Da fullskalakrigen i Ukraina brøt ut i 2022, begynte Kevin Vinje fra Ulefoss å følge med på utviklingen. Det han så, fikk ham til å reagere.

Det er juni. Forsvarets forum møter den blide nordmannen på en kafé i Kyiv. Vinje er i midten av 20-åra og dekket av tatoveringer. Flere av dem har militær symbolikk.

SYMBOLIKK: På brystet har Kevin tatovert sitatet «Ilden brenner ikke det herdede», et sitat fra Ukrainas «nasjonalskald», dikteren og kunstneren Taras Sjevtsjenko. På halsen har han den russiske tohodede dragen, «Zmei Gorynich», som blir spiddet av det ukrainske våpenskjoldet.

– Spesielt det jeg så skje med kvinner og barn vekket noe i meg. Da følte jeg at jeg måtte ned og bidra med noe. Hva som helst, sier Vinje.

I mars 2022 opprettet Ukraina fremmedlegionen. Til tross for ingen tidligere militær erfaring så Vinje på dette som sin mulighet og reiste til Ukraina for å verve seg.

Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. I det han krysset grensen over til Ukraina ble basen til Fremmedlegionen angrepet.

– Det var mange døde. Da sa Zelenskyj at han kun ville ha fremmedkrigere med militær bakgrunn og kamperfaring, sier han.

Langs murene utenfor St. Mikael-Katedralen i Kyiv henger bilder av ukrainske soldater som har falt i krig siden 2014.

Kevin prater om hvor brutal krigen er.

Han synes det er ille å se bildene av alle de falne.

Han sier det gjør inntrykk å tenke på alle familiene som har mistet en far eller en bror i denne meningsløse krigen.

Den georgiske legion

Vinje og en gruppe med andre frivillige som hadde ankommet Ukraina var ikke klare for å dra hjem. Etter mye fram og tilbake ble de tipset om den georgianske legionen. De bestemte seg for å gi det et forsøk.

– Vi hadde ikke vært der mer enn en uke før vi forstod at det ikke var et bra sted å være, sier Vinje.

– På hvilken måte? 

Det var ustrukturert og vi ble raskt advart av andre fremmedkrigere om at vi måtte komme oss vekk, sier han. 

Det var hendelser de selv hadde vært vitne til eller hørt om. Blant annet skal soldater ha blitt henrettet for å ikke følge ordre, og soldater skal ha hatt liten kampvilje og vært mer opptatt av å drikke seg fulle enn å kjempe, forteller Vinje.

Vinje endte opp med å støtte sivilt arbeid i områdene rundt Lviv, før han bestemte seg for å reise hjem og ta tilbake sin gamle jobb som maskinfører i Norge.

Men Vinje var ikke ferdig med Ukraina. Ett år senere var det noen amerikanske venner av Vinje som ville forsøke å verve seg på nytt. Nok en gang var det snakk om Fremmedlegionen. Ulefossingen kastet seg med. Han ville ned igjen, ikke for å krige, men for å hjelpe.

– Jeg har erfaring fra Røde Kors og mye anleggserfaring. Om jeg ikke kunne bli soldat, så kunne jeg hjelpe til etter missilangrep. Lete etter sivile i sammenraste bygg, rydde opp, bygge veier og mye mer, sier han.

Fronten i Kharkiv

Den andre turen til Ukraina går det derimot bedre. Vinje blir en del av 2. bataljon i Territorial Defense (TDF).  Der får han rundt en måned med trening før han sendes til fronten i områdene rundt Kharkiv. Treningen var ikke mye å skryte av, ifølge Vinje.

Man fikk en Kalasjnikov og rundt seks kuler om dagen å trene med, om man var heldig. Treningen vi fikk før vi ble sendt til fronten var veldig dårlig. Helt håpløs, sier Vinje som i dag er glad for at han hadde noe erfaring med våpen fra jakt i Norge. 

– Da vi ble sendt til Lyman, ble det sagt at det kom til å bli hardt, at det kom til å bli det nye Bakhmut, fordi russerne var så bestemt på å ta det området, sier han.

– Du hadde ingen militær erfaring fra før, får noe trening og sendes til et område med harde kamper. Hvilke refleksjoner gjorde du rundt det? 

– Jeg synes det var skummelt som bare det. Nå gikk det jo fra å prate om å hjelpe, til å bli sendt ut for å gjøre en faktisk innsats. Man skal jo få svar på om man fikser det eller ikke, sier Vinje.

Helvete bryter løs

Så kom den første skarpe operasjonen. Vinjes bataljon skulle angripe en fremskutt russisk posisjon sammen med en ukrainsk bataljon. Det var antatt tre til seks russiske soldater i stillingen.

Det var min første kamperfaring. Jeg skal ikke nekte for at jeg var redd, sier han. 

Vinje og medsoldatene skulle sikre flankene, mens en annen gjeng skulle inn og ta selve stillingen. I kampens hete gikk de feil og rett mot et stillingssystem med over 20 russiske soldater.

Så brøt helvete løs.

– Vi fikk sjokk. Det var ingen som forventet å bli møtt med den typen ildkraft, sier han.

