Uklokt å endre Forsvarets styrketester

Innføringen av styrketestene medisinballstøt og stille lengde var i sin tid omdiskutert blant mange i Forsvaret. Nå er det fremmet konkrete forslag om at disse to testene skal avløses av push-ups og utfall.

Initiativet til endringen kommer opprinnelig fra miljøet rundt Forsvarssjefen (FSJ). En hurtigarbeidende arbeidsgruppe, primært bestående av Forsvarets idrettsinspektører, har foreslått de nye testene.

Push-up og utfall falt igjennom

Arbeidsgruppa har sikkert gjort sitt beste ut fra de stramme føringene som ble gitt. Jeg mener imidlertid at de foreslåtte endringene er uheldige. Dagens testordning ble utviklet av Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt (nedlagt 2016) over en femårsperiode (2012-16). Et omfattende arbeid ble utført for å kvalitetssikre både tester og krav (1) .

To forhold ble spesielt vektlagt ved valget av tester: validitet (det vil si at testen måler det vi ønsker å måle) og praktiske hensyn. Push-ups og utfall ble også den gang vurdert, men falt igjennom.

Hva er så problemet med disse to testene?

Push-ups er en test- og treningsøvelse som brukes av soldater i mange land. Validiteten er grundig undersøkt gjennom fem tiår. De fremste forskerne innen Nato konkluderte i 1986 med følgende (2) :

«Tests such as push-ups, sit-ups, pull or chin-ups, etc. are, at best, a combination of strength and anaerobic power fitness. None of these tests qualify. They should not be construed as a true measurement of strength or a measure predictive of military strength tasks. The only attributes are ease and rapidity of administration, universal popularity and access to a large body of reference data. Some examples of pure strength tests suitable for field measurement include a) vertical jump, b) standing broad jump and c) medicine ball throw» (sitatet er forkortet).

Nyere internasjonal forskning er litt mindre nådeløs mot push-ups, men det er vanlig å konkludere med at øvelsen i for liten grad måler militærrelevant muskelstyrke (3, 4) .

Test-kjør på sesjon

Vår egen forskning fant blant annet bedre sammenheng mellom prestasjon på en evakueringstest (flytte dukke 70 kg) og medisinballstøt, sammenlignet med push-ups (1, 5) .

Utfallstesten utføres med 22 kg sekk på ryggen, og antall repetisjoner i løpet av 2 minutter telles. Testen er lite brukt av andre lands militære styrker og er lite forskningsmessig studert. Våre egne studier viste moderat validitet; tilsvarende som for stille lengde.

Hovedproblemet med utfallstesten er knyttet til praktiske hensyn. Testen tar tid å gjennomføre: sekker skal fylles opp, tilpasses den enkeltes rygg, og kontrollmåles med kalibrerte vekter. Selve testen tar jo også lengre tid å gjennomføre enn stille lengde.

De fleste vil oppleve at testen er svært utmattende og at beina blir fulle av melkesyre. Å skulle gjennomføre en kondisjonstest rett etterpå vil påvirke løpsresultatet negativt (samme problem om man snur test-rekkefølgen). Dette vil særlig bli problematisk på sesjon, der alle fysiske tester gjennomføres tett etter hverandre. Har du ikke trent jevnlig på testen kan du også forvente deg kraftig og langvarig stølhet i ettertid.

Skaderisikoen er ukjent, både akutt og ved langvarig trening på øvelsen. Under vår utprøving på rekrutter slet flere med balansen og falt bakover da de ble slitne. Tester hvor man skal oppnå flest mulig repetisjoner i løpet av en viss tid oppfordrer dessuten til kjappest mulig utførelse; ikke nødvendigvis riktig utførelse.

Måling av kondisjon i styrke

Litt fysiologi må også trekkes inn. Mange vil kjenne til begrepene aerob og anaerob energiomsetning. Det første er knyttet til kondisjon/utholdenhet, mens det andre er knyttet til muskelstyrke. Når et maksimalt arbeid varer i cirka 75 sekunder er energibidraget 50 prosent aerobt og 50 prosent anaerobt (6) .

Med lengre varighet øker den aerobe andelen. Ved to minutters arbeid er derfor det aerobe bidraget cirka 65 prosent av totalen. Ergo; utfallstesten er primært en test som måler den aerobe kapasiteten (kondisjonen). For push-ups vil det aerobe bidraget variere med lengden av testen, men vil typisk være 20–40 prosent.

