Kronikk

MARINEOFFISERER: Det er ikke den militære profesjons jobb å diktere viktigheten av pengebruk på forsvar opp mot andre statlige oppgaver, skriver kapteinløytnant Haugen. Dette bildet er tatt i forbindelse med en seremoni i 2021.
MARINEOFFISERER: Det er ikke den militære profesjons jobb å diktere viktigheten av pengebruk på forsvar opp mot andre statlige oppgaver, skriver kapteinløytnant Haugen. Dette bildet er tatt i forbindelse med en seremoni i 2021.

Som marineoffiser er jeg bekymret over hvorfor marineoffiserer bekymrer seg

Vi som militære må aktivt søke å motarbeide den institusjonelle konservativismen, og ikke dogmatisk rope om fornyelse av eksisterende strukturelementer, skriver innleggsforfatteren.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I en kronikk i Forsvarets forum 19. januar 2022 advarer kommandørkaptein Johan Reinboth mot en fremtidig forsvarsstruktur uten kystnær krigføringsevne. Mer konkret advarer han mot en fremtidig forsvarsstruktur uten en fartøysklasse som tar opp arven etter Skjoldklasse korvetter og flere generasjoner med motortorpedobåter (MTB-er).

Reinboth forklarer ikke eksplisitt hvilken type fartøy han ser for seg, men for enkelhets skyld vil jeg omtale dette som «ny kystnær fartøysklasse». I denne replikken vil jeg peke på hvordan argumentasjonsrekken i den nevnte kronikken føyer seg inn i en tradisjon som både bidrar til å undergrave troverdigheten til fagmilitære råd, og som er med på å motarbeide en optimal fremtidig forsvarsstruktur.

Uryddig prosess

For å unngå at eventuelle lesere med mørkeblå tilhørighet går rett i forsvarsposisjon og leser resten av denne replikken med fiendtlig blikk må jeg presisere at jeg ikke nødvendigvis er uenig med Reinboths konklusjon. Det er resonnementet bak jeg vil til livs.

Før jeg ser på Reinboths argumentasjon er det riktig og viktig å minne om den mildt sagt uryddige prosessen som lå bak anskaffelsen av den nåværende kystnære kapasiteten som Reinboth snakker så varmt om.

I masteroppgaven Skjoldklasse – en kamp Sjøforsvaret burde tapt? fra Forsvarets høgskole analyserte Åge Vetaas bakgrunnen for beslutningen om anskaffelsen av Skjoldklassen. Hans konklusjon var at anskaffelsen sprang ut fra en kombinasjon av institusjonell militærkonservativisme , tankefellen sunk cost, og nærings- og distriktspolitikk.

Analysen tilsa at anskaffelsen ikke var en kosteffektiv løsning på de problemene Forsvarets sto ovenfor da beslutningen ble tatt. Vetaas peker også på at anskaffelsen gikk mot FFIs anbefaling, og kom på tross av beregninger som tilsa at driftskostadene ikke kom til å bli bærekraftige.

Fare for å gjenta feil

Det at Skjoldklassen i dag ses på som en relevant kapasitet fremstår mer som flaks - i den grad man kan kalle den sikkerhetspolitiske utviklingen siden 2014 for flaks - enn som en strategisk klok og fremsynt beslutning.

Når slutten på levetiden til Skjoldklassen nå nærmer står vi i fare for å gjøre den samme feilen en gang til – delvis på grunn av marineoffiserer i og utenfor tjeneste som tenker bevaring av strukturelementer fremfor å objektivt se på total forsvarsevne.

Reinboths bekymring har bakgrunn i kravet om effektivisering av Forsvarets drift og trange budsjetter. Dette har han nok helt rett i, og jeg har heller ikke noen tro på en type «enhetsfartøy» som løsningen på verken operative eller økonomiske problemer.

Kostnadsutvikling inn i himmelen

Ved å påstå at man må se etter andre måter å imøtekomme budsjettkravene på enn å fjerne noen av de nåværende strukturelementene overser Reinboth imidlertid noe sentralt. Kostnadsutviklingen på tradisjonelt militært materiell ser ut til å fortsette inn i himmelen, og det er ingen tegn til at forsvarsbudsjettene kommer til å øke i nærheten av tilstrekkelig til å holde tritt.

KYSTNÆR: Korvetten KNM Skjold patruljerer utenfor Andenes under øvelse Thunder Reindeer 2020.
KYSTNÆR: Korvetten KNM Skjold patruljerer utenfor Andenes under øvelse Thunder Reindeer 2020.

Det er heller ingen grunn til å tro at høye anskaffelses- og driftskostnader ikke kommer til å være et problem med en ny kystnær fartøysklasse. Det er ikke den militære profesjons jobb å diktere viktigheten av pengebruk på forsvar opp mot andre statlige oppgaver. Man kan alltids advare mot at budsjettene ikke er tilstrekkelige for å løse oppgavene optimalt, men det er den militære profesjons oppgave å gi politikerne råd om hvordan strukturen bør optimaliseres for å løse oppgavene innenfor de rammene som bevilges.

