Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Med brask og bram har Forsvaret rullet ut sin strategi for inkludering og mangfold. På Forsvarets egne hjemmesider kan man lese følgende:
«Likestilling og like muligheter er sentrale prinsipper i det norske demokratiet. Dette er verdier som Forsvaret skal beskytte og forsvare, som en del av samfunnsoppdraget vårt. [...] Mangfold er en styrke. Forsvaret trenger mangfold for å utvikle oss og for å nå våre mål i fred, i krise og i krig. [...] Forsvaret skal være trygt og åpent for alle – uavhengig av kjønn, etnisitet, legning, tro eller kjønnsidentitet».
Forsvarssjefen skriver i sin innledning at «vi skal være gode på å rekruttere fra mangfoldet i samfunnet og bruke mangfoldet i egen organisasjon».
I den strategiske forankringen står det at «Forsvaret skal ha en personellsammensetning som reflekterer mangfoldet i samfunnet vi skal beskytte».
Alt dette høres flott ut, og er veldig i tråd med tidens ånd. Det er dog enkelte deler av mangfoldet som også for fremtiden kommer til å holdes effektivt utenfor Forsvarets innerste fortrolighetssirkler. For «mangfold» er et ord som er lett å si, og derfor også vanskelig å definere presist.
Aktiv bortvelgelse
Forsvaret snakker om mangfold slik de liker å tro at de utfører det. Nemlig at det er plass for alle, og at organisasjonen har godt av variasjon. Det er lett å si, all den tid mangfoldet er lettest oppnåelig for dem som er mest like hverandre i utgangspunktet. Og de som er mest like hverandre, er de som alt er i Forsvaret, og som forblir i Forsvaret.
De ulike er jo tross alt ikke i Forsvaret.
Fraværet av et reelt mangfold avgrenses ikke kun til selekteringen av militær ledelse, der utvalget kommer nærmere midt- og toppunktet på Gauss’ normalfordelingskurve dess høyere i hierarkiet man beveger seg.
Det foregår også en aktiv bortvelgelse av norske borgere med «tilknytning til andre land». Virkemiddelet heter sikkerhetsklarering.
Dette nåløyet som sorterer norske borgere etter pålitelighetspotensial. Og det utøvende ledd er ingen andre enn statens egne klareringsavdelinger: Forsvarets sikkerhetsavdeling, Sivil klareringsinstans og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Vag beskrivelse
Forsvarets handlingsplan for likestilling og mangfold innrømmer at ikke alle vil kunne klareres, om enn i noe vage former:
«I enkelte sammenhenger er det utfordringer med å få utlevert personkontrollopplysninger fra land Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med. I slike tilfeller er det vanskelig å gjennomføre tilstrekkelig rask og god sikkerhetsklarering av personellet. Dette har i sin tur ført til utfordringer knyttet til at vernepliktig ungdom som er kvalifisert, enten ikke blir sikkerhetsklarert på nødvendig klareringsnivå for avtjening av førstegangstjeneste, eller må vente svært lenge før svar på søknad om klarering foreligger».
For om det er noe som er gjennomført vagt, så er det enhver beskrivelse av noe som helst som har å gjøre med sikkerhetsklarering. Ved gjennomlesing av avsnittet over, blir man forledet til å tro at problemet gjelder unntaksvis og er av midlertidig art. Intet kunne være mindre riktig.
Klareringsavdelingene har vært gjenstand for gjentatt kritikk for manglende evne og vilje til helhetlige og individuell behandling. Og ingen går klar.
Det kan være ambassadører og embetsmenn med lange karrierer. Det kan være politibetjenter som har jobbet tett på kriminelle miljøer. Og det kan være 18-åringer som ikke vil annet enn å gjennomføre sin verneplikt på best mulig måte.
Slipper ikke inn
Slik blir idealet om et mangfold motarbeidet, institusjonelt og systematisk. Resultatet er et redusert mangfold i arbeidsstokken. Logisk nok, da de som er utenfor «normalen» holdes utenfor reelle konkurransemuligheter ved at de enten ikke slippes inn i organisasjonen, eller kastes ut underveis.
Fordi de har gjort noe kriminelt?
Nei.
Fordi noen i deres familie har gjort noe kriminelt?
Heller ikke det.
Fordi det er sannsynlig at de selv eller noen i deres familie kan tenkes å utføre en kriminell handling en gang i fremtiden?
Nei, igjen.
Det er knapt til å tro, men faktisk tillegges individets fremtidige risikopotensial betydning ved klarering. En NSM-direktør har i forbindelse med én av flere rettssaker uttalt at klarering «kan fratas for å unngå fremtidige situasjoner som kan medfører en sikkerhetsrisiko».
Dette er som om Statens vegvesen skulle frata nye sjåfører førerkortet fordi de i fremtiden kan havne i en trafikkulykke. Ikke fordi noe tilsier at det kommer til å skje, men fordi det kan skje. Et annet ord for denne svært tvilsomme metodikken er «magefølelse». Et uttrykk som med lite hell ble nyttet i en nylig avsluttet rettssak mellom Forsvaret og en av dets ansatte.
