøse lovnader om økonomisk støtte fra EU hvis Lukasjenko avholdt et fritt og rettferdig valg. Endring ble det som kjent ikke, og demonstrasjonene som fulgte i kjølvannet av valgresultatet ble rått og brutalt slått ned. Det samme ble moralen og økonomien.
Dette så ut til å gjenta seg i år. Lukasjenko ble erklært vinner og bilder av demonstranter som er brutalt banket opp av de såkalte «karateli» har florert i sosiale medier og i nyhetene. Men, mye har skjedd i landet på ti år, inkludert en liberalisering av visumregler for innreise og legitimitetsslitasje. I tillegg representerte demonstrantene under valget i 2010 i hovedsak aktivister i Minsk, mens protestene vi ser i dag engasjerer dypere og bredere i befolkningen.
Lite rom for forhandling
President Lukasjenko kan ikke lengre spille Vesten og Russland opp mot hverandre. Selv om forholdet mellom Putin og Lukasjenko er brokete og konfliktfylt, har presidentene hatt flere samtaler hvor Russland sier seg villig til å komme Hviterussland til militær unnsetning. Hviterussland står allerede i et økonomisk avhengighetsforhold til Russland, med subsidiering av russisk olje og gass. Valget i Hviterussland har med andre ord gitt Russland et sterkere forhandlingskort.
Etter Russlands annektering av Krim har hviterussisk nasjonalisme stått sterkere på Lukasjenkos agenda.
På papiret er Russland en alliert og en venn og i 1999/2000 ratifiserte begge land en unionsavtale som la grunnlaget for en føderasjonsstat med felles statsoverhode, lovgivning, flagg, militære, blant annet.
Dette ble det aldri, til Russlands store irritasjon, noe av.
Etter Russlands annektering av Krim har hviterussisk nasjonalisme stått sterkere på Lukasjenkos agenda. I opptakten til valget 9. august beskyldte han Russland for å undergrave Hviterusslands uavhengighet og hans gjenvalg. Etter hvert som demonstrasjonene og politivolden har økt i omfang etter valget, er Russland på ny inn i varmen og Vesten og Nato (herunder særlig Polen, Tsjekkia og Storbritannia) er de nye syndebukkene.
Storebror beskytter?
Flere har forsøkt å dra paralleller til Maidan-protestene i Ukraina og peker på russisk frykt for at Hviterussland integreres i det europeiske fellesskapet. Russland er i høyeste grad interessert i et nøytralt, og i hvert fall russlandsvennlig, Hviterussland.
I russisk geopolitisk tenkning utgjør Hviterussland en viktig buffersone i russisk interessesfære, og Putin er ikke interessert i at Nato og EU får gjøre ytterligere innhogg mot Russlands grenser i vest. I tillegg gir felles øvelser og tett militær interoperabilitet Russland tilgang på landområder som minsker avstanden til landets eneste enklave, Kaliningrad. Fra Hviterussisk jord skiller bare en 104 km lang grense mellom Polen og Litauen, Kaliningrad fra alliert jord. Grensen er også kjent som Suwalki-gapet, og står sentralt i Natos planer om å komme de baltiske statene til unnsetning hvis de kommer i konflikt med Russland.
I russisk geopolitisk tenkning utgjør Hviterussland en viktig buffersone i russisk interessesfære...
Kontroll langs grensen og de to hovedmotorveiene er dermed et strategisk anliggende for både Nato og Russland – og Hviterussland er en nøkkelbrikke.
Samtidig er det lite trolig at Russland ser seg tjent med å gripe inn i eller annektere deler av Hviterussland. I motsetning til protestene i Ukraina, handler det ikke her om suverenitetsspørsmål eller et valg mellom øst og vest. Hviterussland har heller ikke landområder som Krim som Russland vil ha tilbake. De fleste hviterussere har et godt forhold til Russland, som er et land mange reiser til, studerer eller jobber i.
Ingen av opposisjonskandidatene har tatt avstand til Russland i sine valgkampanjer. For Putin kan det derfor være et risikabelt trekk å sende inn militær støtte til Lukasjenko, da dette vil kunne tippe vektskålen i negativ favør hos den hviterussiske befolkningen. Putin er pragmatisk nok til å redde Lukasjenko hvis dette på sikt gavner hans egne geopolitiske målsettinger, men ikke villig til å ofre landet som sådan for å redde «lillebroren».
Det er også lite trolig at det innenrikspolitiske klimaet i Russland tillater en intervensjon i nabolandet på lik linje med intervensjonene i Øst-Ukraina.
Generalstreik og valg
Hva utfallet av den spente situasjonen blir gjenstår å se. For å låne et sitat fra vår egen utenriksminister, Ine Eriksen Søreide: «... for Lukasjenko er dette ikke bare et spørsmål om hans politiske liv. Det vil nok av ham oppfattes også som et spørsmål om hans liv.»
Det er derfor lite som tyder på at presidenten vil forlate sitt embete i stillhet. Mye tyder på at han fremdeles har kontroll på statsapparatet, som for øvrig har tette bånd til motparter i det russiske statsapparatet, særlig på sikkerhets- og militærsiden.
For Putin kan det være et risikabelt trekk å sende inn militær støtte til Lukasjenko...
Likevel er det interessant å merke seg at han har foreslått å gå hvis det avholdes en folkeavstemning, mest sannsynlig for å kjøpe seg mer tid. Samtidig oppfordrer demonstrantene til generalstreik og flere av Lukasjenkos kjernevelgere deltar i protestene, og det er flere til å protestere.
Karnevalet er med andre ord ikke over og faren er stor for gjentakelse av scenariet fra presidentvalget i 2010, der demonstrasjoner mot valgfusk i Minsk ble slått brutalt ned, dialogen med Vesten ble brutt, og Russlands innflytelse over Hviterussland vokste.
Rettelse: I en tidligere versjon av denne teksten sto det at Russland og Hviterussland signerte og ratifiserte en unionsavtale i 1991. Det riktige er at det skjedde i 1999/2000.
