– Jeg vokste opp i et behandlingskollektiv for narkomane.

Thomas Norman Hansen har akkurat satt seg ned ved kafébordet, blidt sagt noe om at han egentlig kunne trengt de neste to timene til kontorarbeid, for det er mye å gjøre som hovedverneombud i Forsvaret for tiden. Men før vi kommer dit, forteller han om bakgrunnen sin.

– Foreldrene mine tilhørte 68-generasjonen. De bodde i Oslo, pleide å henge i Slottsparken og… havnet litt utpå.

Han forteller om hvordan foreldrene – dette var før de fikk barn – la seg inn på en behandlingsklinikk for rusavhengige, før de etter hvert bestemte seg for å starte noe lignende selv.

– Et eget sted for å hjelpe narkomane og rusavhengige, som ikke lå så langt unna der de selv hadde vært innlagt. Arbeidet ble deres vei ut av rusen, selv om de aldri var tunge misbrukere.

Kongens fortjenstmedalje i gull

Kollektivet som foreldrene startet var en gård, hvor både ansatte og brukere bidro til arbeidet. Hansen og hans to brødre var ikke noe unntak. Stedet, Solliakollektivet, lå øde til, fire kilometer fra nærmeste nabo og busstopp.

– Var det en religiøs klinikk?

– Nei, nei, absolutt ikke.

Han forteller at begge foreldrene har fått Kongens fortjenstmedalje i gull for arbeidet de har gjort der.

– Har den typen oppvekst preget deg på noen måte?

– Det er klart den har gjort det. Jeg er i stand til å se ressursene i mennesker, selv om de ikke har vært så heldige i livet, sier Hansen.

– Også tror jeg det har gitt meg et ekstra omsorgsgen.

Morgendrillen

Bestefaren til Thomas var krigshelt – og ble en gang lurt til å spise grevling på patrulje

Siden 1. oktober i fjor har Thomas Norman Hansen hatt jobben som hovedverneombud i Forsvaret. Det er ikke noe lite ansvar som følger med stillingen: Å påse at alle ansatte og vernepliktige har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Han overtok jobben mens det stormet rundt Forsvaret. En stor opprulling har vist det som Norman Hansen kaller en ukultur, med en rekke tilfeller av trakassering, mobbing og overgrep, mangelfull oppfølging av ofre og varslere, og en varierende praksis for konsekvenser. Da Hansen tok jobben, uttalte han selv at den kom til å bli krevende.

– Hvorfor ville du ha denne jobben, nå?

– På grunn av muligheten til å kunne være med å forandre ting, til å kunne bidra til å gjøre noe med arbeidsmiljøproblematikken vi har i Forsvaret.

Raskt legger han til:

– Og det er dette jeg kan. Jeg kunne ikke leve med at det ble noen andre enn meg som tok denne jobben.

«Nå gidder vi ikke vente lenger»

Før 1. oktober var han hovedverneombud i Hæren, en stilling han hadde hatt siden 2009. Derfra har han førstehåndserfaring med hva som mangler fra moderskipets side. Han forklarer noe av det han mener er bakgrunnen for at Forsvaret har havnet der de er nå, og bruker et konkret eksempel for å forklare.

– Det er et lovpålagt krav om at alle virksomheter i Norge skal ha en handlingsplan for Helse, miljø og sikkerhet, begynner han.

– Mens jeg var i Hæren ventet vi i flere år på at det skulle komme en slik fra forsvarsstaben. Handlingsplanen kom aldri, vi maste, og til slutt sa jeg: «Nei, nå gidder vi ikke å vente lenger. Nå tar jeg ansvaret, nå lager vi en handlingsplan for Hæren». Så gjorde vi det - vi brukte vel en måned.

Planen ble godt mottatt i Hæren, forteller han. Sjøforsvaret adopterte den, Luftforsvaret likeså, men gjorde noen justeringer, og Cyberforsvaret tok den også.

– Alle avdelinger satt og ventet på at det skulle skje noe i Oslo. Det gjør de fortsatt. Det skjer for lite i Oslo. Det er for lite strategisk styring, og det som skjer da, er at du får avdrift ute i avdelingene, forklarer Hansen.

– Sjøforsvaret går én vei, Luftforsvaret én vei og Hæren én vei. Da spriker organisasjonen vår fryktelig. Og det er dessverre det vi ser resultatet av nå, når det gjelder mobbing og trakassering. Vi får ikke til systematisk forebygging, fordi alt spriker.

Han kom til sin nye jobb med en klar plan om hva som måtte på plass: En helhetlig HMS-plan.

– Nå er en plan i ferd med å bli laget, men den gjelder kun mobbing og trakassering, som kun er ett felt innenfor psykososialt arbeidsmiljø. Vi må ha hele planen. Hvordan gjør vi det med kjemikalier, for eksempel? Vi har ikke en overordnet strategisk tanke, og det er et krav i lovverket, sier han.

– Men hvordan skal dere få folk til faktisk å følge planene som blir laget?

Ole Henrik Magga, den første sametingspresidenten sa: «Det er viktig å legge planer, men det viktigste er å vite hvor du har lagt planene».