Vetaas viser at det sistnevnte feilet under anskaffelsen av Skjoldklassen, og at dette i stor grad skyldtes egeninteresser og alenegang i Sjøforsvaret. Argumenter av typen «dette er vi så gode på» og «dette strukturelementet har vi alltid hatt» bidrar til å forsterke den institusjonelle militærkonservativismen og motvirke nytenkning.

Dette er med på å undergrave integriteten til fagmilitære råd, og vil trolig ikke gi politikere noe sterkere ønske om å følge dem.

Operasjonskunst er verdiløst i seg selv

Et av Reinboths hovedargumenter er at vi må bevare nisjekapasiteten til å utøve operasjonskunst innenskjærs, fordi den er komplementær med den som foregår utenskjærs og fordi den både er unik og tidkrevende å gjenoppbygge.

Isolert sett riktige observasjoner. Men operasjonskunst er verdiløst i seg selv.

Det er effektene man oppnår ved å utøve operasjonskunst som er viktig. Eksempelvis vil det å nekte en fiende fri bruk av vår kystsone kunne være én effekt som er ønskelig å oppnå. Om vi skal komme frem til en økonomisk bærekraftig, militært slagkraftig og anvendelig forsvarsstruktur i fremtiden er det kartlegging av alle effektene vi ønsker å oppnå vi må begynne med.

Dernest må vi vurdere grundig hvordan vi best kan oppnå disse effektene innenfor de økonomiske, teknologiske og strukturelle rammene – sett opp mot den aktuelle trusselen vi står overfor.

Satelittdekning, kunstig intelligens og dronesvermteknologi

Videre peker Reinboth på at Norskekysten som planleggingsfaktor ligger fast. Imidlertid sier han ingenting om at flere av de andre fundamentale faktorene har endret seg betydelig siden i løpet av de siste 20-30 årene.

I stedet for storstilt invasjon er det nå begrensede militære operasjoner for å oppnå begrensede politiske mål, gjerne med betydelige innslag av langtrekkende presisjonsvåpen og ikke-militære virkemidler, som er trusselen.

Samtidig har teknologiutviklingen vært betydelig, og selv om fartøy som Skjoldklassen enn så lenge er i stand til å holde seg relativt skjult innenskjærs er det bare et spørsmål om tid før satelittdekning, kunstig intelligens, dronesvermteknologi med mer fjerner denne fordelen.

Tilsier disse endrede forutsetningene virkelig at vi blindt burde argumentere for å fornye strukturelementene vi har nå?

Som en liten digresjon vil jeg også påpeke at på et generelt grunnlag vil trolig argumentasjonsrekker om strukturelementer stå seg bedre i militære kretser dersom man unngår ubegrunnede påstander om at ens egen avdeling har en krigerkultur som overgår andre miljøers.

Dette må fremstå som ganske arrogant blant militære som har tjenestegjort i andre avdelinger.

År, risiko og vilje

Reinboth bruker også konsekvenstenkning i sin argumentasjon for å bevare en kystnær fartøysklasse som strukturelement. Hva om vi avskaffer Skjoldklassen, ikke erstatter den med en ny kystnær fartøysklasse, og så finner ut at vi tar feil?

Å bygge en kapabilitet tar anslagsvis ti år, mye risiko og vilje, heter det. Vel, den samme konsekvensteknkingen kan snus på hodet. Å anskaffe en ny og moderne plattform koster usannsynlig mye penger og arbeidskraft - og tar mer enn ti år. Med nåværende anskaffelsesmodeller og teknologiutvikling er det overhengende sannsynlig at man mottar kapasiteter som er utdaterte før de rekker å bli operative. Hva er da konsekvensen om man tar feil?

Det er godt mulig at en grundig analyse av Forsvarets (og totalforsvarets) oppgaver sett opp mot teknologiske, økonomiske og strukturelle rammer vil konkludere med at Reinboth har rett.

Altså at en ny kystnær fartøysklasse som tar opp arven etter MTB-er og korvetter er et kosteffektivt element i en fremtidig forsvarsstruktur. Men, det kan også godt hende at én eller flere kapasiteter innenfor rammen av totalforsvaret viser seg å ha bedre effekt til en lavere kostnad.

Institusjonell konservatisme

Mitt poeng er at vi som militære aktivt må søke å motarbeide den institusjonelle konservativismen, og ikke dogmatisk rope om fornyelse av eksisterende strukturelementer. Klarer vi dette vil våre fagmilitære råd få mer troverdighet, og dermed vil kanskje sjansen øke for at rådene overlever møtet med andre politiske behov.

For å få til dette er vi som representanter for den militære profesjon nødt til å tenke større enn våre egne avdelinger, forsvarsgrener og erfaringer - og gjøre som Reinboth oppfordrer til: tenke utenfor boksen.

Powered by Labrador CMS