Portrett:

En veteran trer av

Han har dekket Forsvaret i et halvt århundre, reist jorda rundt med norske krigshelter og sett hvordan krig er helvete. Men Erling Eikli ville neppe vært her i dag om det ikke var for andre verdenskrig.

Publisert Sist oppdatert

Hvor skal man egentlig begynne? Da Erling Eikli skrev sine første artikler som forsvarsjournalist i 1974, var Vietnamkrigen ennå ikke over. Når han trer av fra Forsvarets forum ved årsskiftet, etter 46 år som journalist og fotograf og redaktør og utrettelig ildsjel for norske krigsveteraner, har han sanket historier nok til å fylle en egen spesialutgave.

Audiens

Det var den dagen han fikk 20 minutters audiens hos kong Olav – etter opptil flere forsøk – og de endte med å sitte en time og mimre om kongens liv i uniform. Det er alle turene han har arrangert til gamle stridsområder, der aldrende krigsveteraner har møtt president Obama og dronning Elizabeth, mimret, grått og – i ett tilfelle – dødd. Det var den gangen han overtalte Ari Behn til å portrettere Gunnar Sønsteby til 90-årsdagen. Med forfatteren i passasjersetet kjørte motstandsmannen inn en gågate, brøt vikeplikten på vei ut av den og kolliderte med en lastebil der sjåføren tok på seg all skyld da han så hvem som satt i den andre bilen.

Erling Eikli

Fra: Hamar
Alder: 68
Sivilstatus: Enkemann, tre barn, fem barnebarn
Aktuell: Slutter som redaktør og blir pensjonist etter 46 år i Mannskapsavisa og Forsvarets forum

Musestille

Og det var denne: Sønsteby og tungtvann-sabotør Joachim Rønneberg var invitert til å snakke på en skole for innbyggerne i Aukra kommune. Foredraget i gymsalen var over da Eikli oppdaget det: Sønsteby var søkk vekk. Til slutt fant han krigshelten i et musestille klasserom.

– Jeg kommer inn, og ikke én elev ser på meg, alle sitter og følger med på hva han forteller. Så sier jeg: «Gunnar, nå må vi gå, det er middag.» Han svarer: «Jeg er ikke ferdig ennå.» Så holdt han på ti minutter til. Jeg visste at det ikke hadde noen hensikt å snakke med ham, for han skulle gjøre seg ferdig, sier Eikli.

Dette er noe av det viktigste, synes han: at nye generasjoner får vite hva deres besteforeldre har opplevd og gjort for at de i dag kan sitte på skolen i et fritt land.

– Jeg mener et historieløst samfunn faller veldig fort. Hvis du ikke kjenner historien og vet hva folk har gjort før deg – og for deg – så overlever du ikke.

Les også: 31. desember 2020 går han ut døren fra redaksjonslokalene i bygning 65 for siste gang som redaktør, og en rekordlang karriere i Forsvarets forum vil være over.

Syvende far i huset

Erling Eikli pleide å være den som leste – ikke fortalte – historiene om norske krigshelter. Som barn pløyde han seg gjennom krigshistorie på biblioteket i Hamar, elsket å lese om Gunnar Sønsteby, Max Manus og andre motstandsfolk. At han skulle ende opp med å møte så mange av dem? Bli med dit de hadde kjempet og se takknemligheten som lokalbefolkningen viste veteranene så mange år senere? Det kunne han jo bare drømme om.

Og nå sitter han altså her på kontoret på Akershus festning. Med en personlig hilsen fra Sønsteby i ramme på veggen og 22 veteranturer på samvittigheten. Eikli er blitt en syvende far i Forsvarets forum, et levende arkiv med eget hjerterom for norske krigsveteraner og trau-mene de tok med hjem.

– Da jeg kom til Oslo som vernepliktig, var det i området rundt her en del mennesker som skilte seg ut og ofte var litt mer enn bedugget. Så viste det seg at flere av dem hadde en krigs-seiler-bakgrunn. Du får jo en vanvittig respekt for slike mennesker og deres liv.

Kontormuseet

Da redaksjonen flyttet forrige gang, tok Eikli med seg 94 flyttekasser. Kontoret hans er så fullt av forsvarsrelaterte bilder, bøker, luer, skilt, vimpler, kopper, permer, plaketter, figurer og medaljer at det like gjerne kunne vært et museum.

