Norges rolle i Nato-forsvaret er varig endret

Da Nato-traktaten ble underskrevet i Washington DC i 1949 forpliktet Norge og de elleve andre landene seg. Forpliktelsen var gjensidig, med to viktige dimensjoner. 

For det første forpliktet de seg etter artikkel 3 til så god samfunnsberedskap og så sterkt forsvar – hver for seg – at de kunne forsvare sine respektive territorier i krise og krig. 

For det andre forpliktet de seg etter artikkel 5 til å etablere så sterke forsvar at de kunne komme land som bad om det til unnsetning (en for alle - alle for en). 

Artikkel 3 var med andre ord grunnmuren i traktaten. Avskrekking og gjensidig hjelp hvis påkrevet var formålet. Det følger logisk at dersom ingen land innfrir artikkel 3, er artikkel 5 uten reelt innhold. 

Har forsømt artikkel 3

Fra 1949 til 1991 (Sovjetunionens sammenbrudd) ble artikkel 3 godt overholdt. Norge holdt seg med god samfunnsberedskap og kapasitet til å forsvare landet i flere måneder på egen hånd. 

Det var imidlertid underforstått at vi, på grunn av vår strategiske beliggenhet, langstrakte land og begrensede befolkning, ikke ville bli bedt om å stille styrker etter artikkel 5 for eksempel i Øst-Europa. Vi dimensjonerte og la planer bare for å ta imot forsterkninger, ikke for å sende store norske avdelinger ut av landet. 

Les også:

Vi bør legge ned Hæren og overføre grensevakten og garden til Heimevernet

I årene etter 1991 ble cirka 85-90 prosent av Forsvaret avviklet og samfunnsberedskapen forsømt. Styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet sluttet å betrakte Norges sikkerhet som høyeste prioritet. 

Hver gang de fikk helhetlige anbefalinger om fremtiden fra forsvarssjefen, valgte de under minimumsanbefalingen og fulgte heller ikke opp med bevilgninger. En situasjon som vedvarer. 

Resultatet er at den samlede norske hær anno 2024, 16 år etter at det ble varslet om situasjonen fra talerstolen i Oslo Militære Samfund, fortsatt bare kan forsvar en bydel i Oslo – i et klassisk scenario. Mer alvorlig enn det er at Norge har forsømt artikkel 3 mer enn de aller fleste Nato-land. Allikevel fortsatte vi å insistere på artikkel 5. 

Bak krigens frontlinjer

Etter 2014 og 2022 er situasjonen i Europa varig endret. Europeiske Nato-land øker avskrekkingen ved å bygge opp sine forsvar og henter frem den tidløse sannheten om at «dersom du ønsker fred må du være forberedt på krig». Norge har fortsatt som før. 

Vi leser og hører at Norge har blitt sikrere med Finland og Sverige i Nato. Regjeringen vil nok vektlegge det når de utfordres på at de aller fleste av Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonens anbefalinger fortsatt forbigås i stillhet. 

Norges rolle i det kollektive Nato-forsvaret er imidlertid varig endret. Norge er ikke lenger Nato i nord med usikker flanke. Den strategiske beliggenheten i forbindelse til Kola og geografien er uendret, men nå blir Norge liggende bak krigens frontlinjer i Finland, Baltikum og Sverige.

Vil forvente mer

Ved et eventuelt angrep på Nato vil hundretusener av soldater, ti-tusener tunge kjøretøy og ti-tusener tonn forsyninger måtte losses i Trondheim, Mo i Rana og Narvik og deretter bli fraktet videre østover. 

Byene utsettes for missilangrep mens tusener skadde soldater fra fronten lenger øst behandles og evakueres. Formålet med Nato er å unngå krigen, men hvis ikke Moskva selv trekker konklusjonen at vi er godt forberedt blir Natos avskrekking svak. 

Nå som Norge ikke lenger er en frontstat må vi, i tillegg til å vedlikeholde en solid grunnmur i henhold til artikkel 3, stille relevante styrker i troverdig antall som kan rykke ut i henhold til artikkel 5 og sloss ved fronten i flere år. Som for eksempel i Ukraina i dag.

Vår tid som netto importør av sikkerhet er med andre ord forbi og de øvrige medlemsland vil med rette nå forvente mer av oss.

Kronikk

Er Stortinget kvalifisert?