Det kulturelle spøkelset at depotet består av sure mennesker, er en myte

Det er mange ting som er forbundet med kultur i Forsvaret. For meg er det i overflod positive ting, og kulturen og det jeg legger i profesjonen er grunnen til at jeg straks stille markerer 20 år siden innrykk til førstegangstjeneste i Hæren – etter at jeg ga opp et halvhjertet forsøk på å dimittere de første ukene.

Jeg har vært vitne til gode kulturelle endringer, profesjonalisering, PBU (personlig bekledning og utstyr)-utvikling og operative holdninger gjennom våre erfaringer i internasjonale operasjoner.

Kulturen endrer seg

Les også:

Velg Nordic combat uniform for hele Forsvaret – og unngå å bli overrasket

Kulturen endrer seg fordi Forsvaret erfarer og tilpasser seg. Eksempelvis gjennom respekt for alle soldater ved å fjerne unødvendig seksualiserte huskeord, eller ved å se på motivasjonen til de som møter til tjeneste i dag sammenlignet med min egen for 20 år siden. Forsvarskulturen er levende, og Forsvarets kjerneverdier skal være retningsgivende for kulturelle endringer.

Det vil fortsatt være mindre gode elementer ved den kollektive oppfatning av forsvarskulturen, og det finnes fortsatt institusjonalisert hukommelse som holder sannheter i live kun fordi de enda ikke er adressert.

Min opplevelse av kulturen, kombinert med innsikt i den grunnleggende logistikken i Forsvaret, viser meg tydelig at det er spesielt én myte jeg mener må adresseres og fjernes.

Jeg kaller det en myte da jeg mener den ikke er sann. Kanskje var det slik en gang før årtusenskiftet, men den lever i tilfelle kun gjennom kulturen.

Myten om sure depotansatte

I hele mitt forsvarsliv har jeg blitt presentert med sannheten om at depotansatte er sure og lite hjelpsomme. Et besøk på depotet er et sjansespill – enten har du flaks og får det du skal ha, eller så møter du en «typisk» depotansatt, sur og lite hjelpsom. «Alle» har en historie fra et depot, og alle har hørt enda flere.

Deler av kulturen lever videre gjennom historier, og yngre kolleger lytter aktivt når de eldre forteller historier rundt kaffebordet eller på skytebanen.

Men når jeg tenker tilbake på mine egne erfaringer er det heller fordommer og min egen forutinntatthet som har gjort at jeg har gått inn på et depot med «lua i hånda» og følt på spenningen. Kulturen rundt meg har bygget et bilde av hva jeg skal forvente, og jeg har villig latt meg påvirke av forsvarskulturen i alle år. Personlig har jeg ingen dårlige erfaringer, men jeg har hørt nok av historier.

De gode tilbakemeldingene som kommer fra enkeltmennesker og avdelinger stemmer heller ikke med det bildet, men er et bevis på at dagens ansatte gjør en fantastisk jobb som bidrar til at FLO (Forsvarets logistikkorganisasjon) leverer kampkraft til Forsvaret.

Friksjon er naturlig

Det er naturlig at det vil være tilfeller av friksjon så lenge det er interaksjon mellom mennesker. Alle kan ha en dårlig dag, men så snart det skjer i forbindelse med et depotbesøk tillater mange seg å ta det som bekreftelse på myten og forsterke den ved neste mulighet, og på den måten holde ukulturen i live gjennom generasjoner.

Det oppstår friksjon rundt om i Forsvaret hele tiden, men det er min påstand at denne myten ubevisst behandles annerledes av de aller fleste.

Den første reaksjonen til mange vil kanskje være at jeg tar feil, og da vil jeg utfordre dere til å melde fra til sjefssersjanten til den regionale logistikkledelsen så snart dere opplever friksjon ved et depotbesøk. Det er en bedre løsning enn å gå tilbake til avdelingen og spre historier for å forsterke og delta i den ukulturen mange har vokst opp med. Ingen skal bli behandlet dårlig ved Forsvarets depoter. Informasjonen ligger på intranett for de som vil ha den.

Les også:

Forsvarssjefen er ikke fornøyd med tilstanden og tilgjengeligheten på uniformer

Logistikk er enkelt, men komplisert

Jeg var med FKL (Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte) fra Hæren over til FLO i 2017. Selv med sivil logistikkutdanning var det først da jeg søkte og fikk stilling i FLO Forsyning i 2020 at jeg virkelig forstod kompleksiteten og hvor grunnlaget for alt materiellet vi har og bruker kommer fra. Da jeg som ansatt i FLO, men utenfor forsyning, ikke forstod hvordan verdikjedene virker, hvordan skal vi kunne tro at resten av Forsvaret forstår det?

Dette er forenklet og godt forklart gjennom innlegget til min sjefssersjant i FLO forsyning.

Det er mange dyktige fagfolk i FLO som jobber med anskaffelser, forsvarlig forvaltning og som sørger for at Forsvaret følger pålagte lover og regler. Forsvarsviljen er stor, og FLO jobber utrettelig med å gjøre logistikken bedre, men så snart det er snakk om manglende PBU finnes det mange synsere som tillater seg å fortelle om hvor dårlig FLO er - ofte uten kunnskap eller realistiske forslag til løsning. Dette mener jeg er et utvidet symptom på den ukulturen vi har vokst opp med.

Jeg har en stor tiltro til FLO og veien videre, og det er i hovedsak på grunn av kollegaene våre i FLO, fra øverste sjef til lagerbetjent. Nylige endringer i FLO har også sørget for at profesjonskulturen ikke lenger kjemper i motbakke. Men ting tar tid, og den tiden blir ikke kortere med unødvendig friksjon.

For alt vi er – sammen

Det kulturelle spøkelset hvor det har vært greit å enes om at depotet består av sure mennesker er en myte. Det er på tide at den myten legges død og at det vises respekt for alle de dyktige og hardtarbeidende menneskene som sørger for at vi alle får ulevert og byttet PBU. Respekt som er like naturlig å gi alle andre kollegaer og medmennesker vi møter gjennom daglig tjeneste og operasjoner.

FLO eksisterer for å understøtte Forsvaret og alle ansatte, ikke omvendt.

Alt arbeidet med å skaffe PBU kulminerer ofte med at det leveres ut ved et depot, og det er de menneskene man møter der som da blir FLOs ansikt utad - FLO forsynings fremste linje og noe av det første alle møter i rekrutten. Hvis kulturen sørger for å møte disse menneskene med gjensidig respekt vil det gjøre hverdagen og samarbeidet bedre for mange.

Kraft i spydspissen

Forsvaret består av mange ulike arbeidsoppgaver, men det er ikke mye kraft i spydspissen hvis skaftet er spikket ned og gjennomhullet. Mye må på plass for å tette de hullene, men vi kan starte med å behandle alle med den respekten og verdigheten som enhver som velger å jobbe for Forsvaret fortjener.

Kanskje et slikt bidrag til kulturendring vil styrke oss alle?

PS. Etter at dette innlegget ble skrevet har situasjon i Europa hatt en tragisk og farlig utvikling. Men det forsterker bare budskapet om hvor viktig alle er i samarbeidet om å verne om det vi har. Forsvarsviljen er beviselig stor blant det ukrainske folk, og den forsvarsviljen opplever jeg at også er stor i Norge. Men denne situasjonen viser meg at totalforsvaret bør forankres ned til enkeltmann, og i det ligger hver og ens holdning til alle som bidrar. Og som alltid – logistikk er avgjørende.