– Jeg hadde tre ønsker da jeg startet min journalistiske karriere i Forsvaret: Det ene var å jobbe med krigshistorie. Det andre var å få reise til Skottland for å se og dekke Garden opptre på Royal Edinburgh Military Tattoo. Og det tredje var å intervjue kong Olav, sier 68-åringen.

Alle ønskene er blitt innfridd. Men ett ofret han: å hoppe i fallskjerm. Drømmen så først ut til å bli oppfylt da han fikk tandemhopp i 40- årsgave.

– Da sa kona mi: «Erling, kan du gjøre meg én tjeneste her i livet: å ikke hoppe i fallskjerm?» Da sa jeg at hvis det betyr så mye for deg, så skal jeg ikke gjøre det.

Han har gjort langt farligere ting. Flere ganger har han rapportert fra konflikter for Forsvarets forum.

– Krig er jo noe forferdelige greier. Jeg har sett krigens redsler på Øst-Timor, i Libanon og Afghanistan. Og det er jo et helvete.

31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.
31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.

Heldig diskos-ulykke

For soldater i krig kan én centimeter bety forskjellen på bom og treff, liv og død. Men også utenfor slagmarken kan blinkskudd få skjebnesvangre følger.

I 1944 ble det avholdt et idrettsstevne i Sverige for en avdeling av «Polititroppene» – betegnelsen på hærstyrken av 13 000 nordmenn som hadde krysset grensen og organisert seg under dekke av å være «politi». Én av dem var en tidligere gardist som hadde laget illegale aviser i Oslo før han flyktet til nabolandet. Og der sto han nå, på dette idrettsstevnet, idet en diskos kom seilende gjennom luften og traff ham i hodet.

Han falt om – død, fryktet noen – og ble sendt til sykehus.

– Der våknet han etter å ha ligget i koma en stund. Han var sikker på at han hadde kommet til himmelen, for alle var hvitkledde, sier Eikli.

Den første hvitkledde han la øynene på, var en svensk sykepleier. De holdt kontakten. Vinteren 1945 returnerte nordmannen til hjemlandet, der han deltok i frigjøringen av Finnmark. Én uke før freden mistet han 22 medsoldater i Karasjok da en tysk stridsvogn-mine eksploderte ved et uhell.

Gardisten og sykepleieren giftet seg i 1948. De slo seg ned i Hamar og fikk en sønn: Erling.

– Jeg har faktisk truffet han som kastet den diskosen og takket ham for et utrolig bra kast. Uten det kastet hadde jeg ikke vært her, sier Eikli.

Ofret eksamen

Gunnar Eikli ble lektor på lærerskolen i Hamar. Moren Elsa var hjemme med Erling og de fire småsøsknene. Eldstemann ble raskt interessert i krigshistorien. Han gikk gradene i speideren. Et annet frø ble sådd da han fikk et speilreflekskamera av sin fotointeresserte far.

– Jeg elsket å skrive og ta bilder. Jeg tilbrakte all ledig fritid i redaksjonen i Hamar Stiftsti-dende, sier Eikli.

Da han senere begynte på lærerskolen i Elverum, ble han korrespondent for avisen. Han husker særlig en nynorskeksamen der,. Han kikket ut gjennom klasseromsvinduet og så tykk røyk stige opp fra andre siden av Glomma: Elverums trelastlager i fyr og flamme.

– Så jeg leverte min besvarelse etter en time og ti minutter og var sikker på at det ble stryk – og det ble det jo – og dro på jobb. Jeg måtte jo dekke dette, det brant som bare rakkern.

Kommet hjem

Han planla å følge farens fotspor helt til kateteret. Men på lærerskolen møtte Erling sin fremtidige kone, Astri-Helene. De ble enige om at det holdt med én lærer i familien. I 1974 ventet verneplikten. Etter rekruttskolen og noen dager i Garden startet han som vernepliktig journalist i Mannskapsavisa, som seks år senere skulle bli til Forsvarets forum.

– Det var en redaksjon som var veldig liten og trang. Vi satt jo tre vernepliktige på et kontor som ikke var større enn dette. Men vi hadde en stemning og et miljø som var utrolig godt, sier han.

Da det dukket opp en ledig journaliststilling, søkte han. Og fikk den.

– Da følte jeg at nå hadde jeg kommet hjem, her skal jeg være. Og det ble jeg jo.

Beskjeden skarpskytter

I skapet på jobb henger en dress, klar for utrykning til ambassader eller departementer. På hverdagsblazeren sitter nålen han fikk da Forsvarets velferdstjeneste tildelte Eikli kulturprisen for 2019. Rundt hånden bærer han sin tredje Apple-klokke, rett bak mansjettknappene med mottoet han forelsket seg i «lenge før det ble salgsartikler på Oxford Street»: Keep Calm and Carry On.

