Militær maskerade på jobb

Det er morgen, du tar bussen på jobb. Sjåføren er kledd i militær uniform. Når du skal levere ungen(e) i barnehagen, er det sannelig en person i samme type uniform som tar imot de(n) håpefulle.

La oss si at du har en kjapp legetime før arbeidstid. Der viser det seg at fastlegen din er kledd i marsjstøvler og feltantrekk. Når du så kommer på jobb, har flere kolleger trukket i våpenmaktas bekledning.

Nå lurer du kanskje på hvilket land det er snakk om. Svaret er Norge, og dette er et (høyst teoretisk) scenario for det man kan komme til å støte på den 6. desember i år. Da arrangerer Heimevernet (HV) «uniform på jobben-dagen» – for andre gang. Hensikten er å synliggjøre innsatsen Heimevernet gjør for landet.

Anerkjennelse

HV-sjef og generalmajor Elisabeth Michelsen begrunner tiltaket med ønsket om å vise «arbeidsgivere, kollegaer, venner, familie, medstudenter og andre innbyggere i landet at HV er en del av den nasjonale beredskapen og på den måten få anerkjennelse for den innsatsen de gjør som HV-soldater.»

Les også: – I Norge er også forsvaret av landet vårt en dugnad

Jeg er ganske sikker på at de fleste her til lands anerkjenner innsatsen som Heimevernet gjør, og det uten at frisører, leger, rørleggere, studenter eller andre tar på seg uniforma på jobb.

Utenfor tjeneste

På noen av oss virker det motsatt. Vi liker ikke at noen bruker militær uniform på sivile arenaer dersom den ikke brukes i tjeneste.

Det er akkurat her det skjærer seg. «Uniform på jobben-dagen» er frivillig for soldatene, og på HVs egne nettsider kan vi lese at dette skjer utenfor tjeneste.

Les også:

HV-soldat: Du er viktig!

Dermed øker sjansen for rot med rollene til den som bærer uniforma.

Hvordan skal barn og foreldre oppfatte en lærer som stiller på skolen i uniform? Hva skjer i landet når den som betjener kassa i matbutikken bærer krigsmaktas påkledning? Noen kan også føle seg utrygge dersom de bestiller elektriker og får en person på døra som ser ut til å komme fra en sprengningskommando.

Nye arenaer

Sia mars i fjor har vi hatt befatning med heimevernssoldater på flere arenaer enn den årlige høstøvelsen. Vi som bor i grensestrøk møtte dem de gangene vi enten kryssa grensa – eller blei nekta grensepassering. Det var fordi politiet har trengt assistanse på grunn av forsterka grensekontroll under koronapandemien, og da er det naturlig å bruke kompetente HV-soldater. De har hatt begrensa politimyndighet, mens kommandoen ha ligget hos politiet.

Under pandemien har jeg hatt med flere av disse HV-soldatene å gjøre, både privat og som journalist. Hver eneste gang har jeg møtt dyktige, imøtekommende og profesjonelle soldater med god rolleforståelse. På tydelig vis har de formidla sine egne oppgaver – og pekt på politifolkene dersom spørsmålene dreide seg om forhold utafor HV-soldatenes fullmakter.

Tydelig informasjon

Michelsen er i sin fulle rett når hun ønsker å informere samfunnet rundt seg om oppgavene Heimevernet utfører, men det kan være grunn til å tenke gjennom virkemiddelbruken på nytt. Tydelig formidling er et gode, rolleblanding kan føre til det stikk motsatte.

Jeg tror få vil reagere om den lokale heimevernavdelinga stilte opp på ulike lokale arrangement for å informere omverdenen om gjøremålene sine. Det ville heller ikke vært unaturlig om den lokale områdesjefen besøkte skoler – gjerne i uniform – for å fortelle at Heimevernet feirer 75-årsjubileum og er en viktig del av forsvarsberedskapen – og bidrar overfor sivilsamfunnet når det er nødvendig. Kanskje det kunne passe i en samfunnsfags- eller historietime. Da ville rollefordelinga vært klar – klassen har fått en gjest som forteller om oppgavene sine.

Rolleforståelsen ville ikke vært like opplagt dersom det var en uniformskledd samfunnsfags- eller historielærer som foreleste om temaet.

God oppslutning

Det norske militæret har i flere tiår markert at det er hele folkets forsvar. Det har holdt seg unna politiske debatter og har dermed god oppslutning blant de aller fleste her til lands.

Jeg har med stolthet fortalt utenlandske venner og kolleger om hvordan daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg i 1979 satte foten ned for å bruke militært personell mot demonstrantene i Alta som aksjonerte mot kraftutbygginga der. Det førte også til lettelse blant offiserene.

– Vi fikk en ordre om å sette i gang, og vi var vel klar til å dra den morgenen da det plutselig kom en kontraordre om at det var avlyst. Og da var vi jo veldig glad. I hvert fall var jeg det, sa daværende sjef ved Garnisonen i Porsanger, Torkel Hovland, til NRK Sápmi i 2010.

Usjarmerende

Jeg har bodd i Russland i fire år og snakker språket såpass bra at jeg får med meg mesteparten av det som skjer rundt meg. Det har sannsynligvis gjort at jeg har fått et mer nyansert syn på landet enn jeg ellers ville hatt. Da så jeg også at den gjennomgripende militariseringa er et av de minst sjarmerende trekkene ved det russiske samfunnet. Vi trenger ikke ta etter Russland på dette området.

På 1980-tallet blei det arrangert karneval i mange norske byer. Noen hadde fått det for seg at nordmenn burde ta til seg slike sydlige vaner. Karnevalene døde hen fordi de sannsynligvis ikke passa det norske lynnet.

Les også: – En gang i året må det være lov å pynte seg litt

Heimevernets forsøk på å skape en (u)skikk med militær maskerade på tvers av norske tradisjoner bør også gli over til å bli en fotnote i historiebøkene.

Dette innlegget er tidligere publisert i Sør-Varanger Avis. Vi publiserer det med tillatelse av innleggsforfatter og redaktør av avisa.