Spesielt utfall, men også push-ups, tester derfor i for stor grad en egenskap vi allerede måler gjennom 3000 meter løp. Vi burde i stedet benytte oss av styrketester som er kortvarige og maksimale, så vi unngår «måling av kondisjon i styrketesten».

Ytre vekt

Så lenge det er viktig med lite utstyr og rask gjennomføring, blir hopp- og støtøvelser da de mest aktuelle. De fleste fysisk krevende arbeidsoppgavene i Forsvaret inkluderer flytting av ytre vekt. Eksempler er utmarsj med pakning, evakuering av såret medsoldat, løfting av ammunisjonskasser, graving av skyttergrop, eller sparke opp en dør.

Tester som kun måler evnen til å flytte egen kroppsvekt (3000 meter løp, push-ups, etc.) gir generelt lette soldater bedre testscore, samtidig som disse soldatene har dårligere forutsetninger for å utføre nevnte arbeidsoppgaver (3) .

Utfallstesten er noe bedre da den inkluderer ytre vekt. Likevel flyttes kroppen samtidig, og de 22 kg utgjør en relativt liten prosentandel av kropp + sekk.

Medisinballstøt er bedre; her utgjør ballen mesteparten av vekten som flyttes. Øvelsen kan sammenlignes med kulestøt, hvor det åpenbart skal mye muskelkraft til for å støte kula på 7 kg langt.

Stille lengde har samme problem som de andre kroppsvektbærende testene (fordel for de lette). Øvelsen har likevel det fortrinn at den kun tester det anaerobe systemet. Ettersom resultatet er avhengig av den maksimale kraftutviklingen vil også «store og sterke» kunne gjøre det bra på stille lengde. I praksis ser vi at for eksempel styrkeløftere har svært gode resultater på spenstøvelser.

Noen andre relevante punkter:

• Den amerikanske Hæren innførte i 2017 nye fysiske tester ved seleksjon. The Occupational Physical Assessment Test (OPAT) er basert på svært omfattende forskning og utprøving (4) . Mange styrketester ble vurdert, herunder push-ups og sit-ups. Det er verdt å merke seg at det endelige valget falt på stille lengde og medisinballstøt (samt markløft).
• For å teste muskelstyrke på en optimal måte kreves bruk av ytre vekt. Øvelser som benkpress og knebøy (beinpress) er anerkjente og valide øvelser, men praktiske aspekter vanskeliggjør universell bruk i Forsvaret.
• Medisinballstøt og stille lengde har vist seg å samsvare bedre med benkpress og knebøy sammenlignet med tester som push-ups og pull-ups (1, 5).
• Et «gullstandard-mål» finnes ikke for muskelstyrke, men total muskelmasse er svært avgjørende for maksimal styrke. Medisinballstøt har atskillig bedre korrelasjon opp mot muskelmasse enn push-ups (7) .
• Dersom du gjennomfører en «styrketest» og du får høy puls og tung pust bør varsellampene blinke: Da belaster du i for stor grad hjerte- og respirasjonssystemet ditt, dvs. at du primært tester kondisjonen. Dette vil for eksempel gjelde utfallstesten.
• Styrketester hvor man teller antall repetisjoner har sine klare svakheter. Klarer man én pull- up har man testet maksimal styrke; klarer man 15 repetisjoner har man testet muskulær utholdenhet. Vi vet altså ikke hvilken fysisk egenskap vi har testet før resultatet foreligger.
• Man bør være skeptisk til tester hvor stor fremgang kan oppnås på kort tid. I push-ups og pull-ups kan man etter få ukers spesifikk trening øke antall repetisjoner vesentlig. Dette gjenspeiler primært lokale muskulære tilpasninger, ikke at generell styrke eller muskelmasse har økt (det finnes ingen quick-fix for det).
• Bedring av teknikken kan i begynnelsen gi en viss økning i medisinballstøt og stille lengde (som i alle nye øvelser). Deretter kreves mye og riktig trening for ytterligere fremgang. At det er vanskelig å forbedre seg mye i medisinballstøt og stille lengde er en indikasjon på at man måler en reell og mer varig fysisk egenskap.
• Vi har ingen god dokumentasjon på skader knyttet til dagens styrketester. At relativt utrente, eldre offiserer, med dårlig oppvarming kan pådra seg strekkskader under testing er imidlertid ingen overraskelse. Intensjonen med testordningen var at militært tilsatte i stab- og støttefunksjoner skulle ha minimumskrav 3 eller lavere; dvs. ikke krav til gjennomføring av styrketester (8) .
• Ved høye skadetall bør derfor hver DIF først vurdere om kravene er satt riktig. De som skal ha styrkekrav må sørge for tilstrekkelig tilvenningstrening og god oppvarming før testing.
• Det at en dyktig spesialsoldat eventuelt ikke oppnår maksimal score på alle styrketestene er ikke et argument for at testene er feil. Hurtig og maksimal kraftutvikling (power) og langvarig «seigt» arbeid krever ulike egenskaper. Mye trening av den ene egenskapen går gjerne utover den andre. Den daglige tjenesten til en spesialsoldat inneholder mest av det langvarige arbeidet, mens power slår inn sjeldnere (i mer kritiske situasjoner). I så fall er det naturlig at evnen til hurtig kraftutviklingen reduseres over tid. Det må også nevnes at alle tester har en viss andel falske positive og negative – det er umulig å unngå.
• De lange flankemarsjers tid er historie; det er i dag større krav til kortere og raskere forflytninger, og mer ekstern vekt. Ved å innføre push-ups og utfall vil man ikke lenger ha noen øvelser som setter krav til maksimal styrke, hurtighet og eksplosivitet (power). Dette er egenskaper som bør testes i et moderne Forsvar.
• Medisinballstøt og stille lengde har også sine svakheter; de er et kompromiss mellom validitet og praktiske hensyn. Den største svakheten er kanskje at øvelsene ikke ser relevante ut: «vi kaster jo ikke ball eller hopper i strid». Det samme kan dog sies om push-ups eller pull-ups, men disse er så inngrodde i Forsvaret at de er akseptert av mange. Utfall kan kanskje se relevant ut for hærsoldaten, men det er fysiologisk to vidt forskjellige ting å ta 60 utfall i løpet av 2 minutter, sammenlignet med 60 utfall i løpet av en lang dag i felt. Forsvaret har dessuten bevisst valgt å ha generelle tester. Disse skal måle generelle egenskaper, ikke overflatisk etterligne spesifikke militære arbeidsoppgaver.

