Kong Haralds tale på 75-årsdagen for frigjøringen av Norge 8. mai 1945 er her gjengitt i sin helhet:
Stortingspresident
Høyesterettsjustitiarius
Statsminister
Statsråd
Forsvarssjef
Kjære veteraner
Kjære alle sammen!
Vinteren 1941 satt Carl Johan Oftedahl fra Stavanger i tysk fangenskap her på Akershus festning. Sammen med flere andre nordmenn var han dømt til døden av nazistene for sitt motstandsarbeid. Den siste kvelden han levde, var det ett budskap som var viktig for ham å formidle til dem som ble igjen:
«Hils våre landsmenn og si at de må bygge Norge i kjærlighet.»
Dette er et godt budskap også i dag.
75 år er gått siden en av de gladeste dagene i vårt lands historie: Endelig kunne vi feire frigjøringen etter fem mørke krigsår.
I dag skulle vi feiret dette stort sammen, over hele landet.
I stedet har vi paradoksalt nok fått friheten vår innskrenket.
Vi kan ikke markere dagen på akkurat den måten vi hadde ønsket.
Allikevel har vi uendelig mye å feire og være takknemlige for i dag.
Vi feirer freden og friheten.
Vi feirer at vi lever i et land der folket selv velger sine representanter, og der makten er balansert og fordelt til vårt felles beste.
Vi feirer også en grunnleggende styrke, som vi i disse dager virkelig opplever verdien av:
Tilliten. Vår tillit til hverandre. Vår tillit til alle dem som tar viktige beslutninger på vegne av felleskapet.
Mye av dette manglet hos oss under krigsårene.
Og alt dette er fremdeles en fjern drøm for en stor del av verdens befolkning den dag i dag.
Derfor har vi god grunn til å gjenkalle jubelbruset fra maidagene 1945 og gjenoppleve gleden og samholdet som preget landet vårt nettopp disse dagene.
Jeg vil benytte denne spesielle anledning til å si en varm takk på vegne av oss alle til dere som på ulikt vis bidro til at vi kunne feire frigjøringen sammen med våre allierte for 75 år siden.
Dere, sammen med de mange som ikke lenger er blant oss, vil for alltid leve i vårt lands takknemlige minne.
Andre verdenskrig kostet mye, både menneskelig og materielt.
Byer og lokalsamfunn ble jevnet med jorden. Mange mistet livet. Relasjoner ble ødelagt og tilliten brutt. Sårene har fulgt familier i generasjoner.
Men landet ble gjenreist.
Møysommelig bygde vårt folk opp igjen hele samfunnet til noe bedre enn det var før.
Vi hadde mistet mye. Og vi hadde erkjent verdien av det vi hadde kjært.
Vi skulle ikke miste igjen. Langsomt la vi grunnlaget for det frie, åpne, mangfoldige velferdssamfunnet som hver og én av oss er så heldige å få være del av i dag.
Og vi ser at det samfunnet vi har bygget sammen, bærer.
Det gir oss god grunn til å være både stolte, glade og takknemlige.
Men det var ikke bare vårt eget land vi gjenreiste etter 1945.
Vi hadde smertelig erfart hvor avhengige vi er av hverandre på tvers av landegrensene.
Vi bygde allianser for å gjøre oss alle mindre sårbare. Med ett hovedmål for øye: Aldri mer verdenskrig.
Dette internasjonale samarbeidet har, i det store bildet, gjort verden til et tryggere sted. Det skal vi verne godt om.
Kjære alle sammen,
I dag feirer vi freden, friheten og folkestyret vårt.
Vi feirer samholdet og tilliten mellom oss.
Nå skal vi gå videre sammen, med handlekraft og ny bevissthet om det som betyr noe for oss. Om alt vi lever av – og for.
I en tid med mindre frihet for oss alle, en tid som er vanskelig for mange, skal vi også huske på å bygge opp hverandre.
For nok engang har vi blitt minnet om hvor avhengig vi er av våre små og store felleskap. Vi skal hente ut det beste i hverandre, så hver og én kan få bidra på sin måte til å styrke landet vårt for fremtiden.
Vi skal følge motstandsmannen Carl Johan Oftedahls oppfordring:
Vi skal bygge Norge videre i kjærlighet.
