Meninger
En kommisjon for trygghet
I januar startet forsvarskommisjonen sitt arbeid. Vi har ulik bakgrunn og erfaringer, men sammen skal vi se fremover. Hva er verdt å forsvare, og hvordan skal Norge gjøre dette de neste 10-20 årene? Spørsmålene berører oss alle, og bør interessere og engasjere langt utover kommisjonens rekker.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
20 år er lang tid i sikkerhetspolitikken. I fjor var det 20 år siden terrorangrepet på USA 11. september 2001. Angrepet satte sikkerhetspolitisk retning for tiår fremover. 20 år tidligere befant Europa seg midt i en kald krig hvor øst stod mot vest. Berlin-murens fall et tiår senere ble et vannskille.
I dag har flertallet av oss har vokst opp i en hverdag hjemme preget av dyp fred. Om lag to millioner nordmenn er født etter den kalde krigen. Sikkerhetssituasjonen i og rundt Ukraina er en påminnelse om at viktige premisser for norsk og internasjonal sikkerhet ikke nødvendigvis kan tas for gitt.
Vi ser et sikkerhetslandskap som i økende grad preges av stormaktsrivalisering, sammensatte trusler og en teknologisk utvikling ingen fullt ut skuer konsekvensene av. Endringstakten er høy.
De grunnleggende spørsmålene forblir imidlertid de samme: Hva er verdt å forsvare? Bør samfunnets ressurser brukes annerledes, og er vi riktig dimensjonert? Hvordan innretter vi Forsvaret slik at det kan trygge våre barn og barnebarns fremtid?
Føringer om realisme
Norges har et godt utgangspunkt. Vi er et av verdens rikeste land, og et samfunn preget av tillit og tette bånd mellom det militære og sivile. Vi har en høyt utdannet befolkning, et innovativt næringsliv, sterke forskningsmiljøer og et forsvar som har mye erfaringer med endring og modernisering. Men i vår komfort ligger også en risiko. Vi kan ta tryggheten for gitt, og vårt strategiske utsyn kan stivne.
I vår nasjonale rikdom ligger også risiko for en «politisk hollandsk syke». Å bevilge seg ut av utfordringene vil ikke være nok. Derfor er jeg glad for at regjeringen har gitt forsvarskommisjonen et bredt mandat med klare føringer om realisme. Det akter vi å fylle.
Inviterer til innspill
Kommisjonens to første møter er gjennomført. Det neste året vil vi søke kunnskap og råd både innenfor og utenfor landets grenser. Vi vil møte forsvar og forskere, sivilsamfunn og embetsverk, unge og eldre. Vi vil invitere til innspill og mønstre til debatt. Vi vil lytte, men også utfordre.
Vi er enige om at takhøyden i kommisjonen skal være høy. Vi håper terskelen for å delta i den offentlige debatten blir tilsvarende lav. Dessuten; fremtiden tilhører de unge. De skal også høres.
Veivalg og prioriteringer står i kjernen av forsvarskommisjonens mandat. Perspektivet er 10-20 år. Det gir oss anledning til å se noe bortenfor beslutninger som allerede er tatt, samtidig som vi må ta hensyn til allerede fattede beslutninger med lang tids binding.
Vi må våge å drøfte hvilken rolle Forsvaret skal ha, mulighetene i Norges samarbeid med andre land, hvor grensene skal trekkes mellom sivil og militær sektor og hvordan vi kan bidra til avspenning, stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Vi må tørre å stille spørsmål ved profesjon, prosentmål og distriktspolitikk. Hvis ikke vi stiller spørsmål ved etablerte sannheter, vil få gjøre det. Vår mulighet er nå.
- Forsvaret er felleseie
Samtidig handler veivalg om realisme, om det muliges kunst, om forvaltning av fellesskapets dyrbare ressurser, og hvilken risiko vi som samfunn er villig til å ta.
Kommisjonen skal legges frem sin utredning i mai 2023. Vi ønsker ikke å produsere en papirtiger. Vi vil gi politikerne anbefalinger som gir grunnlag for å ta reelle valg som kan følges opp. Derfor blir politisk, økonomisk og teknologisk gjennomførbarhet viktig når vi skal gi våre anbefalinger.
Vår reise som kommisjon har akkurat startet, og verden kommer ikke til å stå stille i det snaue året vi har på oss. Ingenting er på plass før alt er på plass.
Som leder vil jeg inspirere til tillitsfulle drøftinger. Kommisjonsmedlemmenes forskjellige bakgrunn er ikke en svakhet. De er en styrke og et korrektiv til gruppetenkning. Forsvaret er vårt felleseie. Det er satt til å forsvare det kjæreste vi har, og i ytterste fall sette livet på spill. Det maner til ydmykhet, og til samhold i det videre arbeidet.