Hva er så den beste og den dårligste styrketesten vi har i Forsvaret i dag?

For meg er svaret enkelt: medisinballstøt er best, pull-ups er dårligst. Medisinballstøt har høyest validitet og utfyller 3000 meter løp best; til sammen tester de «ytterpunktene» av fysiologiske egenskaper. En soldat som scorer bra på både 3000 meter og medisinballstøt har gode forutsetninger for å mestre et vidt spekter av fysisk krevende militære oppgaver.

Les også:

Kronikk:– Nå er det lik konkurranse, gutta!

Pull-ups gir for stor fordel for de lette. Denne testen ble i sin tid videreført etter ønske fra mange i Forsvaret, ikke på grunn av validitet eller praktiske hensyn. Etter min mening forkaster man nå de to beste styrketestene, og viderefører den dårligste.

Skal Forsvaret gjøre endringer på styrketestene bør vi heller se til OPAT-testen fra USA, og kun bytte ut pull-ups med markløft. Det må også nevnes at tester og krav påvirker karriere- og jobbmuligheter i Forsvaret. Det er derfor etisk og juridisk viktig at testsystemet utvikles etter anerkjente metoder, helst i tråd med anbefalinger fra NATO (9) .

Jeg mener de forslåtte endringene i liten grad følger disse standardene, og at dette kan være problematisk for Forsvaret på sikt. Forsvarsstaben (FST) har nylig gitt Forsvarets høgskole (FHS) ansvar for å revidere testreglementet og implementere nye styrketester.

Det nye reglementet skal gjelde fra januar 2023. Formelt er ikke endelig beslutning tatt, og det loves at arbeidstakerorganisasjonene får innflytelse i videre prosess. Det er derfor å håpe at den fastsatte kursen mot nye styrketester vil revurderes av FSJ og FST.

I stedet for å endre testene bør det heller kraftsamles rundt de mange reelle utfordringene innen fagfeltet, herunder: for få med idrettsfaglig kompetanse ved avdelingene, et minimert miljø knyttet til fagansvar militær idrett og trening (MIT), og redusert undervisningstilbud innen faget militær fysisk trening (MFT).