Han ler, før han med ett blir alvorlig igjen.

– Nei, det er viktig å følge opp tiltakene.

Arbeidet med HMS i Forsvaret, er delegert til driftsenhetene, mener hovedverneombudet.

– Det er ikke godt nok, og det er ikke innenfor lovens krav, for det er øverste leders ansvar å ha kontroll på HMS.

Rett mann for jobben

Forsvarets fungerende personaldirektør Arnt Inge Rolland sitter i Forsvarsstaben, og velger å gi et skriftlig svar på kritikken fra Hansen overfor Forsvarets forum:

Nyheter

Ny coin premierer «folka som tar vare på folka»

«Et helhetlig og godt HMS-arbeid er viktig for Forsvaret. Området har både forbedrings- og utviklingspotensial. Vi ønsker dog ikke å kommentere enkeltpåstander, men ser frem til et godt og nært samarbeid hvor vår felles målsetting må være å ha større fokus på det strategiske HMS-arbeidet. Arbeidet med den helhetlige planen mot mobbing og seksuell trakassering er et godt eksempel på hvordan vi sammen ønsker å jobbe».

Thomas Norman Hansen forteller at han sliter med å få folk i Forsvarsstaben til å forstå behovet for en helhetlig HMS-plan.

– Jeg vet ikke helt hvorfor… Jeg tror det handler om lav anerkjennelse av sivil kompetanse. En kompetanse som de militære ikke har fått i sin utdanning.

Den manglende forståelsen mener han ikke at ligger hos forsvarssjef Erik Kristoffersen. Tvert imot opplever han at sjefen er den absolutt riktige til å lede arbeidet.

Forsvarssjefen har en veldig klar linje. Han har bidratt med en åpenhetslinje, og det tror jeg er en av grunnen til at alle varslene nå kommer.

– Alle vet hvor han står, men synker det ned til alle? Nei, det gjør ikke det. Det er resten av Forsvaret som er for dårlige til å omsette tankene til handling.

Forsvaret er organisert for best mulig å kunne løse militære oppdrag, poengterer Norman Hansen.

– Og så får vi mer og mer dette med at vi skal ta vare på folk. Vi mangler en stabsfunksjon for det.

– Det var aldri meningen at de skulle ha denne kompetansen?

– Nettopp.

Del av flokken

At Hansen havnet i Forsvaret var tilfeldig. Da han gikk siste året på videregående, kom det et rekrutteringsteam til skolen. Etter å ha bladd i brosjyrene de delte ut, tenkte han: «Dette kan jeg jo søke på».

– Jeg visste ikke hva jeg skulle bli når jeg ble stor, og søkte meg til Forsvaret.

Det var mange som mente at det ikke ville passe for ham. Hansen var ikke særlig glad i autoriteter og hadde mange sterke meninger. Men da han kom til befalsskolen, ble en del av en flokk, da ble det annerledes. Han ble en del av noe som var større enn seg selv, et fellesskap, hvor de stilte opp for hverandre, og hvor de måtte legge egoet til side.

Så hadde vi veldig ålreite befal. Det var ikke noen kjefting, risting eller uthenging av noen, smiler han.

– Det var ordentlige folk.

Senere fulgte flere ulike stillinger i Forsvaret, før han til slutt ble fast ansatt, det som den gang het at du fikk «yrkestilsetting». Fra de drøyt tretti årene han har vært forsvarsmann, er det særlig én opplevelse som sitter sterkt i minnet. Hansen jobbet på Heistadmoen i Kongsberg da en soldat gikk til angrep og skjøt på dem som var på jobb i vaktlokalet, og drepte én. En annen ble hardt skadet. Mannen som skjøt, var i samme avdeling som Hansen. De var på øvelse i Trøndelag, da medsoldaten stjal en Mercedes, kjørte tilbake til Heistadmoen og utførte angrepet.

– Det var en skjellsettende opplevelse.

– Jeg fikk en utrygghetsfølelse, fra innsiden. Jeg tenkte: «Hvem er det som kan finne på slikt? Hvilke slags folk er det vi har her?»

– Ble du redd?

– Nei, ikke sånn. Men det ga livet og tjenesten en ny dimensjon.

Ikke bygutt

Hjemmet hans ligger i Sørreisa, en bygd med under fire tusen innbyggere i Troms og Finnmark fylke. Mandag morgen tar han flyet til Oslo, torsdag ettermiddag flyr han hjem igjen. Fredag har han hjemmekontor. Det blir sjelden ordentlig helg. Telefonene, både fra journalister, ansatte og vernepliktige, kommer jevnt uka gjennom. Det er sånn det må være. Han tåler godt å jobbe mye, kaller det en livsstil.

– Er det ingenting du savner å ha tid til?

– Joda, men det kan jeg gjøre senere, smiler han.

Etter hvert kunne han tenke seg å flytte sørover, men ikke til Oslo.

– Jeg har vokst opp på et avsidesliggende bruk, ler han.

– Da blir du ikke bygutt.

