Fra fyrstelige høyder til historiens dyp

Norge hadde ingen egen ridderorden under unionen med Danmark, ei heller tidlig i unionen med Sverige. Nordstjerne- og Sverdordenen var de svenske ordener som ble gitt til norske embetsmenn. Herrer i regjeringen kunne skjenkes den høytstående, svenske, fyrsteordenen Serafimerordenen.

Helt fra de første storting hadde Norges folkevalgte ønsket en norsk orden. Kong Karl XIV Johan stiftet en ordenkasse i anledning sin kroning i 1818, men det ble med pengene. 

En ordentlig orden ble ikke en realitet før 29 år senere. Oscar I ga Norge St. Olavs orden 8. mai 1847, innstiftet i statsråd på slottet. Utfordringen var at denne ordenen rangerte under den svenske Serafimerordenen.

Serafimerbånd om Norge

Ved åpningen av Stortinget i 1884 skrev Fædrelandsvennen at «de pragtelskende Bernadotter kommer alltid med imponerende optog». Kongen, prinsene og innehavere av både svenske og norske ordener inngikk i prosesjonen. Men de med St. Olavs orden gikk bak de svenske ordensinnehavere. 

Bortsett fra Oscar II og prins Eugen var det bare Norges statsminister i Stockholm, Otto Richard Kierulf, som kunne smykke seg med Serafimerens ordenskjede. Norges statsminister i Kristiania, Christian Selmer, hadde «bare» storkors av St. Olavs orden og Nordstjerneordenen. 

Avisen savnet ikke bare en opphøyd norsk orden, men beskrev også starten på unionens fall. «I hele den vrimlende skare savnes hvad der karakteriserer et aldeles selvstændigt, for sig selv værende land, - de fremmede magters gesandter». Kongen rettet opp en av sine feil i april 1884. Da ga han avgåtte statsminister Selmer den høythengende Serafimer. Gesandter og egen fyrsteorden måtte det ventes med.

Tilspisset diskusjon

Diskusjonen rundt det norske ordensvesenet ble tilspisset og retorisk tung. Til tross for at dette gjaldt en liten del av Norges befolkning, fikk det stor plass i norske aviser. Hoffreglementet fra 1884 ble gjengitt flere steder, ettersom det fastslo at Serafimerordenen skulle ha rang foran St. Olavs orden. 

Hamar Stiftstidende skrev at «den gjældende Regel er utilbørlig og bør ophæves snarest muligt». Et slikt reglement som igjen satte Norge under Sverige kunne føre til lovgivning som forbød nordmenn å bære andre ordener, også svenske. 

Norske aviser lot ingen sjanse til å kritisere reglementet gå fra seg. Da stiftsamtmann Gregers Gram avduket et minnesmerke over falne krigere i slaget ved Trangen på Åsnes kirkegård i 1899, «straalede den svenske serafimer-ordens gulblaa baand ham bredt på brystet». At stiftamtmannen bar en svensk orden mens han hedret falne nordmenn i et slag mot svenskene i 1808, ble ikke nevnt, men tabben lå i at Gram ikke bar St. Olavs orden til denne høytidelige avdukingen. Han var tross alt «benaadet» med den også.  

Hinderet var kongen. Utlendinger skal ha bemerket at kong Oscar II bar en svensk orden ved åpningen av det norske nasjonalteateret. Som svar på «hvorfor?» ble det sagt «for oss her heime ligg Svaret nært. Kongen er fyrst og fremst Svenske (...) og set det Svenske over det Norske». 

Kongen fulgte tross alt bare ordensreglemenet, noe flere høyreaviser presiserte, uten å gi kongen noen større unnskyldning enn det. Det var da ikke noe galt med kongen, han måtte bare endre hva han hadde på seg. 

Avisen Hordaland var ikke like apologetisk. De skrev at «det er forresten ikke vanskelig at øine hvad der dikterer slige bestemmelser i reglementet. Det er det storsvenske ideal: Norge som Sveriges under-ordnede». Det var lite til overs for «söta bror».

En slutt på Serafimerkrenkelsen

Kongen hadde ikke lært til Stortingets åpning i 1900. Oscar II rangerte fortsatt Serafimerordenen foran St. Olavs. Dette gikk ikke upåaktet hen hos den fjerde statsmakt. St. Olavsorden måtte være nummer 1 i Norge, hva enn kongen mente om ordensreglementet. 

Bergen Aftenblad hevdet i en artikkel 1. februar 1902 at det ikke lenger var noen meningsforskjell blant nordmennene. De var alle enige om at rangsreglementet måtte endres. Vanskelig var det heller ikke, for den ønskede endringen i den norske hoffrang trengte bare et «Pennestrøg af rette Vedkommende». Slik ville opinionen ha seiret og pressen ville ha fått slutt på «Serafimerkrenkelsen».

Den norske løve

Mens debatten raste i Norge, ble ordenproblematikken forsøkt løst på Det norske ministerhotellet i Stockholm. Diktersønnen Sigurd Ibsen satt der som norsk statsminister, i tett kontakt med kongen. Han forsto at kongen aldri ville sidestille St. Olavs orden med Serafimeren. For kongen var dette det samme som å nedgradere den svenske fyrsteordenen. Ibsens løsning ble en ny orden. Den skulle hete «Den norske løve» og mottoet skulle være kong Oscars personlige: «over dybet mod høiden». 

21. januar 1904, på den svensk-norske kongens 75-årsdag, ble Den norske løve offisielt innstiftet «til ihukommelse af de berømmelige Minder, der knytter seg til Norges Ældgamle Rigsvaaben». Kong Oscar II var ordenens stormester og alle prinser med arverett til tronen skulle inneha Løven. Dermed fikk Den norske løve sju svensk-norske prinser til riddere ved innstiftelsen. 