Det har han selv gjort i 46 år. Eikli jobber helst i det stille, roper sjelden høyest. En kollega minnes da de arrangerte skytekonkurranse. Flere i redaksjonen hadde militær bakgrunn og stor tro på egen seier. De fikk alle juling av syvende far i huset, som ikke hadde fortalt noen om sin bakgrunn fra Hamar skytterlag.

– Jeg holdt klokelig munn hele veien, inntil de leste opp sluttresultatene, sier Eikli og smiler lurt.

Tårevåte turer

I 2003 fikk generalmajor Johan Brun ordre fra forsvarssjefen om å lede en norsk delegasjon med 150 veteraner og 130 gardister under markeringen av D-dagens 60-årsdag i Normandie. Erling Eikli dekket turen for For-svarets forum. De to fant tonen og fikk ideen om å arrangere lignende turer i mindre skala. Gjennom 15 år har de to tatt med krigsveteraner på til sammen 22 turer tilbake til stedene hvor de kjempet og tjenestegjorde.

I Sør-Korea fikk 95 år gamle Gerd Semb møte en av pasientene hun behandlet under Korea-krigen, der hundrevis av nordmenn tjenestegjorde i et norsk feltsykehus som pleiet 90.000 mennesker over tre år. I Edinburgh felte Joachim Rønneberg tårer på ærestribunen da Garden overrasket ham med å synge Fedrelands-salmen for å hedre krigshelten under Royal Edinburgh Military Tattoo. Og i Moskva fikk en 93 år gammel Gunnar Eikli legge ned krans på Den ukjente soldats grav.

Akkurat den turen ville ikke Erling være med på, ville ikke at noen skulle si «Åh, nå har han reist på tur med faren sin også.»

Les også: 60 år etter tjeneste for Normash strømmet minnene på da norske Korea-veteraner tok turen tilbake.

Møte med kong Olav.
Møte med kong Olav.
Barn og barnebarn feirer 17. mai hjemme på Hellerud.
Barn og barnebarn feirer 17. mai hjemme på Hellerud.
I fallskjerm over Rena.
I fallskjerm over Rena.
På Den kinesiske mur med Astri-Helene.
På Den kinesiske mur med Astri-Helene.

Engasjement som smitter

Eikli forteller begeistret om da de var med og åpnet et boligfelt i Normandie dedikert til den norske krigsinnsatsen.

– Her er man da i et boligfelt kalt Vikingland, og den plassen her heter Johannes Hellands plass, etter den første norske spitfire-piloten som landet på fransk jord. Og her klipper to norske spitfire-flyvere båndet til Rue Oslo, og kong Harald klippet over båndet til Rue Norvege, og så er det Rue Narvik. Så dette er jo bare … dette her kan jeg sitte og prate om i tiiiimesvis!

Akkurat den påstanden trenger neppe en faktasjekk.

– Det er nok noen i redaksjonen som synes jeg er vel opptatt av historien, sier han og humrer.

Engasjementet har blødd over i privatlivet.

– Vi har vært en stor del av hans arbeidshverdag. Som på 17. mai, da vi løp mellom bena på gardister og holdt fotobagen mens han kastet seg rundt for å ta bilder av dem, sier sønnen Andreas.

– Jeg tror vi har reist halve jorden rundt i «halen» på Garden, sier datteren Inger-Lise og minnes hvordan mange sommerferier «tilfeldigvis» gikk dit Garden hadde fremvisning eller i nærheten av en militærleir.» Selv er hun utdannet journalist. Tredjemann Magnus er blitt fotograf etter at faren ga ham et speilreflekskamera da han var ti år.

Milepæler

10 år: Elev på Rollsløkka skole og speider.

20 år: Student ved Elverum lærerskole og frilans-journalist for Nye Stiftstidende på Hamar.

30 år: Redaksjonssekretær i Forsvarets forum. Blir far for tredje gang.

40 år: Redaksjonssjef i Forsvarets forum.

50 år: Redaktør i Forsvarets forum. Tidenes bilferie i Canada med Astri-Helene. Hytte-drøm i Trysil tar form.

60 år: Redaktør i Forsvarets forum. Takker ja til en ny periode som generalsekretær for European Military Press Association.

– Både broren min og jeg er nok over snittet interessert i Forsvaret, sier Magnus.