Udefinerte «andre stater»
Det fremtidige risikopotensialet har en direkte kobling til utlandet, altså søkerens «tilknytning til andre stater». Enten en selv, eller ens foreldre, søsken, barn, ektefelle eller partnere. Altså den forholdsvis sedvanlige primærgruppen for de aller fleste mennesker.
En kompetanse som oppleves som en styrke for de aller fleste bedrifter og arbeidsgivere, og nå også Forsvaret ifølge sin egen handlingsplan for likestilling og mangfold. Men for klareringsorganene mest av alt en trussel. For mer skal det ikke til for at en karriere bråstanses, eller aldri tillates å begynne.
Hvilke er så disse «andre stater» klareringsbyråene er så urolige for? Og hvorfor? Hva er det de frykter kan skje? Svarene er nesten umulige å oppdrive. Det finnes knapt kjent empiri.
Frykten for det utenlandske kan imidlertid vanskelig begrunnes i vår egen historie. Rinnan-banden kom fra Trøndelag. Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt hadde ikke familie fra Sovjetunionen. Majoriteten av terrorhandlinger i Norge er utført av norske borgere uten direkte slektsbånd til andre land.
Selv i de europeiske land som har opplevd islamistisk terror, har gjerningsmennene i overveiende grad vært «home-grown». De har vært borgere av europeiske land. Det er ikke slik at utlendinger automatisk er farligst for et lands sikkerhet.
Ingen transparens
De «fremmede statene» er uansett i liten grad definerte. Faktisk ikke i det hele tatt, som jo er ironisk all den tid sikkerhetsavdelingene selv forlanger entydige opplysninger fra søkerne av sikkerhetsklarering. Et etter hvert gjentakende mønster ved sikkerhetsavdelingenes arbeidsmetode syns å være at de ikke opplyser om metodikk, statistikk, prognose og bevis.
Ingen annen offentlig instans tillates operere uten noen som helst form for transparens, men der myndighetsutøvelsen allikevel kan få svært store konsekvenser for enkeltindividet. Kan man tenke seg en situasjon der man blir innkalt til fengselssoning fordi man kan tenkes å havne i konflikt med naboen? Eller at Skatteetaten ilegger en straffeskatt med en begrunnelse om at man er troende til å jukse med selvangivelsen en gang i fremtiden?
Selvsagt ikke. Slik opererer ingen andre statlige organer.
Dersom vi antar at de europeiske statene er å anse som trygge, og Kina og Russland ikke er det, så gjenstår resten av verden. Altså 159 stater med en samlet befolkning på cirka 6,4 milliarder mennesker. Disse utgjør samtlige et «risikopotensial». De kan alle i teorien «legge press» på norske borgere.
For slik er verdensanskuelsen til norske klareringsmyndigheter i 2023. At du selv, eller noen av dine nærmeste, skulle ha «tilknytning til en annen stat» oppleves av sikkerhetstjenestene som en så stor trussel mot Rikets sikkerhet, at dette er nok til at du nektes sikkerhetsklarering. Eller at den du har, blir tatt fra deg.
Gjennom en eksepsjonell snever, og også kritisert, fortolkning av sikkerhetsloven, blir individer ofret for den gode sak. Ikke fordi sikkerhetsavdelingene nødvendigvis må, eller bør. Men fordi de kan.
Evige brennmerker
Det burde være unødvendig å minne om at verden har forandret seg ganske så dramatisk det siste århundret. I dag er de fysiske og virtuelle grensene mellom Norge og utlandet nærmest utvisket. Underholdningskultur, mat og personlige relasjoner går på kryss og tvers av gamle grenselinjer. Som, ironisk nok, ikke er særlig gamle.
Den norske nasjonalfølelsen kom til først på 1800-tallet, som et motsvar på svensk og dansk dominans i århundrer. Det er ikke slik at den norske identiteten alltid har fremstått entydig og samlende her til lands. Det er kun et par generasjoner siden vestlendinger ble oppfattet fysisk annerledes enn østlendinger – kortere, stuttere og mørkere.
Heller ikke Norges demografi er den samme i dag som den var under den kalde krigen. Av landets befolkning på fem millioner, hadde én million innvandrerbakgrunn, fra mer enn 200 land. I 2022 var en tredjedel av Oslos befolkning innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.
Jo yngre aldersklasser man snakker med, jo dypere forståelse har de av kulturforskjeller. De lever jo i denne hverdagen, i langt større grad enn senior militære og de ansatte i klareringsorganene.
Norske borgere med tilknytning til andre land er altså ikke lenger særlig sensasjonelle. Bortsett fra for sikkerhetstjenestene. Det sies ikke eksplisitt, men deres praksis er tydelig. En tilknytning til et annet land brennmerker deg for evig og alltid.
Den store diskusjonen burde være om Norge, og Forsvaret, er tjent med en mentalitet som i høyeste grad bærer preg av institusjonalisert fremmedfrykt. For dersom Forsvaret faktisk mener alvor med sin mangfoldighetsstrategi, så får klareringsregimene tilpasse seg at Norge er en del av den globaliserte verden. Hvis norske borgere også for fremtiden skal skjematisk sorteres ut grunnet utenlandsk DNA, så bør Forsvarets motto endres.
Forsvaret.
For alt vi har.
Og for alt vi liker å si at vi er.