For Norges del ble den norske Løve viktig fordi den rangerte likt med Serafimerordenen. Løven var en fyrsteorden, på linje med den engelske Hosebåndsordenen. Hvis kongen var i Norge var det denne ordenens kjede monarken ville bruke, med kun krasjanen til Serafimerordenen på brystet - under Den norske løve. §14 i statuttene hugget dette i stein «Denne Orden har kun een grad. Dens Antal af norske Riddere (...) skal ikke overstige tolv». For å vise ordenens overhøyhet var det bare innehavere av St. Olavs ordens storkors som kunne utnevnes til Løven. 

Aldri fornøyd

Aftenposten skrev at «Saaledes er da det Misforhold ophævet, som man i alle Kredse saa bestemt har ønsket at se forsvinde. De norske Farver har vundet sin Ret». Grimstad-posten skrev samme dag at de ikke var helt fornøyd, ettersom det ikke var St. Olavs orden som hadde blitt oppgradert. 

De ironiserte over det Aftenposten hadde skrevet tidligere på dagen, ved å skrive i parentes «vi ved, at det er et fint blad». Denne meningsforskjellen var representativt for det problem kongen ikke hadde tatt innover seg. Serafimerordenen var en svensk orden. St. Olavs orden var norsk. At kongen nå hadde gitt Norge en egen fyrsteorden ble likevel oppfattet som at Sverige ikke ønsket at hele Norges St. Olav skulle være landets nummer én.

Både de borgerlige regjeringspartiene og opposisjonen var samstemte og negative til Løven. Den radikale Venstrepolitikeren Johan Castberg mente at Stortinget måtte komme med en  uttalelse om Den norske løve. 

Opprettelsen hadde skjedd uten regjeringens viten og fremstod for han som en egenrådig konges håndverk. Høyres parlamentariske leder, Johan Thorne, mente det ikke var nødvendig, da kongen hadde imøtekommet et folkekrav. Den helhetlige oppfattelse, fra både regjering og Storting, var negativ. Det var ingen på Løvebakken som ønsket at ordensvesenet skulle utvides. 

All kritikk mot Løven stilnet sammen med flammene etter Ålesundsbrannen sent i januar 1904. Keiser Vilhelm II hadde kommet byen til unnsetning og ble 27. januar den første utenlandske innehaver. Keiseren var en av de få som hadde beæret St. Olav da han ved et besøk på Slottet bar storkors med kjede, selv om Vilhelm også var innehaver av Serafimerordenen. Løven fikk likevel ikke henge lenge om den tyske keisers bryst.

Løven uten bitt

I løpet av året 1904 fikk ordenen fire riddere, den nevnte keiser av Tyskland, keiser Franz Josef av Østerrike, Christian IX av Danmark og Frankrikes president Emilie Loubet. 24 I alt fire riddere utenfor den kongelige familie. Ingen av dem nordmenn. Noen måneder etter nyttårsaften 1904 begynte det å murre blant norske politikere, 7. juni var unionen oppløst, og etter en folkeavstemning i november hadde Norge fått en ny konge. En dansk prins.

Da en stortingsdelegasjon en uke senere dro til Amalienborg slott for å hente prinsen, måtte de be om tillatelse av prinsens bestefar, Christian IX. Hendelsen er foreviget på lerret og henger i Ministersalongen på Slottet i Oslo. Til høyre i bildet står enkekeiserinne Maria av Russland sammen med flere kvinner av det kongelige blod. 

Enkekeiserinnen bærer Elefantordenen, mens de andre kvinnene bærer den russiske Sankt Katarinas orden. Prins Carl og prins Christian bærer samme orden som sin tante, mens kronprins Frederik bærer St.Olavs Orden. Alle bærer sine høyeste ordener, bortsett fra danskekongen selv. Han bærer St. Olavs. Med det gikk Den norske løve ut av tiden og sank ned i historiens dyp.

Hvorfor? Akkurat til dette spørsmålet må en finne svar i fantasien. Det står ikke nedskrevet noe sted hvorfor Christian IX ikke brukte Den norske løve. Svaret kan ligge i navnet på Norges eldste orden, oppkalt etter Rex Perpetuus Norvegiae, Olav den hellige. St. Olavs orden var oppkalt etter noe helt norsk, og hadde eksistert lenger enn Den norske løve. 

At Løven hadde blitt innstiftet på kong Oscar IIs fødselsdag kunne ha gjort bruken av ordenen ved kong Haakon VIIs tronbestigelse til en fornærmelse for svenskekongen (det faktum at prins Carl i det hele tatt tok imot kronen var en fornærmelse i seg selv).

Enden på ordenvisen var at riddere av Den norske løve ble plassert på samme nivå som innehavere av St. Olavs ordens storkors. Kong Haakon VII brukte den aldri, selv om han i flere tegnede avbildninger bærer den. Da keiser Vilhelm kom på statsbesøk til Norge i 1906 bar han St. Olavs orden. To streker under svaret på ordensspørsmålet. 

Løvens statutter sto i Statskalenderen frem til 1951, noe som var eneste tegn på at ordenen fortsatt eksisterte. Da kong Haakon VII la ordenen hvilende i 1952, ble det gitt beskjed om at dette skulle holdes hemmelig. Dette i respekt til ordenens siste innehavere, Gustav VI Adolf og prins Vilhelm.

Det norske folk ønsket at St. Olavs orden skulle være Norges høyeste ridderorden. Folket fikk til slutt viljen sin. Det måtte bare en unionsoppløsning til.