Et spesielt år

Eiklis hus på Hellerud er like fullstappet som kontoret. Både han og kona har samlet haugevis av ting gjennom årene. Planen var at han skulle pensjonere seg da han ble 65 år.

– Og så skulle hun slutte ett år senere. Så skulle vi rydde unna, kjøpe oss terrasseleilighet, kose oss på hytta i Trysil og nyte barnebarn og livet. Og så fikk hun kreft og døde etter et år. Det ble et spesielt år. Trist. Men også fint.

– Vi levde ekstremt intenst og brukte hver time. Sånn sett virker det året nesten som et helt ekteskap, fordi hver dag betydde så mye.

– Hva gjorde dere?

– Vi snakket mye, og vi ryddet og gikk gjennom ting sammen, alt fra gravsten til hva vi hadde opplevd sammen. Vi sa for mange år siden at om vi var så heldige at vi blir 50 år og opplever at våre barn blir voksne, så skal vi ikke be om noe mer. Og det minnet vi hverandre på mange ganger.

– Hva slags forhold har du til døden?

– Jeg tror ikke det er slutt den dagen vi dør, jeg tror ikke det. Jeg er ikke redd for døden – alle skal vi dø engang. Min kone døde før hun var 60, og hun sa at noen reiser er korte og noen er lange, og hennes er kort, og jeg har fått noe lengre reise. Livet er jo bare fantastisk. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten barn og barnebarn.

31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.
31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.

God venn med Aukrust

Sønsteby, Manus, Rønneberg – også de er borte nå. Veteranene som overlevde andre verdenskrig, er en utdøende art. Etter så mange turer med så mange historier gjør man seg noen refleksjoner.

– Jeg tror krig dessverre er noe vi må leve med for alltid. Skal vi ta vare på det demokratiet og den friheten vi har, så må vi ha et godt forsvar. Jeg tror ikke at vi mennesker klarer å bli forsont og enige uten at det noen ganger kan komme til voldshandlinger. Jeg tror krig er et resultat av det, sier Eikli.

Gjennom sine år som forsvarsjournalist har han hatt 218 vernepliktige i redaksjonen. Han har opplevd 11 forsvarssjefer og 17 forsvarsministre. Og én folkekjær tegner. Da Eikli begynte i Mannskapsavisa, ante han ikke at Kjell Aukrust jobbet der, og at avisen var opphavet til Flåklypa Tidende.

– Jeg var jo en stor fan av Flåklypa og det han sto for. Å få jobbe sammen med ham var bare helt fantastisk, sier Eikli.

På veggen i sitt kontormuseum har han en hilsen fra tegneren og forfatteren – en takk for deres 27 år lange samarbeid.

31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.
31. desember går Erling Eikli av med pensjon. Han har vært i Forsvarets forum siden 1974.

Dobbelthoppet

Erling Eikli skal begynne å trimme. Bruke mer tid på barn og barnebarn. Men først, før han er helt ferdig, må han bare fullføre boken om de 22 veteranturene. Ja, også var det én ting til.

Du blir ikke i en redaksjon i 46 år uten at det er et godt miljø. Det å ha mennesker rundt deg som du trives med og som gjør hverdagen så god og fin, det vil jeg savne.

Se video fra fallskjermhoppet til de to Erling-ene.

Og så, til slutt, var det denne historien: I 2016 gikk en gammel drøm i oppfyllelse. Ikke overraskende skjedde også det med en veteran. Erling Lorentzen var offiser i Kompani Linge og jobbet som motstandsmann med Sønsteby under krigen. I 2016 ble han invitert til Rena militærleir av Forsvarets spesialkommando. Erling Eikli var selvfølgelig med og lagde reportasje om nedleggingen av krans på minnesmerket for Kompani Linge og Det norske commandokompaniet. Samtidig pågikk det fallskjermtrening i området. Plutselig lå tilbudet på bordet: Var noen av gjestene interessert i et tandemhopp?

Erling Lorentzen var blitt 93 år.

Erling Eikli hadde jo lovet kona å aldri hoppe i fallskjerm. Men hun var ikke her lenger. Begge takket ja.

Kort tid etter fløy de til værs i en Hercules. Døren åpnet seg. De andre spesialsoldatene som skulle hoppe, trådte til side. Gjestene gikk frem. Erling og Erling, to menn som på hvert sitt vis hadde kjempet for Forsvaret, la nå sine liv i hendene på et par norske soldater.

De kikket ned mot bakken 12.500 fot under dem.

Så hoppet de.

Powered by Labrador CMS