Plutselig plystret kulene rundt hodet på nordmannen. Vinje befant seg helt i front og kastet seg til bakken. Kroppen frøs og han ble handlingslammet, men bare en liten stund.

– Laglederen min skrek at jeg måtte bevege meg, men det siste jeg ville var å røre på meg. Du krabber, eller så dør du, sa han til meg.

Vinje så sine ukrainske kolleger i nærkamp med russiske soldater. På et tidspunkt satt en ukrainsk og russisk soldat på hver sin side av et stort tre. Der Vinje ligger hadde de russere på 40 til 50 meters avstand, som skjøt på dem.

Det var bare sånn, oi! Dette her er jo helt sykt. Dette er ekte, sier Vinje. 

– Det var din første kamperfaring. Hvordan var reaksjonen din sammenlignet med hva du hadde sett for deg?

– Jeg trodde det kom til å bli et helvete, men etter det første sjokket og jeg kom til hektene, så synes jeg det var ganske lett. Uten at jeg vet hvorfor. Til syvende og sist tror jeg det sitter i hodet, sier han.

Mange fremmedkrigere tror de er klare og skal rett ut i kamp. De får seg en overraskelse og en realitetssjekk. Mange bryter kontrakten og reiser hjem etter første skikkelige møte med krigen, forteller Vinje.

– De fem første minuttene var de verste. Etter det begynte jeg å fungere som en soldat.

Vinjes første møte med strid resulterte i mange skadde og et par drepte på ukrainsk side. Ledelsen besluttet at de ville skjerme fremmedkrigerne og satte dem til defensive oppgaver, de skulle ikke drive angrepsstrid mot russiske stillinger.

GUR - etterretningstjenesten

Vinje kjempet med 2. bataljon i rundt seks måneder, før han søkte nye utfordringer. Sammen med flere andre brøt Vinje kontrakten og fant etter hvert 2. skvadron i Ukrainas etterretningstjeneste (GUR). Sammen dannet de et lett infanterilag de kalte Delta Knights.

Vi valgte å reise fordi vi var ikke enige med hvordan vi ble brukt. Vi ble holdt tilbake og ikke behandlet på den måten vi burde. Vi var her for å kjempe og vi visste risikoen det innebar, sier Vinje. 

I GUR begynte Vinje og laget å jobbe med andre fremmedkrigere under den ukrainske etterretningstjenesten. Lag som hadde vært i blant annet Bakhmut og hadde kamperfaring fra noen av Ukrainas verste områder.

Siden den gang har nordmannen kjempet i både Kupjansk og Tsjasiv Yar under GUR. I dag har han også tatt over jobben som lagfører og har rundt tjue mann under sin ledelse.

– Når jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta over tenkte jeg at det var galskap, at vi kom til å dø alle mann. Men så langt har det gått bra. Man må stole på erfaringen man har fått, sier han.

Ønsket seg inn i Forsvaret

Vinje forteller at han hadde et stort ønske om å gjennomføre førstegangstjenesten i Norge. Som følge av en astma-diagnose som liten, ble drømmen knust. Han prøvde tre til fire ganger å komme inn, men ble avvist hver gang.

Selv med erfaringen jeg har nå, så tror jeg ikke Forsvaret vil ta meg inn, men jeg håper at jeg likevel kan få bidra etter krigen i Ukraina. 

Vinje mener erfaringen har har opparbeidet seg i Ukraina skiller seg fra det som finnes blant norske soldater i dag. Både mengden kamperfaring, men også den teknologiske utviklingen og hvordan krigen utkjempes. Det ønsker han å viderebringe til Forsvaret slik at norske soldater kan få mest mulig relevant opplæring.

– Nå kjemper jeg i Ukraina som en del av den ukrainske etterretningstjenesten. Jeg er lagleder for rundt 20 personer og har fersk krigserfaring på områder der Norge henger etter. Det må Forsvaret ta inn, ikke skyve vekk, sier han.

Kjemper så lenge han må

Vinje tror at alle som aktivt deltar i krig før eller siden vil bli påvirket på en eller annen måte og legger ikke skjul på at han allerede ser noen tegn hos seg selv.

– Jeg sover bedre i bunkeren min i Tsjasiv Yar til lyden av artilleri, enn det jeg gjør på et hotell i Kyiv. Det er jo ikke normalt, sier han.

– Hvilke refleksjoner gjør du rundt det å delta i krig og hvordan det kan prege deg?

Jeg vet at jeg har gått til krig av rett grunn. Så mottoet mitt når jeg går til krig og må drepe, er at det er meg eller dem. Jeg støtter Ukraina og det holder for meg, sier han. 

– Det verste er når man mister noen som står en nær. Det har skjedd og det kommer nok til å skje igjen. Neste gang kan det være meg. Det er noe som alltid kommer til å følge meg, forteller Vinje.

Nordmannen sier at han er fast bestemt på å bli i Ukraina og kjempe så lenge det kreves og så lenge han kan. Vinje driver nå med utdanning og klargjøring av soldater som nylig har ankommet avdelingen, før de på nytt reiser til fronten.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Krigen i Ukraina:

Reddet livet med norsk trening

Ett skudd - én drept

Norskdonert artilleri ubrukelig over tid