Norges støtte til Ukraina: En ubalansert tilnærming til sikkerhet og ressursbruk

Etter publisering ble det spredt et rykte i sosiale medier om at innleggsforfatteren skriver under falskt navn. Forsvarets forum gjorde grundige undersøkelser i forkant av publisering for å bekrefte vedkommendes identitet, og ettergikk informasjonen ytterligere etter at ryktene om falskt navn ble spredt.

Forsvarets forum kan bekrefte at innleggsforfatteren er den han utgir seg for å være.

Tidligere i vår skrev medlem Mayhan Rostamkhel i Unge Høyre et innlegg som oppfordret til økt støtte til Ukraina. Dette kan ikke bare forverre krigen og situasjonen for den ukrainske befolkning, men også øke trusselen mot Norge, i og med at vi er et naboland av Russland. 

Økt militær støtte kan eskalere konflikten og trekke Norge inn i større geopolitisk risiko, samtidig som det belaster våre ressurser.

Det er forståelig at krigen vekker sterke følelser, men vi må tenke kritisk på konsekvensene. En ensidig vektlegging av massiv økonomisk støtte til Ukraina kan ha alvorlige økonomiske og sikkerhetsmessige implikasjoner for Norge. 

Økonomisk belastning og langsiktige konsekvenser

Vi må virkelig ta innover oss den økonomiske belastningen som økt støtte til Ukraina vil påføre Norge. Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet, er ingen uendelig ressurs. 

Selv om Norge har betydelige økonomiske midler, er disse midlene ment å sikre fremtidige generasjoner. Dermed bør grundig vurdering gjennomføres dersom Norge bestemmer seg for å ta i bruk oljefondet for støtte til Ukraina.

Kronikk

Gammel og ny lærdom fra krigen i Ukraina

Ifølge Norges Bank har fondet hatt en årlig avkastning på 6,09 prosent siden 1998, med en realavkastning på 3,83 prosent etter forvaltningskostnader og inflasjon. I 2023 var avkastningen 0,18 prosentpoeng lavere enn referanseindeksen fondet måles mot. 

Dersom store summer fra fondet brukes for å finansiere våpen og militær støtte til et annet land kan det sette fremtidig norsk økonomisk stabilitet i fare.

Dette er ikke en ansvarlig bruk av våre ressurser. Vi må prioritere våre egne økonomiske interesser og sikkerhet før vi forplikter oss til omfattende militær støtte til Ukraina. Det er essensielt at vi sikrer fondets bærekraft for fremtidige generasjoner.

Dessuten har det vært betydelige økninger i nasjonale utgifter på andre områder. Ifølge statsbudsjettet for 2023 har Norge planlagt store investeringer i helse, utdanning og infrastruktur. Dette inkluderer 43 milliarder kroner til universiteter og høgskoler og betydelige midler til helsevesenet, som illustrert av Norsk Sykepleierforbund. 

Dersom det blir omdirigert midler fra disse svært viktige områder til militær støtte kan det føre til negative konsekvenser og gå på bekostning av norsk samfunnsutvikling ved fremtidige statsbudsjetter. 

Internasjonale forpliktelser og solidaritet

Selvfølgelig er solidaritet med allierte viktig, men det må balanseres med hensyn til våre egne interesser. Norges bidrag til internasjonale operasjoner og støtte til andre land bør alltid vurderes i sammenheng med våre nasjonale behov og kapasitet. 

Økt økonomisk støtte fra Norge alene vil ikke nødvendigvis inspirere andre allierte til å gjøre det samme, spesielt dersom vi overser våre egne forsvarsbehov. Dette har blitt understreket i debatter om Nato-byrdefordeling, hvor mange medlemsland allerede har utfordringer med å møte sine forsvarsforpliktelser.

Diplomati og fredsinitiativer

Gjennom historien har FN tatt improviserte grep ved to anledninger for å begrense et medlemslands deltakelse da det var nødvendig. Nå står Europa overfor en høy risiko, og FN bør sterkt vurdere å gjenta historien ved å iverksette lignende tiltak for å skape fred mellom Ukraina og Russland

I stedet for å eskalere konflikten med mer våpen, mener jeg vi bør fokusere på diplomati. Historien viser at militære løsninger ofte fører til langvarige konflikter. Norge har en sterk tradisjon for fredsmekling som bør utnyttes. Det er på høy tid å revurdere vetoretten i FNs sikkerhetsråd, som ofte blokkerer viktige fredsprosesser.

Vi må prioritere langsiktige, diplomatiske løsninger fremfor kortsiktige militære tiltak. Ikke tilnærminger som setter både Norge og resten av Europa i en mulig ødeleggelse.