Brannslukking. Det er det Hansen mener at Forsvaret har gjort til nå, når det har kommet varsler om trakassering og mobbing.

Vi kan ikke bare drive med brannslukking. Vi må drive et systematisk forebyggende arbeid, og dette bør starte før man kommer inn i Forsvaret, sier han.

– Etter sesjon, men før de møter opp til tjeneste, bør alle gå gjennom et enkelt, interaktivt opplæringsprogram i etikk og holdninger. Det tror jeg treffer ungdommen bedre enn en powerpoint-presentasjon.

Aller best, mener han, ville det vært om personell fra Forsvaret kunne reist rundt på skoler i Norge og snakket om hvilken kultur de ønsker å ha, samt hva som er forventet atferd av både personell og vernepliktige.

– De vernepliktige trenger et mye klarere skille. Når de kler på seg uniformen, så skal det bety noe. Du må kle av deg russedressen og så må du inn i uniformen. Alle de vernepliktige er våre fremtidige kolleger. Det er faktisk en kjempefordel for oss at vi har så stor turnover, for da er det mye lettere å jobbe med kultur, mye lettere å endre kultur.

Meninger

Jage etter kriser med lappesaker?

– Men er det like lett å skape endring hos dem som har vært i Forsvaret i 30 år?

– Der er problemet.

Svaret kommer umiddelbart.

– Det tar nok litt lengre tid der.

Reglene henger ikke med

I mars kunne Aftenposten avsløre at det har kommet flere varsler mot nestkommanderende i Forsvaret, viseadmiral Elisabeth Natvig. Flere kilder avisen snakket med, hevdet at Natvigs oppførsel skaper frykt, og skal være preget av hersketeknikker. Natvig er sjef i forsvarsstaben og stedfortrederen til forsvarssjefen. En av oppgavene til Natvig, er å følge opp varslingssaker. Etter sakene i Aftenposten har forsvarssjefen selv sagt at han har tillit til Natvig.

Forsvarets forum har rettet en forespørsel til Natvig via Forsvarets kommunikasjonsenhet, og spurt om hun vil imøtegå opplysningene som fremkom i Aftenposten.

«Sjef for Forsvarsstaben Elisabeth Natvig benytter ikke muligheten til å gi en kommentar», svarer kommunikasjonsenheten på e-post.

Hansen vil heller ikke kommentere varslene om Natvig konkret, men sier gjerne noe på generelt grunnlag.

– Hvis vi har ledere som har den typen lederstil, da må vi gjøre noe med det. Vi må først prøve å korrigere dem, og hvis ikke det går, så må vi vurdere om de kan fortsette å være ledere. Det påvirker arbeidsmiljøet veldig negativt.

Han vet at samfunnet mener at Forsvaret er dårlig på konsekvens. At den som gjør seg skyldig i trakassering eller mobbing, får fortsette i Forsvaret, tilsynelatende uten så mange riper i lakken.

Bakgrunn:

Ekstern evaluering av varslingsystemet: – Klare forbedringsområder

– Vi har en del forvaltningsregler som det tar lang tid å endre på. Reglene er ikke rigget for det som forsvarssjefen vil. Reglene hjelper ham ikke per i dag. Vi har ikke regler som gjør det enkelt å si opp ansatte, degradere folk, ta folk ut av stilling. Forvaltningsreglene henger ikke med.

Det er forsåvidt et sikkerhetstegn, understreker han. Reglene kan ikke endres bare fordi det kommer en ny sjef - eller et presseoppslag.

– Det er den samme rettssikkerheten som gjelder for alle folk i Norge. Kommer det en ny regjering, er det de samme, gamle lovene som gjelder.

– Det er vel fortsatt personer i Forsvaret som har gjort seg skyldig i trakassering, som dere ikke har kunne sparke? Er dere trygge på fortsatt å ha dem der?

– Vi må ha evne til å se at folk kan forandre seg. Hvis folk har sonet straffen sin, må de få sjansen til å gå videre.

– Men hvis de ikke har fått noen straff?

– For oss som system må vi bruke de reglene som gjelder til enhver tid. Fikk de en irettesettelse eller refs, må vi ha evne til å se at det var det som var konsekvensen som gjaldt da, og gå videre. Så må vi sette nye standarder, hvis vi ønsker å stramme det til. Og det ønsker vi.

At Forsvaret skal bli et sted hvor det aldri skjer trakassering eller overgrep, det har Hansen ingen tro på. Så lenge det er snakk om mennesker, vil slike tilfeller forekomme.

– Men vi vil ha minst mulig av det, og god håndtering hvis det skjer.

En ting er Hansen klar på: Han skal bli hørt. Og han skal være fornøyd med innsatsen som legges ned for å få bukt med det han mener er en ukultur. Han er villig til å gå langt for å vise hvor alvorlig han mener det.

Han lener seg frem over kafébordet, folder hendene foran seg på bordplaten.

Jeg er ikke her for å bli populær hos flest mulig, og jeg har makt til å stenge Forsvaret, sier Hansen.

– Hvis det er fare for folks liv eller helse.